Barents-Karaisdekket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Barents-Karaisdekket og den skandinaviske innlandsisen under siste istids maksimum fra Mangerud m.fl. (2004)

Barents-Karaisdekket var et isdekke under siste istid.

Senteret for dekket lå i Barentshavet og Karahavet, men isen beveget seg opp bakke og innover land i europeisk Russland og Sibir. Svalbard, Frans Josefs land, Novaja Semlja og Severnaja Zemlja var også dekket av denne iskappen. Utenfor Finnmarkskysten hang Barents-Karaisdekket sammen med den skandinaviske innlandsisen, men de to ismassene beveget seg uavhengig av hverandre.

Barents-Karaisdekket demmet opp de store russiske elvene som renner mot nord: Jenisej, Petsjora, Ob og Mezen. Det ble dannet store bredemte sjøer med avløp sørover til Aralsjøen og Det kaspiske hav, og derfra via Svartehavet til Middelhavet.

De norske forskerne Jan Mangerud og John Inge Svendsen har bidratt mye til forskningen på Barents-Karaisdekket.

Litteratur[rediger | rediger kilde]