Bergensskolen innen meteorologi
Bergensskolen innen meteorologi er betegnelsen på fagmiljøet ved opprettelsen av Det geofysiske institutt («Geofysen») ved Universitetet i Bergen, fysikeren og meteorologen Vilhelm Bjerknes og hans assistenter.
Nordmannen Vilhelm Bjerknes, på den tiden verdens fremste meteorolog og bestyrer av det geofysiske instituttet ved Universitetet i Leipzig, ble i 1917 invitert hjem til Norge (etter press fra Fridtjof Nansen og Bjørn Helland-Hansen) for å organisere den meteorologiske virksomheten på det nyopprettede Geofysisk Institutt i Bergen og virke som professor der. Dette ble opptakten til den berømte «Bergensskolen innen meteorologi», som gjorde norsk meteorologi til et mønster for andre land og er grunnlaget for all moderne værvarsling.
Gjennom Bergensskolen innen meteorologi fornyet Vilhelm Bjerknes praktisk værvarsling med nye metoder og gjorde meteorologi og klimaforsking til en eksakt vitenskap som han også omsatte i praksis.
Bergensskolens viktigste nye erkjennelse var en enkel konseptuell modell av været. Jakob Bjerknes fikk i 1919 publisert sin lavtrykksmodell. Den beskriver hvordan varm luft stiger i møte med en kaldere luftmasse og «glir» oppå den kalde luften. I møtesonen oppstår noe han kalte fronter inspirert av de nylige krigshandlingene. Begrepene varmfront og kaldfront var skapt. Litt senere føyde Tor Bergeron til en tredje fronttype som ble kalt okklusjon. Halvor Solberg sto for den matematiske formuleringen av lavtrykksmodellen. Han konkluderte at møtet mellom kald polarluft og varm luft fra tropene var et generelt fenomen med utstrekning rundt hele jordhalvkula. Dette kalte han polarfronten. Et typisk lavtrykk utvikler seg langs polarfronten.
Bjerknes' assistenter i perioden 1917-1926[rediger | rediger kilde]
- Jakob Bjerknes
- Halvor Solberg
- Tor Bergeron
- Carl-Gustaf Rossby
- Sverre Petterssen
- Erik Palmén
- Erik Bjōrkdal
- Svein Rosseland
- Carl Ludvig Godske
- Johan Sandström