Beleiringen av Akershus festning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Beleiringen av Akershus festning
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Dato 22. mars til 30. april 1716
Sted Akershus festning på Akersneset under byen Christiania
Resultat
Dansk/norsk seier
Parter
Sverige Danmark-Norge
Kommandanter
Karl XII av Sverige Jørgen Christopher von Klenow
Styrker
Under 7 000 mann med flere feltstykker Over 3 000 mann
Tap
Uklart, betydelig Ukjent, lav
Slag under den store nordiske krig
PühhajoggiNarvaDünaRaugeErrastferHummelshofKliszówNöteborgDorpatPułtuskJakobstadtPoznańPunitzGemauerthofGrodnoFraustadtKaliszGolovtsjinMoljatitsjiLesnajaPoltavaPerevolotsjnaHelsingborgKøgeFladstrandGadebuschBenderPälkäneStorkyroHangöuddFemernRügenStresow1. NorgesfelttogetAkershus festningNordkleivaStralsundDynekilenStrömstadFredrikstenKarolinernes dødsmarsjÖselStäketLedsundSelånger

Beleiringen av Akershus festning våren 1716 var den siste av mange beleiringer mot ett av de sterkeste festningsanleggene i Norgeshistorien. Kong Karl XII av Sverige inntok Christiania som del av en plan som tok sikte på å underlegge seg det sørlige Norge som ledd i hans strategi for å tvinge Danmark-Norge ut av krigen, men Akershus festning var for sterk. I 39 dager kunne ikke svenskene angripe av frykt for store tap uten nødvendig beleiringsartilleri.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Krigen hadde utviklet seg fra verre til verst for svenskene, og med tapet av de svenske besittelser i Nord-Tyskland, med unntak av enklaven i Wismar, var den svenske stormakten lagt i ruiner av den store alliansen som bestod av Russland, Polen, Preussen, Hannover, Danmark-Norge og Storbritannia. Karl XII visste trolig at han ikke kunne snu krigen til sin fordel, men han ville likevel ikke innlede fredsforhandlinger i troen på at en militær seier og eventuell okkupasjon av fiendtlig territorium kanskje kunne forbedre hans stilling. Hans strategi gikk ut på å slå ut Danmark-Norge som han mente var det svakeste leddet i alliansen. Gjennom en seier over Danmark-Norge håpet han å kunne tvinge frem en separatfred som vill gi ham bedre diplomatiske kort på hånden. Etter å ha ligget i leir i Ystad om vinteren begynte han marsjen nordover i februar. Hans plan var å ta Norge.

Fjellandet Norge med sin spredte befolkning og få maktsentra for maktutfoldelse gjorde et angrep både vanskelig og enkelt. Dersom han greide å bite seg fast ved erobring av vitale strategiske beliggenheter og påføre forsvaret et alvorlig slag, ville erobringen av resten av landet fortone seg enkelt. På den andre siden var Norge et land med kupert terreng, dårlig med næringsmidler en angriper kunne konfiskere for underhold av egne tropper og få dårlig utbygde veiforbindelser som ga forsvareren meget store fordeler. I det strategiske bildet var Christiania med den viktige Akershus festning avgjørende dersom svenskene skulle sikre seg kontrollen over landet. Festningen måtte derfor erobres. Uten den vil hele formålet med Karl XIIs første Norgesfelttog være tapt om man ikke lykkes å tvinge det norske forsvaret til hovedslag.

Allerede den 8. mars 1716 startet krigerkongen sitt norske felttog da han med sin hær gikk over riksgrensen og inn i Høland. Etter å ha vunnet trefningen i Høland lå veien vestover mot Christiania åpen og hans håp om å kunne ta byen og festningen gjennom et overraskende angrep syntes mulig. Ved å forsere vestover mot Lørenskog ville Karl XII kunne storme med sine 3 000 soldater mot Christiania der 2000 norske soldater var utplassert. Men han ble stoppet av et kraftig snøfall og sterk vind og siden snøen allerede lå dyp fra før ble hæren hans sittende fast i tre dager.

Dette ble tre verdifulle dager for det norske forsvaret. Generalløytnant Barthold Heinrich Lützow som hadde kommandoen over forsvarerne kunne gjennomføre en generell tilbaketrekning av styrkene i grensestrøkene uten militært press fra angriperne. Han beordret generalmajor Jens Sehested som kommandant for Christiania-hærgruppen til å besette veiene over Bakåsen og Gjelleråsen. Der ble forskansninger og forhugninger bygget. Da Karl XII 13. og 14. mars 1716 nådde de to nye skansene, hadde Lützow samlet 6 800 soldater og 4 000 utskrevne bønder i fronten og bemannet Akershus festning med 3 000 mann. Etter å ha rekognosert de sterke forsvarsstillingene, snudde Karl XIII den 17. mars sørover, gikk på isen over Øyeren og forente seg med general Mörner i Hølen nord for Moss to dager senere.

