Belfast Celtic FC

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Belfast Celtic FC
Belfast Celtic Football Club
Stiftet 14. mars 1891
Kallenavn The Celts
Hjemmebane Celtic Park («Paradise»), Belfast
Liga Irish League
Administrasjon
Hovedtrener Elisha Scott (siste)
Kit left arm white hoops.png Kit body whitehoops.png Kit right arm white hoops.png
Kit shorts.svg
Hjemmedrakt
Kit left arm.png Kit body unknown.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Bortedrakt

Belfast Celtic Football Club var en irsk fotballklubb fra Falls Road-distriktet i Vest-Belfast. Klubben var en av de mest suksessrike klubbene i Irland fram til de trakk seg fra ligaen (IFA) i 1949. Klubbens hjemmebane var Celtic Park i Belfast, blant klubbens tilhengere kalt Paradise. Klubben hadde både protestantiske og katolske spillere, men Belfast Celtic ble i all hovedsak regnet som en katolsk/nasjonalistisk klubb.

Sitat When we had nothing, we had Belfast Celtic and then we had everything. Sitat
– Bill McKavanagh, Belfast Celtic-tilhenger[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Belfast Celtic ble stiftet 14. mars 1891, med skotske Celtic FC som forbilde. Opprinnelig het klubben bare Celtic, men da den ble omdannet til aksjeselskap i 1901, måtte den ta med Belfast i navnet, siden Celtic i Skottland allerede var registrert. Etter noen år i ligaer på lavere nivå ble Belfast Celtic tatt opp i den irske ligaen i 1896, og etter å ha startet ligahistorien med sisteplass den første sesongen, bygde klubben seg opp til å vinne sitt første ligamesterskap i sesongen 1899/1900. I 1901 fikk Belfast Celtic endelig en permanent hjemmebane, Celtic Park nær krysset der Donegall Road munner ut i Falls Road.

Klubbens første episode med alvorlig vold skjedde under en ligakamp hjemme mot de protestantiske rivalene Linfield 14. september 1912. Under kampens gang brøt det ut bråk mellom de to lagenes tilhengere, og rundt 60 tilskuere ble skadet. Kampen ble stoppet og spilt om igjen en måneds tid senere, uten problemer. Ingen ble straffet etter denne hendelsen.

Belfast Celtics virkelige storhetstid begynte med sesongen 1914/15, da de vant sitt andre ligamesterskap. Etter denne sesongen ble ligaen innstilt på grunn av 1. verdenskrig, men da ligaen kom i gang igjen i 1919, holdt Belfast Celtic stand og vant ligamesterskapet i 1919/20. I mellomtiden hadde klubben også vunnet sitt første cupmesterskap i 1918 – den irske cupen ble gjennomført selv om ligaen var innstilt.

Rundt 1920 hadde uroen og volden mellom unionister (protestanter) og nasjonalister (katolikker) i Belfast økt, og dette rammet katolske Belfast Celtic hardt. 17. mars 1920 skjøt noen av klubbens tilhengere mot tilhengere av motstanderklubben Glentoran under en semifinale-omkamp i den irske cupen på nøytral bane i Belfast. Flere ble skadet, og Belfast Celtic ble diskvalifisert fra cupen. (Også Glentoran ble for øvrig diskvalifisert, på grunn av at de hadde brukt en spiller som ikke var oppført på spillerlista.) Belfast Celtic ble suspendert fra all organisert fotball i en måned. Da de fikk spille igjen, fullførte de sesongen i de gjenværende turneringene (ligaen var allerede ferdigspilt før den voldelige cupkampen), men klubben trakk seg så fra ligaen og annen aktiv fotball på grunn av den voldelige situasjonen i Belfast og ellers i Irland.

Belfast Celtic la ikke ned driften som idrettsklubb i perioden da den sto utenfor den aktive fotballen. I denne perioden ble det blant annet arrangert sykkelløp, friidrettsstevner, boksekamper, hundeløp og karneval på Celtic Park. Mye av dette hadde klubben også arrangert tidligere, og mellom 1903 og 1927 ble det til og med arrangert travløp på baneanlegget.

Først i 1924 gikk Belfast Celtic med på å delta i ligaspill igjen. I mellomtiden hadde den irske Fristaten blitt opprettet i 1922, og allerede sommeren 1921 hadde den kommende fristaten stiftet sin egen fotballiga, og Irish League var blitt redusert til en nordirsk liga.

