Behandling av sinnslidelser gjennom tidene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Francisco Goya, «Galehuset»

Behandling av sinnslidelser har forgått på ulike måter gjennom tidene. Også i dag har vi ulike forklaringsmodeller for hva en psykisk lidelse er og hvordan den kan behandles.

Inntil nyere tid var den psykiatriske "behandlingen" preget av hjelpeløshet, ignoranse og primitive metoder, da en hadde liten kunnskap om de kompliserte kjemiske prosessene som er avgjørende for aktiviteten i sentralnervesystemet som styrer sinnstilstanden. Behandling av sinnslidelser kan omfatte psykoterapi, psykiatrisk medisinering, saksbehandling eller annen praksis.[1][2] Inntil nylig var «nerveklinikk», «sinnssykeasyl» og «galehus» de institusjoner som ble tilbudt ved innleggelse.

Oldtiden[rediger | rediger kilde]

Mentale lidelser var ikke forstått i eldre historiske tider og ble møtt med oppgitt forundring. I det 5. århundre f.Kr. skrev den greske historikeren Herodot om en konge som ble drevet til vanvidd av onde ånder. Legenden om Hercules beskriver hvordan kongen drepte sine egne barn. De romerske poetene Vergil og Ovid gjentok disse temaene i sine arbeider.

De tidlige babylonske, kinesiske og egyptiske sivilisasjonene anså også sinnslidelser for å være besettelser og benyttet eksorsisme for å drive ut ofrenes ånder.

Den greske legen Hippocrates mente derimot at sinnslidelser hadde naturlige årsaker. Blant annet avviste han at epilepsi hadde hellig opprinnelse. Han la vekt på balanse mellom kroppsvæskene, klima og diett og klassifiserte syndromet i sykdommene mani, melankoli og hjernefeber. Han anbefalte behandlinger som hvile, bad, trening og diett.

Platon hevdet at opplevelser i barndommen formet voksen atferd.

Legemidler:

  • Alkohol er brukt til alle tider mot psykiske plager og som rusfremkallende middel.
  • Ulike substanser er brukt i rituelle sammenhenger[3] Norrøn mytologi nevner fluesopp.
  • Opium er brukt fra oldtiden og helt frem til våre dager.[4]
  • Alkaloider er brukt mot søvnløshet og uro i flere tusen år.[5]Belladonna-alkaloidet skopolamin eller hyoscin blir brukt i dag i kombinasjon med morfin som beroligende middel.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Middelaldersk tenkning fokuserte på demonisk besettelse eller overnaturlige ånder eller hekser som forklaringer omkring psykiske lidelser. De første sinnssykehus ble åpnet i det 8. århundre i Midtøsten ved Baghdad Hospital under Rhazes, mens de første asyl ble åpnet fra det 15. århundre i Egypt, Spania og deretter resten av Europa, mest kjent er Bedlam i England.

I Europa fantes også andre teorier på sinnslidelser, så som ubalanse i de fire kroppsvæskene (blod, svart galle, gul galle og flegma), dårlig diett og sorg. Litteraturen inneholder tallrike fortellinger der sjelen fremstilles som billedlig tilknyttet vann, elv og hav. Fortellingen om Tristan og Isolde gir inngående beskrivelse av sjelelige fenomener som kjærlighet, sorg og død. I klassisismen blir sinnslidelser forbundet med klima, fuktighet og ustabilt vær. Mot slutten av middelalderen var det en urolig periode i kulturlivet da det ble laget tallrike verker innen litteratur og teater der galskapen oftest sto sentralt. Spesielt var narrespill populære med hudfletting av løgner og unnlatelsessynder. Den gale minner om menneskets sannhet der alle narrer hverandre og samtidig bedrar seg selv. I farser og sotier fikk den gale utfolde seg på bakgrunn av humanistene Falyder og Erasmus.

Den islamske verden i Nord-Afrika, Spania og Midtøsten hadde en langt mer human forståelse av sinnslidelser og opprettet de første asyler der de tilbød diett, bad, medisin, musikk og rolige omgivelser.

Legemidler:

  • Kamfer er brukt mot sinnssykdom.

16. og 17. århundre[rediger | rediger kilde]

Renee Descartes introduserte dualisme som årsak til sinnslidelse.

Den belgiske legen Johann Baptist van Helmont rekommenderte på 1600-tallet vannkur, der pasienten ble senket ned i vann. I 1656 kom et dekret i Frankrike som grunnla Allmenhospitalet (L'Hopital général) i Paris da alle institusjoner ble samlet under felles administrasjon. Allmenhospitalet var ikke noen medisinsk institusjon men snarere et fengsel. På grunn av store sosial problemer i Europa ble en stor del av befolkningen sperret inne. Det ble etablert Arbeidshus der de innsatte av alle kategorier måtte arbeide for maten enten som økonomisk utnyttelse eller som ren beskjeftigelse.