Christianias fall[rediger | rediger kilde]

Den 20. mars 1716 rykket svenskene frem til Ås der de fikk rede på at det var lagt forhugninger på landeveien mot Christiania. Klok av skade besluttet kongen å omgå disse hindringene ved å gå på isen over Bunnefjorden. I flere kolonner gikk svenskene nordover til de fikk øye på Akershus festning fra Ormøsundet om morgen den 21. mars. De fortsatte langs Ekeberg mot Oslo øst for Akersneset og sørøst for byen Kristiania, men festningskommandanten gav ordre om ild på lang avstand. Ute på isen var de svenske angriperne utsatt for artilleribeskytningen. Kanonkuler kunne slå ned på isen og sprenge ut store råker. Svenskene måtte søke dekning bak småøyene i fjordbunnen og marsjere videre bak Hovedøya og Nakkholmen. De norske artilleristene var så dyktige at de rammet svenskene mellom øyene helt til de var bak Nakkholmen og Lindøya.

Derfra kom svenskene seg på land uten store tap på Bygdøy. Om kvelden sendte Karl XII en fortropp over Frognerkilen mot området nord for byen der Gamle Aker kirke lå, som sikring slik at hovedstyrken kunne slå bivuakk for natten. Dagen etter ble Kristiania by okkupert uten at svenskene møtte motstand. Tre dager før hadde Lützow evakuert byen med 5 200 soldater. På Akershus festning lå en forsvarsstyrke som i tillegg til garnisonen besto av et artillerikompani, tre bataljoner og seks landdragonkompanier på tilsammen 3 000 mann. Før svenskene ankom hadde initiativrike borgerne organisert forsyningsapparatet og klart å få ført mye av forsyningene i sikkerhet slik at verken garnisonen eller Lützows hærgruppe skulle kunne trues med sult og proviantmangel.

Mens svenskene tok seg inn i byen, startet oberst Klenow et bombardement mot den nærmeste bebyggelsen i bydelen Pipervika nær «Escarpe du Nord» – festningsmuren med skytestillinger. Under det samme bombardementet senket festningens artillerister et norskeid skip som lå på havnen havnen for at svenskene ikke skulle få adgang til skipets kanoner. Siden byen var bygget perpendikulært mot festningen kunne forsvarerne skyte langs gatene helt til den andre siden og vanskeliggjorde dermed svenskenes sideveis bevegelser. Å bevege seg på disse åpne gater ble for farlig.

Karl XII opprettet hovedkvarteret sitt i huset til garver Polycarpus Reiman i Vognmannsgaten på Vaterland.

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Den 23. mars 1716 ville svenskene gjøre et forsøk på å storme festningens svake punkt: «Escarpe du Nord». Der lå bebyggelsen så tett opp til festningsmuren og angriperne kunne holde seg skjult bak disse bygningene før selve stormangrepet ble satt i gang. Stormstiger og fasciner ble bragt frem og samlet bak brigader Winds hus (der krysset mellom dagens Rosenkrantz gate og Stortingsgaten nå ligger). Men svenskenes forberedelser ble oppdaget av vakten som var ekstra oppmerksom. Alarm ble slått i tide og 600 norske soldater gikk i stilling. Tungt artilleri ble rettet mot husene og den voldsomme beskytningen ødela svenskenes forsøk på overrumpling. Under denne beskytingen var Karl XII nær blitt rammet av en kanonkule som drepte sidemannen.

Karl XII måtte innse at festningen var altfor sterk. Han hadde ikke beleiringsartilleri med seg, men bare lette feltstykker som var satt opp i to batterier, ett ved Store Voldport der Domkirken lå. Ilden fra disse mindre feltkanonene var nesten harmløse på festningens tykke murer. Han måtte vente på beleiringsartilleri og i mellomtiden la festningen være i fred. Nærheten mellom byen og festningen gjorde det vanskelig å grave seg fram. Etterhvert som ilden langs gatene fortsette, så svenskene seg nødt til å grave seg fram fra hus til hus. Under arbeidet med å kunne ta seg fram og tilbake fant de sårt tiltrengde forråd av mat etterlatt av sivilistene som hadde rømt byen.

Vannforsyningen ble ødelagt i et forsøk på å undergrave garnisonens moral, men vannet fra Akerselven kom gjennom nedgravde renner under byen og opp til Akersneset, der det finnes flere vannkilder. Ved å ødelegge disse, mistet de en sikker vannforsyning. Svenskene måtte hente vann fra elven. I mellomtiden sprang en kilde fram på festningen som var tatt som et varsel om at Gud var på nordmennenes side. Det var aldri fare for å gå tom for vann.

Bare et eneste utfall ble gjort fra festningen. 11. april 1716 angrep kaptein Johan Christopher Koss i spissen for Det eikerske kompani et par hus som svenskene hadde gravd seg frem til for å komme festningen. Angrepet ble stoppet da kapteinen og to andre ble skutt og drept. Da kapteinens sønn, fenrik Christian Koss fikk høre at farens lik lå igjen utenfor festningsmuren, ville han hente det. Sammen med tre venner tok han seg ut. Alle vennene ble drept eller tatt til fange, men Christian kom seg hardt såret tilbake med farens lik på ryggen. For den rørende og modige gjerningen ble Christian Koss utnevnt til sekondløytnant.

