Osteoporose

Osteoporose
ICD-10-kode		M81.9
ICD-9-kode		733.0
ICPC-2		L95
DiseasesDB		9385
MedlinePlus		T37
eMedicine		med/1693

Osteoporose, benskjørhet eller for lav benmasse, er en risikofaktor for brudd og defineres som en systemisk skjelettsykdom. Den kjennetegnes ved redusert knokkelstyrke på grunn av redusert bentetthet (BMD= Bone Mineral Density). WHOs operasjonelle definisjon på osteoporose er en benmasse 2,5 standardavvik eller mer under gjennomsnittet for friske, unge, voksne kvinner (T-score ≤÷2,5).

Pasienter med osteoporose vil fungere normalt helt til de får brudd (etablert osteoporose). Siden tilstanden øker faren for brudd skal det mye mindre av slag og fall til for å få et brudd. Det kan være smertefullt å ha flere brudd som tilheles langsomt på grunn av lite kalsium i skjelettet.

Det er først og fremst kvinner som rammes av osteoporose. Normalt er en kvinnes skjelett på sitt sterkeste rundt 25-35 års alder. Bentettheten holder seg så omtrent konstant med balanse mellom nedbryting (resorpsjon) og nydannelse (ossifikasjon/osteogenese) i omtrent 10 år. Så følger en periode med bentap på ca 0,3-0,5% pr. år. Etter overgangsalderen øker gjerne bentapet hos kvinner sterkt på grunn av bortfall av østrogenproduksjon – hos enkelte opptil ti ganger, dvs. 3 til 5% pr år i en periode på fra 5 til 7 år. Norsk Osteoporoseforening definerer benskjørhet som tap av benmasse større enn 25%.

Forstadiet til osteoporose er «lav benmasse» og kalles osteopeni. Osteopeni er definert som benmasse i området mellom 1 og 2,5 standardavvik under gjennomsnittet ((÷1> T-score >÷2,5)

Presentasjon

De vanligste bruddene ved osteoporose er:

• Kompresjonsfraktur, som er en sammentrykning av en ryggvirvel slik at den blir lavere og ofte kileformet (spissen av kilen forover).
• Hoftebrudd, herunder lårhalsbrudd (fractura colli femoris)
• Håndleddsbrudd, som er brudd nederst i spolebenet (radius).

Diagnose

Osteoporose kan sees på røntgenbilder ved at kontrasten mellom benvev og annet vev blir mindre enn normalt. For å diagnostisere osteoporose må man bruke spesielle røntgenbaserte målemetoder for måling av bentetthet (DEXA (DXA), SXA, QUS, pQCT, RA, DPA, SPA. pDXA)

Forebygging

Faktorer som bidrar til å opprettholde bentettheten i skjelettet:

• Vektbelastende fysisk aktivitet (trykk langs de lange knoklene).
• Røykeslutt
• Tilstrekkelig energiinntak for å unngå vekttap
• Kalsium (meieriprodukter eller tilskudd)
• Vitamin D (f.eks. tran – samt soleksponering i sommerhalvåret)

Faktorer som bidrar til å redusere bentettheten i skjelettet:

• Bruk av enkelte medikamenter, særlig kortikosteroider
• Inaktivitet
• Vekttap
• Mangel på østrogen (eller testosteron hos menn) etter overgangsalder eller ved sykdomstilstander/kirurgi.

Behandling

I behandling av osteoporose er primæranbefalingen fra helsemyndighetene bruk av kosttilskuddene kalsium og vitamin D, samt medikamentell behandling med bisfosfonater. Sekundært anbefales SERM (Selective Estrogen Reseptor Modulators) eller østrogentilskudd (til kvinner). I tillegg er nå et PTH-basert medikament som stimulerer oppbyggingen av benvevet tilgjengelig på markedet.

• Østrogen kan være aktuelt, særlig ved samtidig behandling av overgangsplager/hetetokter.
• Fosamax er en medisin som reduserer osteoporose. Dette er et av få medisiner som er tilgjengelig på blå-resept.
• Trening med turgåing eller annen bruk av armer og ben gir betydelig økning av benmassen. Økt muskelmasse virker beskyttende på benbygningen.

Astronauter mister fort kalsium fra benbygningen fordi det blir lite trykk langs de lange knoklene. Under lange romferder har det blitt praktisert å sette bena under press for kunstig å skape trykk langs knoklene. Det er ikke kjent at slik behandling er forsøkt som behandling for osteoporose.

Eksterne lenker

Folkehelseinstituttet - Faktaark om benskjørhet og brudd