Basalgangliene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Basalgangliene
MeSHBasal+Ganglia
NeuroNames224
NeuroLex224
TA98A14.1.09.501
TA25559
FMA84013

Basalgangliene (de basale hjernekjernene) er ansamlinger av nerveceller som ligger i dypt i begge hjernehalvdelene i storehjernen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første anatomiske identifisering av subkortikale strukturer ble publisert av den engelske anatomen Thomas Willis i 1664. På den tiden ble basalgangliene referert til som corpus striatum (det stripete legeme). På begynnelsen av 1800-tallet ble basalgangliene assosiert med motoriske funksjoner, fordi skader i disse områdene ofte førte til forstyrrelser i bevegelseskontrollen hos mennesker. I 1925 beskrev Kinnear Wilson basalgangliene som «hjernens mørke kjeller».

Anatomi[rediger | rediger kilde]

Det er ingen generell enighet om hvilke strukturer basalgangliene omfatter. I noen tilfeller vil man mene at det kun er corpus striatum, som inkluderer putamen, globus pallidus og nucleus caudatus (eller caudate). Nucleus caudatus og putamen utgjør til sammen striatum, mens putamen og globus pallidus til sammen utgjør nucleus lentiformis. Tidligere har nevroanatomer inkludert de fleste av de ikke-kortikale regionene av grå substans i forhjernen i basalgangliene. Der betyr at områder som thalamus, claustrum og amygdala også ble inkludert. I dag vil noen klinikere se basalgangliene som de ikke-kortikale regionene som er spesielt involvert i bevegelsesfunksjoner, og da er thalamus, claustrum og amygdala ikke med. Substantia nigra (den sorte substans) og nucleus subthalamicus i midthjernen, er derimot med i basalgangliene i dag. Substantia nigra omfatter nevroner som frigjør nevrotransmitteren dopamin til nucleus caudatus. Tap av dopamin her fører til Parkinsons sykdom.

Evolusjon and navngivning[rediger | rediger kilde]

«Basalganglia»-lignende områder er funnet i sentralnervesystemet hos mange arter. Striatale og pallidale komponenter kan klart identifiseres i alle amnioter (pattedyr, fugler og reptiler) og amfibier. De anatomiske koblingene mellom disse kjernene og deres farmakologi ser også ut til å være relativt godt bevart. Fisk, har også basalganglia-lignende strukturer, mens de mangler hos de landlevende virveldyrene. Dette feltet er under utforskning, og det finnes få klare data på dette. .

Navnene på de forskjellige kjernene i basalgangliene er forskjellige for forskjellige arter. For eksempel kalles «det interne segmentet i globus pallidus» hos primater «entopenduncular nucleus» hos enkelttannede gnagere. Et annet eksempel er «striatum» og «det eksterne segmentet i globus pallidus» hos primater, som kalles «paleostriatum augmentatum» og «paleostriatum primitivum» hos fugler.

Nevrotransmittorer[rediger | rediger kilde]

Nevronene i basalgangliene bruker mange forskjellige nevrotransmitterer. Den mest brukte er den inhibitoriske transmittoren GABA. Spesielt interessant er nevrotransmittoren i den pigmenterte substantia nigra pars compacta nevroner, kalt dopamin. Avbrudd i produksjon eller overføring av dopamin kan føre til alvorlige motoriske og kognitive forstyrrelser, for eksempel Parkinsons sykdom.

Substantia nigra pars compacta (SNc) overfører dopamin til striatum, og man antar at denne transmittoren spiller en viktig rolle for læring (se LTP/LTD).

Forbindelser[rediger | rediger kilde]

Basalgangliene har veldig kompliserte fiberforbindelser:

Basalgangliene er viktig for motorisk kontroll.

Skader i basalgangliene gir karakteristiske symptomer:

Litteratur[rediger | rediger kilde]