Mens beleiringen pågikk, ble de svenske matrasjonene stadig mindre etterhvert som tiden gikk. Forsyningssituasjonen var allerede i utgangspunktet dårlig og det ble stadig vanskeligere å erstatte utslitte klær og utstyr og helsesituasjonen ble stadig forverret. Et brev av major Nieroth oppsummerte situasjonen i april 1716 slik:

«Hva som selv angår, er det som før, dvs. vi er på krigsfot. Men Gud være lovet, Hans Majestet er ved god helse. Vårt regiment er innkvartert her i Christiania, ved foten av festningen som fremdeles er i fiendens hender. Deres kanoner sørger av og til for å sende noen av våre folk til det hinsidige. Det finnes mange syke i vårt regiment, delvis på grunn av strabasene og delvis fordi de er helt nakne, uten sko og strømper.»

For å kunne livnære seg, måtte troppene kreve inn kontribusjon i form av penger og mat og etterhvert som man spiste opp den innsamlede provianten, måtte de lengre og lengre ut for å finne mer mat og fôr. Deres streiftog etter proviant og fôr tømte store områder og avdelingene som ble sendt ut for å skaffe forsyninger måtte stadig lengre vekk fra byen der de risikerte å komme ut for norske overfall. Forsyningslinjene fra Sverige via Moss var dårlige og i midten av april var situasjonen blitt kritisk. Det var vanskelig å føre forsyninger forbi Fredrikstad og Halden, og etter at Moss var blitt gjenerobret av nordmennene i det andre slaget om Moss 23. april, var denne veien sperret for svenskene en gang for alle.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Den svenske kampmoralen var fallende etter de harde prøvelsene som beleiringen hadde påført svenskene. Nyhetene om svenskenes nederlag under fremstøtene mot de norske styrkene gjorde det ikke bedre. Våren var i anmarsj; fjordisen smeltet og allerede 24. april kunne svenskene se flere mindre fartøy seile opp til Akershus festning. Dagen etter angrep en dansk-norsk fregatt Christiania fra sjøsiden. Etter at svenskene hadde flyttet flere kanoner til havnen trakk fregatten seg vekk, men angrep senere ved Lysaker der en svensk styrke under oberst Löwenstierna hadde falt tilbake fra sine stillinger i Ravensborg mot Gjellebekk.

Oberst Löwenstierna var blitt varslet om at en norsk styrke på 800 soldater forberedte et angrep og trakk seg derfor etter ordre fra Karl XII tilbake for å ødelegge broen i Sandvika. 25. april gikk han over Lysaker med soldatene sine og rett inn i fregattens ild. Over 20 mann i den svenske styrken ble drept og avdelingen spredt. Löwenstierna ble stående mellom Lysaker og Christiania for å skjerme den planlagte retretten fra Christiania og lykkes med dette enda Lützow hadde fulgt etter og kunne ha stoppet retretten da den ble satt i verk om kvelden 29. april 1716.

30. april hadde svenskene forlatt Christiania og Lützows styrke som nå var økt til 6 000 mann forfulgte svenskene mot sør. De fant 50 alvorlige syke og 23 desertører etterlatt av Karl XII.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Karl XII hadde ikke nådd sine mål i første Norgesfelttoget. Han hadde ikke vært i stand til å ta Akershus festning eller den sterke Gjellebekk skanse. Han hadde forsøkt å omgå Akershus festning og de norske forsvarstyrkene, men hadde mislykkes da fremstøtene var stoppet i Slaget på Norderhov og Trefningen i Nordkleiva. Med en hær i dårlig forfatning hjemsøkt av sult, sykdom og svekket moral kunne han ikke vinne frem. Etter at Moss var tatt av nordmennene sto 3 500 mann fiendtlige styrke der. I sørvest sto sterke styrker fra Fredrikstad. I ryggen hadde han Lützow og hans 6 000 mann. Svenskekongens hær sto i alvorlig fare for å bli omringet.

Onstadsund-affæren viste at den svenske krigerkongen fortsatt hadde hellet med seg. Lützow som hadde stor respekt for Karl XIIs evner som feltherre og slagkraften til hans karolinere, nølte med å angripe, og svenskehæren kom seg over Glomma. Der kunne de skaffe seg mat og gjenoppta kontakten med Sverige der nye forråd var bygget opp. Da Karl XII nådde Torpum var en ny veiforbindelse forbi Halden gjenopprettet. Ved Svinesund ble arbeidet med den lenge utsatte flytebroen satt i gang. Karl XII hadde med nød og neppe reddet seg og sin hær fra katastrofen, men til en høy pris: felttoget hadde slått feil. Han kom aldri til å vende tilbake til Christiania.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Alf E. Bjerke Nordens Løve -Karl 12. i Norge, 1992, ISBN 82-03-16946-5
  • Magnar Saltnes Akershus Infanteriregiment 1628-1995, 1998, ISBN 82-90545-78-9
  • C.O. Munthe Den Norske Hær Indtil 1814, utgitt i Kristiania, 1914
  • Arne Marensius Bull Oppland Regiment 1657-2002, 2002, ISBN 82-90545-98-3