Barnets beste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Barnets beste i formen det som er best for barnet, er et begrep som brukes i Barneloven §§43, 48, 55. Det brukes for å fokusere barnets behov og interesser. Barnets beste er i følge Barneombudet et vagt begrep og å lage regler som skal være dekkende for alle barns behov og livssituasjon er tilnærmet umulig. I utgangspunkt trenger barnet foreldre som samarbeider. De fleste er enige om at det normalt er et gode for barn å få omsorg og oppleve en trygg og stabil tilknytning til både far og mor. Uenigheter går ofte på hvilke virkemidler som må brukes for å bidra til dette.[1]

Barneloven pålegger foreldre å avtale samvær med barn etter samlivsbrudd utfra egen vurdering av hva som er best for barnet. Om enighet ikke oppnås er det tillagt domstolene og offentlige institusjoner å ta avgjørelsene. I lys av barnets beste vurderes og besluttes hvem barnet skal bo hos, hvor mye kontakt (også kalt ”samvær” og/eller ”omsorg”) foreldre, foresatte eller andre parter skal tillates å ha med barna og til hvem og av hvem bidrag skal betales.

Historie[rediger | rediger kilde]

I USA representerte bruken av barnets beste-doktrinen et skifte i den offentlige familiepolitikken i begynnelsen av det 20. århundret. Barnets beste-doktrinen er et aspekt av uttrykket ”parens patriae”, som oppstod i det 17. århundret for å begrunne statens fullmakt til å overta ansvar for enkeltindivider, og i USA har uttrykket erstattet ”Tender Years”-doktrinen som baserte seg på at barn ikke takler endringer i oppvekstmiljøet særlig bra og at slike endringer ville være skadelig for barns utvikling.[2] Inntil tidlig 1900-tall ble fedre normalt tildelt bosted (også kalt ”omsorg” i Norge) etter skilsmisse. Mange stater i USA skiftet tidlig på 1900-tallet til en standard som fullt og helt tilgodeså mor som primær omsorgsperson gjennom den såkalte ”Tender Years”-doktrinen. På 1970-tallet ble ”Tender Years”-doktrinen endret til den i dag kjente frasen til barnets beste som den fremste begrunnelsen for rettslige avgjørelser som omhandler barn og hvor de skal bo. Fordi den store majoriteten av dommere fortsatt legger en ikke ubetydelig vekt på tradisjonelle holdninger om at mor er hovedomsorgsperson, er det også mor som oftest blir tilgodesett i rettslige avgjørelser også i Norge.[trenger referanse] Barnets beste-doktrinen brukes også i saker hvor andre familiemedlemmer, som f.eks. besteforeldre, prøver saker om rett til å få treffe barnebarn, og også i saker der barnevernstjenesten er involvert. Noen foreldre, vanligvis samværsforelder som ikke barnet har bosted hos, mener at bruken av barnets beste-doktrinen i slike saker kan forhindre beskyttelse av velfungerende foreldres grunnleggende rett til å oppdra barnet på en måte omsorgsforeldre finner passende for barnet.[3]

Vurderingen av barnets beste[rediger | rediger kilde]

I barnefordelingssaker som følger av skilsmisse, opphør av partnerskap eller samboerforhold skal dommere vurdere, og beslutte, hva som er den beste løsningen for barnet. En vurdering av barnets beste brukes også for å avgjøre rettslige forpliktelser og rettigheter i saker der f.eks. besteforeldre hevder rettigheter i forhold til barnebarn, eller når biologiske foreldre prøver saker som omhandler barn som skal adopteres.

Barnets beste-doktrinen er brukt av majoriteten av dommere for å begrunne rettslige avgjørelser i en vid rekke forhold knyttet til et barns velferd.[4] Doktrinen implementeres ofte som et tiltak som potensielt kan ”frigjøre” barn fra konflikt mellom foreldrene. Doktrinen brukes av dommere blant annet for å fastslå hvem som skal ta avgjørelser om barnas medisinske helse, eller i andre forhold som anses viktig for barna.[5] For å underbygge bruken av doktrinen i barnefordelingssaker bruker dommere som oftest sakkyndige psykologer og/eller andre eksperter som er ment å foreta undersøkelser for å vurdere levevilkårene for barna hos deres omsorgs- og samværsforeldre. Ofte benyttes uttrykk som ”stabilitet i barnas liv”, ”kontakter i nærmiljøet” og hver av foreldrenes ”evne” til å skape et ”stabilt hjemmemiljø” av retten i begrunnelsen for avgjørelser om bosted og samvær.[6] I engelsk lovgivning, ”section 1(1) Children Act 1989”, er barnets beste det altoverskyggende hensyn retten er pålagt å ta. Enhver forsinkelse i en rettslig avgjørelse vil sannsynligvis føre til en forhåndsbedømming av hva som faktisk er i barnets beste interesse, section 1(2), og retten skal derfor gjennomgå en barnets Beste-sjekkliste, (”welfare-checklist”) som ”pålegger” dommere å vurdere følgende punkt:

