Barneasyl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Asylet, Grønland 28, Oslo

Barneasyl er en historisk betegnelse på en institusjon for barn under skolepliktig alder. Asylene fungerte som tilholdssted eller daghjem for fattige barn og gjorde det mulig for mødrene å søke arbeid utenfor hjemmet.

Det første barneasylet, Kleinkinderschule eller Strickstube ble åpnet i 1769 i Elsass av den Rousseau-inspirerte pastoren Johann Friedrich Oberlin (1740 – 1826) og Sara Banzet. Det var for øvrig i England at barneasylene ble et utbredt fenomen. I 1816 opprettet fabrikkeier Robert Owen (1771–1858) et asyl for barna til fabrikkarbeiderne. Fenomenet spredte seg raskt til alle engelske fabrikkbyer og i 1825 ble også Infant-school society opprettet. De engelske asylene hadde omsorg, oppdragelse og undervisning som formål, med stor vekt på undervisning. Asylbevegelsen bredte seg til flere europeiske land. I København var det kvinnelige velgjørende selskap som i 1828 åpnet det første asylet i Danmark.

Barneasyl i Norge[rediger | rediger kilde]

I de største byene i Norge opprettet veldedige stiftelser en rekke barneasyler etter forbilder fra de engelske infant schools og tyske Kleinkinderschulen. I 1837 ble det første barneasylet i Norge opprettet i Trondheim av Selskabet de Nødlidendes Venner. Det første barneasylet i Kristiania åpnet 26. januar 1838 i Eugenia Stiftelses lokaler i Teatergata. Kristiansand barneasyl ble også stiftet i 1838. Bergens barneasyl ble opprettet i 1840 og driften startet året etter.

Fra 1850-årene opphørte skoleundervisning i mange av asylene i Norge. Det ble nå lagt mer vekt på å utvikle barna gjennom fortellinger og samtaler. En viktig inspirator til dette var tyskeren Friedrich Fröbel (1782–1852) som ville virkeliggjøre sine idéer gjennom å etableringen av barnehager. På 1930-tallet fikk idéen om barnehager bedre feste i Norge og mange av de gamle barneasylene ble gjort om til barnehager eller daghjem med mer lek og mindre undervisning.