Bete (bygningsdel)

En bete (norrønt biti) er en bjelke som inngår i det konstruktive skjelettet i grindverk eller i laftehus i byggeskikken i noen norske distrikter. I laftehus spenner beten i bygningens tverr-retning og er laftet inn mellom de to øverste stokkene i langveggene. I et grindverk er den tverrbjelken som forbinder et par staver øverst, og i sin tur bærer den langsgående stavlegjen. I begge byggemåtene er betens viktigste formål å virke som strekkbjelke eller ankerbjelke i hus med sperretak for å hindre at sidetrykket fra sperrene presser veggene utover.

Ordet «bete» er innarbeidet som standard-betegnelse i bygningsforskernes fagspråk. I dialektene finnes også formen bite og andre betegnelser som krone og slind. («Slinder» kan i Hallingdal og Østerdal også betegne et par bjelker i laftehusets lengderetning. I Hallingdal blir disse understøttet av beten og bærer hemsen eller hjallen.)

Symbolsk funksjon

Beten antas å ha fått innpass i bøndenes stuer allerede i middelalderen som en statisk nødvendig bygningsdel for å holde huset sammen, den gang de fleste laftehus hadde rene sperretak. I nyere tid ble åstak eller sperrer understøttet av åser vanlige i mange landsdeler. I slike hus vil beten ikke lenger ha noen konstruktiv funksjon. Likevel inngikk den fremdeles mange steder i byggeskikken. I Gudbrandsdal og Valdres ble beten beholdt i selve stua i våningshus med to etasjer. Der kunne den gjøre en viss nytte ved å understøtte loftsbjelkene, men var ikke lenger uunnværlig.

Årsaken til at beten eller «kruna» ble beholdt i slike stuer, kan være at det knyttet seg symbolske forestillinger til den. I mange bygder markerte den en grense mellom privat og offentlig sone i stua. Det var tillatt for ukjente besøkende å komme inn i stua for å framføre sitt ærend, så lenge de holdt seg på utsiden av beten. For å krysse denne grensen og tre inn i den privat sonen der langbordet sto, trengtes en uttrykkelig invitasjon fra vertsfolket.

Betens symbolske betydning ble mange steder gjort tydeligere ved at den fikk svært grove dimensjoner og ble omhyggelig telgjet, høvlet og ofte profilert. Den kunne få inskripsjoner med årstall og eiernavn, innskåret eller malt, som ytterligere bekreftet at den var en viktig bygningsdel.

Litteratur

• Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 95. ISBN 978-82-7935-197-9.