En ung Elisha Scott, Belfast Celtics manager mellom 1934 og 1949

Til tross for de vanskelige omstendighetene ble årene fra 1924 til utbruddet av andre verdenskrig Belfast Celtics mest suksessrike periode. Klubben ble nummer 3 i sin første sesong tilbake i ligaen, og vant deretter ligaen fire år på rad. Denne rekorden forbedret de i perioden 19351940, da de vant fem ligamesterskap på like mange sesonger. Til sammen vant Belfast Celtic 10 ligamesterskap mellom 1924 og 1940. Da den nordirske ligaen var innstilt fra 1940 til 1947 på grunn av andre verdenskrig, ble det spilt en regional liga i stedet. Belfast Celtic vant 4 av de 7 regionale mesterskapene som ble spilt. Da den offisielle nordirske ligaen kom i gang igjen i 1947, var Belfast Celtic fremdeles like sterke, og vant sesongen 1947/48.

27. desember 1948 spilte Belfast Celtic ligakamp borte mot Linfield. Celtic tok ledelsen på straffespark ti minutter før slutt, men Linfield utlignet til 1-1 like før kampen var over. Linfields tilhengere stormet banen, men banen ble ryddet og kampen spilt ferdig. Da dommeren til slutt blåste av kampen, invaderte Linfield-tilhengerne banen på nytt og angrep flere av Celtics spillere. Flere av spillerne ble skadet, og hardest gikk det ut over spissen Jimmy Jones, som ble sparket ned og fikk knekt det ene beinet.

Belfast Celtics styre følte at straffen det nordirske fotballforbundet ila Linfield etter angrepet ikke sto i forhold til det alvorlige volden, men enda mer at politiet ikke hadde vært i stand til å beskytte Celtics spillere. Styret bestemte at Belfast Celtic skulle trekke seg fra ligaen etter at sesongen var over.

Klubben endte på andreplass i ligaen våren 1949. Like etter at seriespillet var over, dro laget på en turné i Nord-Amerika, der de spilte oppvisningskamper hovedsakelig mot lokalt sammensatte lag. Celtic vant de fleste av de ti kampene, med 2-0-seieren over det skotske landslaget som et høydepunkt. Klubbens siste kamp ble imidlertid en skuffelse, da de tapte 0-3 for IFK Göteborg i New York 12. juni 1949.

Belfast Celtic ble aldri nedlagt offisielt, men klubben kom aldri mer til å delta i mesterskap. Klubbens bane Celtic Park ble brukt til greyhoundløp i mange år, men ble til slutt revet i 1985. Der banen sto, ble det bygd et lite kjøpesenter. Ei lita minnetavle i kjøpesenteret til minne om klubben og banen er alt som er igjen i dag.

Ny arvtaker?[rediger | rediger kilde]

Noen av Belfast Celtics tradisjonelle tilhengere og nyere interesserte har i senere tid øynet et håp om at en ny klubb kan føre Belfast Celtics historie videre. I 1970 ble klubben Donegal Celtic stiftet i Vest-Belfast. Også denne klubben har katolske tilhengere, spiller i drakter som ligner på draktene til skotske Celtic og Belfast Celtic, og har hjemmebanen Donegal Celtic Park. Etter vedvarende press for å bli opptatt i den nordirske ligaen, ble Donegal Celtic endelig tatt opp i ligaen (nivå 3) i 2002, og avanserte til Premier League (nivå 1) i 2006. Klubben rykket ned igjen til nivå 2 i 2008, etter at ligaen ble omstrukturert.

Donegal Celtic tiltrekker seg publikum med lignende bakgrunn som det Belfast Celtic i sin tid gjorde. Klubben anerkjenner dette, men ønsker ikke å bli noen «ny» Belfast Celtic:

Sitat While we see ourselves as filling the space left by Belfast Celtic, we have no wish to take over its name. ... We have established our own identity. Sitat
– Andy McIlhatton, Donegal Celtic[2]

Mesterskap[rediger | rediger kilde]

  • Irish League: 14
    • 1899/00, 1914/15, 1919/20, 1925/26, 1926/27, 1927/28, 1928/29, 1932/33, 1935/36, 1936/37, 1937/38, 1938/39, 1939/40, 1947/48
  • Irish Cup: 8
    • 1917/18, 1925/26, 1936/37, 1937/38, 1940/41, 1942/43, 1943/44, 1946/47

Dessuten seire i flere andre turneringer. Se engelsk Wikipedia: Belfast Celtic F.C. – Honours.

Klubbens hjemmebaner[rediger | rediger kilde]

  • 1891-1897: Boghead, Broadway
  • 1897-1901: Celtic Park (kalt «Klondyke»), Whitewell Road
  • 1901-1949: Celtic Park (kalt «Paradise»), Donegall Road[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Hovedkilde[rediger | rediger kilde]

  • Padraig Coyle: Paradise lost & found – The story of Belfast Celtic. Mainstream Publishing, Edinburgh 1999. ISBN 1-84018-451-5

Andre kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Paradise lost & found, 2nd edition, s. 129
  2. ^ Paradise lost & found, 2nd edition, s. 136
  3. ^ Hardy Grüne: Enzyklopädie der europäischen Fußballvereine. AGON Sportverlag, Kassel 2000. ISBN 3-89784-163-0, s. 280