Faguttrykket nevrologi oppsto i det 17. århundre etter arbeidet til Thomas Willis. Ulike kategorier for mentale helsetilstander ble fremsatt av leger, og i 1758 introduserte William Battie studiet av mentale forstyrrelser som en medisinsk vitenskap. David Hume og David Hartley bruker termen psykologi, og Hartley utviklet i Observations on Man (1749) den første konsekvente assosiasjonspsykologi.

Heksejakt og henrettelser eskalerte i Europa i Renessansen, selv om denne virksomheten møtte motstand i visse kretser. Den sveitsiske legen Paracelsus fremholdt synet til Hippokrates, og legen Johann Weyer hevdet at hekser egentlig var sinnslidende som trengte medisinsk hjelp.

Pennsylvania Hospital i Philadelphia åpnet i 1752 som det første hospital i USA til å møte mennesker med sinnslidelser. I de første årene ble imidlertid pasientene lenket til veggen i kalde celler. På 1780-tallet innførte den amerikanske legen Benjamin Rush sosiale forbedringer ved Pennsylvania Hospital, selv om han også foreskrev straff og bløding.

18. og 19. århundre[rediger | rediger kilde]

Fra slutten av det 18. århundre forsøkte en humanitær bevegelse å gjøre asylene mer humane og behandlende. Denne holdningen støttet seg delvis til legenes arbeid, bl.a. Philippe Pinel, som også utviklet nye måter å kategorisere mentale helsetilstander. Den første sinnssykelov kom i Frankrike 1837. Den første psykiatriske institusjon i Norge var Oslo Hospital der et dollhus ble opprettet i 1776.

Tidlig i det 19. århundre ble psykiatri spesielt i Tyskland utviklet som en akademisk vitenskap. Faguttrykket psykiatri ble fremsatt i 1808 av Johann Christian Reil, fra det greske “psyche” (sjel) og “iatros” (doktor). Offisiell undervisning begynte i Leipzig i 1811 og den første psykiatriske avdeling i Berlin i 1865. Benjamin Rush var foregangsmann for denne utviklingen i USA. The American Psychiatric Association ble grunnlagt i 1844.

Mellom 1817 og 1828 ble flere institusjoner åpnet i USA som la vekt på behandling. Det første private mentalhospitalet i USA var Asylum for the Relief of Persons Deprived of the Use of Their Reason (nå Friends Hospital). Dette hospitalet ble åpnet av Kvekere i 1817 i det som nå er Philadelphia. Andre private institusjoner og statlig sponsede hospitaler åpnet i Kentucky, New York, Virginia og South Carolina (1824).

I 1841 startet læreren Dorothea Dix en kampanje for de sinnslidende, og inntil 1880 hadde 32 psykiatriske institusjoner åpnet.

I Norge ble første psykiatrilov vedtatt i 1848: Lov om sinnssykes behandling og forpleining. Loven bygget på den såkalte Christiania-skolen og en somatisk forklaringsmodell for psykiske lidelser. Loven ble avløst av lov om helsevern i 1961 men fremdeles står Christiania-skolen sterkt. Gaustad asyl ble bygget i 1856 som den første norske behandlingsinstitusjon for sinnslidende.

Legemidler:

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Tidlig i det 20. århundre ble vitenskapen psykoanalyse utviklet av Sigmund Freud, og Carl Jung fremsatte tilsvarende teorier. Emil Kraepelin utviklet moderne psykiatriske klassifikasjonsskjemaer som ble fulgt opp av Karl Jaspers, Eugen Bleuler, Kurt Schneider and Karl Leonhard. Adolf Meyer var en fremtredende figur ved tilnærming mellom biologisk og psykologisk kunnskap.[6]

I 1908 utgav Clifford Whittingham Beers den selvbiografiske boken A Mind That Found Itself og i 1909 etablerte Beers National Committee for Mental Hygiene.

Psykiatri ble brukt av totalitære regimer for å fremtvinge politisk kontroll, f.eks. i Nazityskland[7], Sovjetunionen under Psikhushka og apartheid systemet i Sørafrika.[8] Freudiansk og nyfreudiansk tenkning dominerte psykiatrien i det 20. århundre.

Sosialpsykiatri og psykodynamiske teorier ble utviklet spesielt i USA på 1920- og 30-tallet. B. F. Skinner hevdet av behaviorisme også må omfatte atferd som ikke styres av reflekser.

Fra 1930-tallet ble ulike behandlingsformer utbredt innen psykiatrien som ECT, medikamenter som insulin eller å adskille ulike deler av hjernen ved lobotomi. På 1950- og 1960-tallet ble litiumkarbonat, klorpromazine og andre typiske antipsykotika og tidlige antidepressiva og anxiolytika oppdaget, og psykiatrisk medisinering ble utbredt blant psykiatere og allmennleger.

