Bastillen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Bastille)
Gå til: navigasjon, søk
Tegning av Bastillen ca. 1790.

Bastillen er en fornorsking av det franske ordet Bastille som betyr befestning. Ordet Bastillen viser til en bestemt festning, nemlig Bastille Saint-Antoine i Paris. Den ble egentlig oppført allerede i 13701382 og ble på 1600- og 1700-tallet anvendt som fengsel, for eksempel for mennesker som ble fengslet på kongelig arrestordre (lettre de cachet). Hertugen av Orléans og Voltaire er et par eksempler.

Bastillen ble selve symboletden franske revolusjonen da den ble stormet av pariserne 14. juli 1789. Den lille besetningen overga seg etter en kamp som varte i et par timer. Mengden stormet inn i Bastillen og drepte kommandanten, samt hans offiserer. Dagen etter startet rivingen av Bastillen.

En av de umiddelbare årsakene til stormen kom 2. juli da Marquis de Sade, som var innsatt, ropte til en folkemengde utenfor fengselet at de hadde begynt å drepe fanger der inne. Dette var imidlertid ikke tilfelle, og de Sade ble senere overflyttet til et galehus.

En annen grunn for stormen kan være at Bastillen inneholdt et større våpen- og ammunisjonslager som revolusjonære i Paris var meget interessert i.

Senere tids historikere er enige om at stormen på Bastillen hadde mer en symbolsk funksjon, da den ble utnyttet til fulle av revolusjonære krefter til propaganda mot det sittende regimet.

I 1840 ble det reist en søyle på Bastille-plassen over ofrene fra julirevolusjonen 1830, og dagen før, 14. juli 1989 (som var tohundre års dagen for den franske revolusjonen), ble det åpnet en ny folkeopera på Bastille-plassen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bastillen lå på adressen «rue Saint Antoine nr 232». Den ble oppført mot slutten av 1300-tallet til forsvar mot engelske tropper, men under kong Charles 6, ble den omdannet til statsfengsel. Det var likevel først under kardinal Richelieu at Bastillen ble et sted der statsfiender forsvant sporløst.[1] Den var ikke bygd for å stå imot en beleiring; i 1789 rommet den matlagre for bare to dager, og ingen drikkevannsforsyning overhodet.[2]

Antall fanger varierte, men da Bastillen ble stormet, var bare syv personer innesperret. Fire av disse fangene var falsknere som var dømt etter straffeloven. De tre resterende var mentalt forstyrret. To av dem ble overført til sinnssykehuset Charenton, dit Marquis de Sade var blitt sendt allerede 5. juli. Den ene, major Whyte som hadde grått skjegg ned til midjen, var overbevist om at han var Julius Cæsar, og tok derfor imot mengdens jubel som noe naturlig. Den tredje, grev de Solages, var i likhet med de Sade holdt innesperret etter sin families innstendige anmodning. For ham var stormen på Bastillen en gyllen mulighet til å flykte ut i byen, der han kunne gjenoppta den utsvevende, kritikkløse livsførselen sin.[3]

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Simon Schama: Citizens (s. 389-90), Penguin books, 1989, ISBN 0-14-017206-8
  2. ^ Simon Schama: Citizens (s. 400)
  3. ^ Simon Schama: Citizens (s. 407)