Basij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Basij (også Bassij eller Baseej, persisk) er en iransk paramilitær organisasjon som består av frivillige som vervet seg inn i troppene underordnet Pasdaran. Det offisielte navnet på militærorganisasjonen stiftet av Ayatollah Ruhollah Khomeini i november 1979 mente Den Mobiliserte Motstandsbevegelsen (persisk: Nirouye Moqavemate Basij).

Organisasjonen[rediger | rediger kilde]

Basij som en paramilitær hurtigmobiliseringsstyrke av frivillige i sivilsamfunnet på ideologiske motivasjon underlagt religiøs kontroll fra mullahsregimet i Teheran var konstruert som et massemobiliseringsapparat for et stort antall medlemmer rett fra sivilbefolkningen. I mars 2004 hadde kommandanten for basijstyrkene, brigadegeneral Mohammed Hejazi, beregnet antallet basijmedlemmer til 10,3 millioner menn og få kvinner som kunne mobiliseres for større aksjoner.

Basijmedlemmene som hadde blitt tatt opp i styrkene, fungerte som paramilitære sikkerhetsstyrker for den indre sikkerheten av Iran mot kriminalitet, narkosmugling og væpnede dissidenter som politioppdrag deriblant for overvåkning av den sivile atferden i befolkningen som skulle overholdt de islamske kodekser og påbud som er en del av Irans lover. Ved naturkatastrofer som jordskjelv ble basijmedlemmene mobilisert for nødhjelp og assistanse til de rammede områdene.

Basijfrivillige[rediger | rediger kilde]

Som medlem av basij styrkene hadde man forpliktet seg til å stille seg til disposisjon ved mobilisering for en kort periode som basij paramilitære før demobiliseringsordren var gitt, dermed var en liten styrke alltid i tjeneste, av det store antallet medlemmer. I motsetning til soldatene i de regulære styrkene eller pasdaranstyrkene som måtte gjennomførte deres militære tjeneste i opptil 21 måneder, hadde en basij få måneder på seg.

Privilegier ved medlemskap i det sivile livet gjorde det attraktivt for folk som ønsket seg statusen som basij medførte. Med i tjenestetiden var også en ideologisk lære i religiøs regi. Basij hadde gjort seg beryktet for hensynsløshet og voldelige fremferd mot dissidenter, og de hadde gjort seg bemerket ved bruk av dødelige midler der andre militære styrker hadde nektet å følge ordre, for eksempel mot demonstranter. Som en ideologisk motiverte styrke, med en viss frihet fra normale normer og straffrihet for egne handlinger, fungerte basijmedlemmene som et apparat som brukte vold mot avvikerne i samfunnet.

De yngste medlemmer i basij styrkene må være minst 12 år, noe som har medført kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner som også hadde mye å utsette på menneskerettighetsbrudd begått av basijmedlemmene i det iranske sivilsamfunnet.

Under Irak-Iran-krigen[rediger | rediger kilde]

I krigstid, under Irak-Iran-krigen i årene mellom 1980 og 1988 var hurtigmobiliseringsstyrken som ble benyttet for politisk kontroll og ideologisk propaganda, omorganisert til støttestyrkene for de pasdaran revolusjonære styrkene. De ble omorganisert til mindre infanteriavdelinger med minimal militær trening på mellom to uker og to måneder. Denne bransjen av basijfrivillige som rykket ut til frontlinjene var gitt økenavnet Basij e-Mustazafin ("mobilisering av de berøvde") med patriotiske og religiøse motiver.

Som basij e-Mustazafin, ble flere hundretusen menn sendt til frontlinjene i løpet av krigen. Mange var motivert av regjeringens sterke propagandaapparat med bruk av fjernsyn, radio, folkelige demonstrasjoner og massemøter for å påvirke folk, og mange lot seg rive med i stemningen. Spesielt gjaldt det tenåringer og barn ned til 12 eller 13 års alder som mange steder var avvist, men her ble akseptert. Den politiske ledelsen i Teheran gjorde ikke noe for å stoppe fenomenet med barn som meldt seg frivillige. For mullahene med Khomeini i spissen var selvofring med trekk av martyrdom og villigheten til å slåss mer viktigere enn moralske og etiske betenkninger med basis i deres ideologiske vekkelse.

Under stridighetene var basij underordnet pasdaran befalhavende som ofte brukte dem i frontstyrkene under konsentrerte angrep med infanteri mot irakerne. Deres mangel på militærtrening ble kompensert av deres fanatiske kampvilje og evne til å tåle enorme tap under angrep på sterke Irakiske stillinger og posisjoner med støtte av de mer erfarne og bedre trente pasdaranstyrkene.

Styrkene hadde også offiserer med liten ledelseskompetanse. Ifølge iranske dissidenter ble basijfrivillige brukt som kanonføde i «menneskebølgeangrep» eller som minerydderne med deres egne føtter. Flere ganger i desperate omgivelser under et gjennombrudd som var gått galt.

I mars 1982 under det iranske nyttåret hadde ayatollah Khomeini kommet med en kunngjøring der han lovte at skolegutter mellom tolv og atten år fikk slutte seg til basijstyrkene. Flere tusener i årene framover fulgte hans budskap og meldte seg til tjeneste. Senere samme år kom de første påstandene om bruk av barn utstyrt med plastikknøkler til å rydde minefelt. Plastikknøklene var religiøs symbolikk med henvisning til ønsket om martyrdom for bæreren. Som med påstandene om bevisst bruk av «menneskebølgeangrep» har man ikke sikre kilder som kunne støttet disse opplysningene selv om det faktisk ble funnet plastikknøkler i halsbånd på både drepte og tilfangetatte barn og voksne basijfrivillige.

Antall basijfrivillige under krigen var ikke så stor som antatt, hver gang en storoffensiv var under planlegging ble flere titusener av basijmedlemmer kalt til styrkene for militærtrening og for å bli sendt ut til frontlinjene. De som hadde vært mobilisert i forveien, var enten tatt opp i pasdaranstyrkene eller ble dimittert etter to måneder.

Men utmattelsen i det iranske folket hadde begynte med å bli merkbar rundt 1986. Etter Det andre slaget ved Basra var evnen til å mobilisere frivillige til krigsinnsats svekket. Av planlagte 500 000 menn som var ønsket inn i de væpnede styrkene inkludert basij, meldte bare 200 000 seg til tjeneste i 1987. Av disse var bare 40 000 basijmedlemmer.

Dagens basijstyrker[rediger | rediger kilde]

Nyere opplysninger sier at den paramilitære organisasjonen har en stående styrke på om lag 90 000 aktive medlemmer til ethvert tidspunkt, med 300 000 andre medlemmer i reserve for umiddelbar mobilisering. Ved krigstid vil de statlige treningsfasilitene for basijparamilitære ha kapasitet for 1 million aktive medlemmer, med to millioner i reserve.

Gjennom mediene har basjimedlemmer i demonstrasjonene mot Mahmoud Ahmadinejads påståtte valgseier i juni 2009, blitt kjent for å være et ekstra brutalt politi, fryktet for sin fremferd. De har vært lett gjenkjennelige når de kommer kjørende på mørke motorsykler i sorte skinndresser, utstyrt med batonger.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Karsh, Efraim (2002): The Iran-Iraq War 1980-1988. ISBN 1-84176-371-3
  • Cordesman, Anthony H. og Wagner, Abraham R. (1991) The lessons of Modern War Volume The Iran-Iraq War. ISBN 0-8133-0955-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]