Beltelegging
Beltelegging er et tvangstiltak som brukes i psykiatrisk behandling for å hindre en pasient i å utøve skade på seg selv eller andre. I dag blir det anvendt i Norge som mekanisk tvangsmiddel i psykiatrien, beskrevet i Lov om tvungen psykisk helsevern, bl.a. §4-8 [1]Beltelegging er ikke tillatt brukt i tereapeutisk behandlingsøyesmed, men blir brukt for å hindre skade på personal, pasient eller inventar etter at alle lempeligere midler har vært forsøkt. Beltelegging skjer når pasienten utagerer voldelig, eller det er særlig høy fare for dette. Det er ikke lov å beltelegge barn under 16 år i Norge, derimot kan lengre fastholding bli brukt for pasienter under 16 år.[trenger referanse]
Tvangsmidler som nevnt i psykisk helsevernloven § 4-8, kan bare anvendes i institusjon som er godkjent for å ha ansvar for pasienter under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern med døgnopphold og kan bare utføres av godkjent helsepersonell.[2]
Når en pasient beltelegges er det nødvendig med tilstrekkelig personell for å unngå skader, særlig om pasienten motsetter seg beltelegging. Pasienten beltefikseres på beina og armene. Magen fikseres med magebelte. Pasienten låses fast i en belteseng. En pasient i belter skal alltid ha kontinuerlig tilsyn av helsepersonell.[trenger referanse]
Pasienten skal løses fortest mulig ut av beltene, dette kan gjøres gradvis ved at pasienten kan løses diagonalt og opp i transportbelter før fikseringen oppløses helt.[trenger referanse]
Alle som blir beltelagt i norske institusjoner har klagerett. Klagen rettes til sykehusets kontrollkommisjon. Alle pasienter får av kommisjonen tildelt egen advokat. Ved enhver beltelegging skal det fattes vedtak av avdelingens overlege som protkollføres. Ansvarlig sykepleier kan fatte vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler i overlegens fravær.[trenger referanse]