  1. Fastslå barnas ønsker og følelser om saken (vurdert I forhold til alder og forståelse for saken)
  2. Barnas fysiske-, psykiske-, følelsesmessige-og/eller utdanningsbehov i dag og i fremtiden
  3. Den sannsynlige effekten av endringer i barnets miljø i dag og i fremtiden
  4. Alder, kjønn, bakgrunn og andre faktorer retten finner relevant
  5. Skader barnet er påført, eller risikerer å bli påført nå og i fremtiden
  6. Hver av foreldrenes omsorgsevne, og andre relevante personers omsorgsevne, som retten finner det for godt å vurdere i forhold til personenes evne til å dekke barnas behov
  7. Rettens fullmakter til å iverksette avgjørelser relatert til barna iht. ”Children Act 1989”

Barnets beste-sjekklisten skal være veiledende for å vurdere barn og ungdoms ønsker og følelser relatert til spørsmålene retten skal avgjøre og sjekklisten er ment å sikre at barnas grunnleggende rettigheter iht. barnekonvensjonen kommer i første rekke. Sjekklisten gir en omfattende liste av emner som bør vurderes for å sikre at unge mennesker som kommer i kontakt med rettsvesenet blir sikret en fullstendig gjennomgang av fakta og at deres grunnleggende rettigheter som borgere blir fremmet og ivaretatt. I Norge er det barnets interesse som skal komme først og da brukes ofte begrepet barnets beste som hovedbegrunnelse.

Kritikk av bruken av begrepet barnets beste[rediger | rediger kilde]

Barnets beste-standarden har fått omfattende kritikk av mange grupper, spesielt familie- og fedregrupper, hovedsakelig fordi doktrinen kan føre til marginalisering og fiendtliggjøring av barna fra en av foreldrene uten at dommere og myndigheter iverksetter tiltak for å forhindre dette.[7] En slik marginalisering kan føre til ytterligere skjerpet konfliktnivå mellom foreldrene, som igjen fører til at barna blir lidende part. Kritikerne argumenterer med at kravene til bevisbyrde bør bli strengere når en av foreldrene påstår dårlig omsorgsevne hos den andre forelderen og at barnets beste-standarden bare bør benyttes i saker der fratagelse av foreldreansvar allerede har skjedd, dvs. i saker der en av foreldrene er dømt til å fratas foreldreansvar. Noen mener sågar at selv dette ikke er godt nok fordi dommeres avgjørelser etter deres mening altfor ofte er basert på antagelser og fordommer, heller enn faktiske forhold i saker som omhandler barn og foreldres omsorgsevne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hva er barnets beste? Kronikk i Aftenposten 21. januar 2008 av barneombud Reidar Hjermann, besøkt 12. juni 2010
  2. ^ From Father’s Property To Children’s Rights, A History of Child Custody in the United States Mary Ann Mason, Columbia University Press (1994) ISBN 978-0231080460
  3. ^ Troxel vs. Granville, 530 US 57; 120 S Ct 2054; 147 LEd2d 49 (2000)
  4. ^ Best interests of the child and the eye of the beholder, Dr. Gordon E. Finley, Contemporary Psychology, American Psycologican Assosiation, Gordon E. Finley, Vol. 47 (5) (2002), pp.629-631
  5. ^ Parental Rights and Due Process Prof. Donald Hubin, Journal of Law & Family Studies, vol. 1, no. 2 (1999), pp. 123-150 PDF-fil
  6. ^ The Canon of Family Law Jill Elaine Hasday, Stanford Law Review, Vol. 57, desember 2004, pp. 825-900
  7. ^ Taken into Custody: The War on Fathers, Marriage and the Family, Dr. Stephen Baskerville, Cumberland House Publishing (2007) ISBN 978-1581825947

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]