Beleiringen av Bouchain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Beleiringen av Bouchain
Konflikt: Den spanske arvefølgekrigen
Dato 5. august - 12. september 1711
Resultat
Alliert seier
Parter
Storbritannia Storbritannia
De forente Nederlandene De forente Nederlandene
Flag of the Habsburg Monarchy.svg Habsburg-Østerrike
Frankrike Frankrike[1]
Kommandanter
Hertugen av Marlborough Claude Villars
Styrker
85 000 90 000
Tap
4 080 6 000 drepte eller skadde
2 500 tatt til fange

Beleiringen av Bouchain (9. august – 12. september 1711), etter passasjen av Ne Plus Ultra-linjene (5. august 1711), var en beleiring under den spanske arvefølgekrigen og den siste store seieren til John Churchill, 1. hertug av Marlborough. Marlborough brøt gjennom den franske forsvarslinjen uten å tape en eneste mann i kamp, og tok Bouchain etter en 34 dager lang beleiring. Etter å ha tatt denne byen lå bare festningen Cambrai mellom den allierte armeen og Paris.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Armeen til Marlborough hadde tatt den viktige festningen i Douai året før, og manøvrerte tidlig på sommeren 1711 seg omkring i Nord-Frankrike utan resultat, blokkert av den franske forsvarslinjen Ne Plus Ultra – en massiv rekke festningsverk fra Den engelske kanalen til Ardennene ved Namur. Den allierte armeen hadde alt blitt svekket da armeen til prins Eugene for å dekke den øvre Rhinen, der den avsatte kurfyrsten av Bayern prøvde å utnytte at keiser Josef nylig hadde dødd. Den 6. juli erobret Marlborough den lille festningen Arleux, like nord for linjen, vest for Bouchain, både for å nekte at franskmennene benyttet den som utfallsport og for å sikre vannforsyningen til Douai, som hadde blitt kuttet da kanalen som ga vann til byen ble demt opp. Villars og den franske armeen krysset linjene den 22.-23. juli, kom seg forbi Marlborough og tok Arleux tilbake med den allierte armeen for langt vest til å kunne nå fram i tide. Forsvarsverket ble jevnet med jorden før franskmennene trakk seg tilbake over linjen. Marlborough var først rasende, men tok snart tilbake initiativet da han marsjerte armeen sin for å angripe linjen nær Arras. Her rekognoserte han personlig armeen til Villars den 4. august. Denne kvelden slo armeen leir og lot leirbålene brenne for å lure franskmennene, og marsjerte østover til Arleux. Ved midnatt krysset en styrke fra Douai under Cadogan den ubeskyttede franske, og kl. 0800 var fortroppen til hovedarmeen også over. Villars nådde fram til stedet med noen få hundre kavalerister, og skjønte at han var utmanøvrert, og han prøvde å egge til et slag før Bourlonskogen. Marlborough ønsket ikke å gå til angrep der, for stillingen til marskalken var enda sterkere der enn den han hadde hatt da han hadde gitt armeen til Marlborough juling to år tidligere ved Malplaquet. Han trakk seg derfor unna og prøvde å hindre at Marlborough omringet Bouchain.

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

For å forsvare Bouchain hadde guvernør de Ravignau omtrent 5 000 mann mot Marlborough sine 30 000, i tillegg til en av de sterkeste festningene i Frankrike, omgitt av myrlendt landskap og fellesløpet til elvene Scheldt og Sensée. I tillegg hadde den sterke armeen til Villars tatt stilling vest for den allierte leiren, og klart å åpne en tynn forbindelser til den beleirde garnisonen. Marlborough svarte med å benytte kanonbatteri mot Villars og klarte den 18. august å kutte kommunikasjonen mellom marskalken og Bouchain og opprette en feltskansevernet korridor fra beleiringsleiren til forsyningshavnen i Marchiennes ved elva Scarpe. Villars gjorde mange raid mot både forsyningskonvoiene på Scarpe og mot Douai, men klarte ikke å hindre beleiringen, og garnisonen marsjerte ut som krigsfanger den 13. september 1711.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Bouchain var det siste felttoget til Marlborough. På den siste dagen det året ble han fratatt stillingen som armékommandant og alle andre embeter. Kommandoen over armeen for felttoget i 1712 ble gitt til hertugen av Ormonde og det ble innført strenge avgrensninger på hvor han kunne flytte seg. Særlig ble han hindret fra å møte franskmennene til slag, siden fredsforhandlingene mellom Frankrike og England var i gang, og anledningen til å erobre Cambrai og marsjere mot Paris, som var målet til Marlborough, ble skrinlagt. Før året var omme trakk britene seg fra alliansen, og etterlot de gjenværende allierte, under Eugene av Savoie til å bli slått i Denain.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ George Ripley, Charles Anderson Dana, The American Cyclopaedia, New York, 1874, p. 250, "...the standard of France was white, sprinkled with golden fleur de lis...". *[1] The original Banner of France was strewn with fleurs-de-lis. *[2]:on the reverse of this plate it says: "Le pavillon royal était véritablement le drapeau national au dix-huitième siecle...Vue du chateau d'arrière d'un vaisseau de guerre de haut rang portant le pavillon royal (blanc, avec les armes de Frankrike)."[3] from the 1911 Encyclopedia Britannica: "The oriflamme and the Chape de St Martin were succeeded at the end of the 16th century, when Henry III., the last of the Huset Valois, came to the throne, by the white standard powdered with fleurs-de-lis. This in turn gave place to the famous tricolour."

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Chandler, D. G.: Marlborough as Military Commander, (Spellmount, Staplehurst, 2003)
  • Hussey, J.: Marlborough: Hero of Blenheim, (Weidenfeld & Nicolson, London, 2004)