Bestiarier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Leoparden» fra en bestiarier fra 1200-tallet kalt Rochester-bestiarier.
Detalj fra 1100-tallets Aberdeen-bestiariene

Bestiarier (fra middelalderlatin bēstiārium, fra latin bēstia, rovdyr, beist) refererer til en samling av moralske fabler, spesielt skrevet i middelalderen, om faktisk eller mytologiske fabeldyr.

Allegoriske forestillinger[rediger | rediger kilde]

Bestiarier eller Bestiarum vocabulum er en samling med middelaldertekster som i allegorisk form skildrer dyr som handler etter menneskelige vurderinger med den hensikt å gjøre tydelig hva som rett og hva som galt, «godt» og «ondt». Den moralske lærdommen reflekterte en tro på at verden i seg selv var Guds Ord, og at alt levende hadde sin egen spesielle mening. Eksempelvis var det en tro at pelikanen rev opp sitt eget bryst for å skaffe sitt eget avkom blod som føde, og det ble betraktet som en levende representasjon på Jesus. Bestiarier er således også en henvisning til det symbolske språket som dyrelivet representerte i kristne kunsten og litteraturen.

Bestiarier var spesielt populære i England og Frankrike rundt 1100-tallet og var hovedsakelig sammenstillinger av tidligere tekster. Den eldste bestiarier i den form som senere ble popularisert var et anonymt gresk manuskript kalt for Physiologus. Disse er mer sakelig beskrivende, men omfatter også fantastiske beskrivelser av fabeldyr, men for middelaldermenneskene eksisterte drager, enhjørninger, kentaurer og fauner som virkelige vesener. Verket er i seg selv en sammendrag av antikkens kunnskap og visdom om dyr i skriftene til klassiske forfattere som AristotelesHistoria Animalium, og ulike verker av Herodot, Plinius den eldre, Gaius Julius Solinus, Claudius Aelianus (Aelian) og andre.

I kjølvannet av Physiologus utvidet Isidor av Sevilla (Bok XII av Etymologiæ) og Ambrosius av Milano den religiøse forkynnelse med referanser til avsnitt fra Bibelen og Septuaginta. Disse og andre forfattere utvidet fritt eller modifiserte tidligere eksisterende modeller, hele tiden forbedret det moralske innholdet uten interesse eller tilgang til mer detaljer om den faktisk virkelighet. Disse ofte fantasifulle nedtegnelsene om disse rare dyrene ble ivrig lest og som regel oppfattet som sant. Noen få observasjoner funnet i bestiariene om eksempelvis fugler ble diskreditert av naturfilosofer i senere århundrer, kun for å bli gjenoppdaget i den morderne vitenskapelige tidsalder.

To illustrerte utgaver av Davids salmer, den såkalte «Queen Mary Psalter» (British Library Ms. Royal 2B, vii) og «Isabelle Psalter» (Statsbiblioteket, München) inneholdt komplette bestiariske kretser. Førstnevnte består av dekorasjoner i margen som dekket den nedre kvartdelen av siden, og er uvanlig omfattende og sammenhengende i dette arbeidet. Faktisk var bestiariene utvidet nitti dyr, langt mer enn den opprinnelige kilden, den normanniske bestiarier til Guillaume le Clerc. Noen er plassert i teksten for å være et motstykke til salmen som de illustrerer.[1]

Aberdeen-bestiariene er en av de mest kjente med over 50 manuskripter som er blitt bevart for ettertiden.

Den italienske renessansekunstneren Leonardo da Vinci gjorde sin egen bestiarier.

Moderne bestiarier[rediger | rediger kilde]

I moderne tid har kunstnere som Henri de Toulouse-Lautrec og Saul Steinberg skapt deres egne bestiarier. Jorge Luis Borges skrev en samtidsbestiarier, El libro de los seres imaginarios (Boken om innbilte vesener, 1957), senere utvidet, og deretter kom den engelske utgaven i samarbeid med oversetteren med beskrivelser av 120 mytologiske dyr fra bestiarier, folkeminne og litteraturen. Nicholas Christophe skrev i 2007 en roman ved tittelen The Bestiary som beskrev en ung manns anstrengelser etter å etterspore verdens mest komplette bestiarier. Forfattere av fantastisk litteratur har alltid vært tiltrukket av fantasifulle dyr beskrevet i mytologien, eventyr og bestiarier.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «The Medieval Bestiary», av James Grout, deler av Encyclopædia Romana.
  • Payne, Ann (1990): Mediaeval Beasts.
  • Hassig, Debra (1995): Medieval Bestiaries: Text, Image, Ideology.
  • Hassig, Debra, red. (1999): The Mark of the Beast: The Medieval Bestiary in Art, Life, and Literature.
  • Benton, Janetta Rebold. (1992): The Medieval Menagerie: Animals in the Art of the Middle Ages.
  • George, Wilma & Yapp, Brunsdon (1991): The Naming of the Beasts: Natural History in the Medieval Bestiary.
  • Clark, Willene B. & McMunn, Meradith T. (1989): The Bestiary and its Legacy.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Queen Mary psalter: a study of affect and audience by Anne Rudloff Stanton, p44ff, Diane Publishing

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Bestiaries – bilder, video eller lyd