Utvikling av antipsykotika1950-tallet gav behandlere hjelp til å kontrollere bisarr oppførsel. Praksisen endret seg da etterhvert mot deinstitusjonering. I 1950 var det 513000 pasienter i amerikanske institusjoner, mens det i 1965 var 475000 og i 1990 bare 92000. En systemteoretisk modell for familiesamspill ble fremsatt av Bateson. Thomas Kuhn utgav Structure of Scientific Revolutions i 1962. National Mental Health Act fra 1946 delegerte ansvaret for forskning til National Institute of Mental Health. I 1963 ble Community Mental Health Centers Act vedtatt som medførte etablering av kommunale helsesentre i USA. National Alliance for the Mentally Ill (NAMI) ble etablert i 1972. Lengst gikk Italia i å integrere sinnslidende i lokalsamfunnet; der ble lov om psykisk helsevern opphevet i 1978 og alle psykiatriske institusjoner ble nedlagt. I Norge ble bruk av tvang innskjerpet og Reitgjerdet Sykehus i Trondheim ble nedlagt i 1987.

Store fremskritt i hjerneforskningen fra 1980-tallet medførte store fremskritt for psykisk helsevern. På 2000-tallet påviste hjerneforskningen betydningen av tilknytning, kontakt, relasjoner og følelser for psykisk helse. Økt forståelse for traumer.

Legemidler:

  • Brom-salter er brukt mot kramper og som sove- og beroligende middel.
  • Kloral er brukt som sovemiddel.
  • Barbituratene er brukt som sovemidler, beroligende middel og antiepileptisk middel.
  • Insulin er brukt mot schizofreni og som avslappende og appetittstimulerende middel.
  • Antihistamin er brukt som beroligende middel.
  • Elektrosjokk (ECT)

Moderne psykiatri[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel: Psykisk helsevern

Kunnskap om genetikk og analyseverktøy som neuroimaging har beveget psykiatrien bort fra psykoanalysen og mot medisin og nevrologi.[9]

De siste tiårene har psykiatrisk behandling endret karakter fra sykehusopphold på seks måneder eller mer og til høyst to til tre uker i gjennomsnitt. Personer som har mentale helseproblemer betegnes som pasienter eller klienter, brukere av helsetjenester, servicemottagere osv. De kan komme under behandling på eget initiativ eller via primærlege, eller de kan henvises av medisinsk helsepersonell, rettsvesen eller ufrivillig sikring.

Behandling av mentale lidelser kan omfatte psykoterapi, psykiatrisk medisinering, saksbehandling eller andre tiltak.[1][2]

Legemidler:

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gazzaniga, M.S., & Heatherton, T.F. (2006). Psychological Science. New York: W.W. Norton & Company, Inc.
  2. ^ a b National Institute of Mental Health. (2006, January 31). Information about Mental Illness and the Brain. Retrieved April 19, 2007, from http://science-education.nih.gov/supplements/nih5/Mental/guide/info-mental-c.htm
  3. ^ Kramer og Merlin 1983. In: Kramer, Merlin, Parnham, Bruinvels (eds.): Discoveries i Pharmacology. Elsevier, Amsterdam 1983.
  4. ^ J. M. Burchardt: Arzneim-Forsch 1967
  5. ^ V. Leutner: Sleep-inducing drugs. Roche, Basel 1984
  6. ^ Hirshbein, L. (2004) History of Women in Psychiatry. Academic Psychiatry, 28:337-344
  7. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/entrez/query.fcgi?cmd=Retrieve&db=PubMed&list_uids=12817666&dopt=Abstract Overgrep i totalitære regimer
  8. ^ http://www.info.gov.za/speeches/1997/06160x76497.htm Apartheid Sør-Afrika og overgrep
  9. ^ Martin J. B. (2002) The integration of neurology, psychiatry and neuroscience in the 21st century. Am. J. of Psychiatry 2002; 159:695-704

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Einar Kringlen: Psykiatriens samtidshistorie. 2002.
  • Odd Lingjærde: Psykofarmaka. Høyskoleforlaget 2001.
  • Næss, Knut: Legemidlenes historie Oslo 1994 ISBN 82-91447-00-4
  • Michel Foucault: Madness and Civilization: A History of Insanity in the Age of Reason trans. by R. Howard, (London: Tavistock, 1965) – abridged; History of Madness ed. Jean Khalfa, trans. Jonathan Murphy and Jean Khalfa, (London: Routledge, 2006) – unabridged. Oversatt til norsk av Fredrik Engelstad og Erik Falkum: Galskapens historie i opplysningens tidsalder. Gyldendal 2. utg. 1991. ISBN 82-05-19344-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]