Barbara Strozzi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Maleriet Gambisten framstiller en kurtisane, formodentlig Barbara Strozzi. Bernardo Strozzi, olje på lerret, rundt 1630–1640

Barbara Strozzi (født Barbara Valle;[1] døpt 6. august 1619 i Venezia; død 11. november 1677 i Padova) var en italiensk sanger og barokk-komponist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Barbara Strozzi var adoptivdatter av juristen, dikteren og librettisten Giulio Strozzi (1583–1652). Moren, Isabella Garzon, var hans husholder, så Barbara var sannsynligvis Giulios uekte datter.

Faren oppdaget tidlig Barbaras begavelse og sørget for at hun fikk en god musikkutdanning av lærere som Francesco Cavalli og Antonio Cesti. I 1637 grunnla han Accademia degli Unisoni[2] med det formål å skape et forum der hun kunne framføre egne komposisjoner. Hun ble også akademiets leder. Byens berømte musikkpersonligheter, som Claudio Monteverdi, deltok i sammenkomstene.[1]

David og Ellen Rosand har antydet at Bernardo Strozzis portrett Gambisten framstiller Barbara Strozzi, og dersom det er riktig ernærte hun seg høyst sannsynlig som kurtisane: blomsten i håret og det blottede brystet var kjennetegnet på utøvere av dette yrket, og ved hjelp av gamben ble en tradisjonell knytning mellom musikk og seksualitet personifisert.[3] På 1500-tallet kunne kurtisanene leve et uavhengig liv i velstand uten å bli utsatt for større sosial fordømmelse, men på Barbara Strozzis tid var yrkesutøvernes sosiale status dalende, sannsynligvis som følge av motreformatoriske bestrebelser. Ulike satirer rettet mot akademiet og medlemmenes liberale livsførsel kan tolkes som en moralsk kritikk av den mulige profesjonen til akademiets leder.[1]

Barbara Strozzi forble ugift og oppdro sine fire barn som enslig mor; minst tre av barna fikk hun med musikkmesénen Giovanni Paolo Vidman.

Verk[rediger | rediger kilde]

Det er bevart 125 enkeltverk av Strozzi, alle publisert i åtte bind mellom 1644 og 1664. Sju bind inneholder verdslig vokalmusikk som madrigaler, arier og kantater,[1] mens det åttende, Sacri musicali affetti (1655), inneholder åndelige sanger. Omtrent to tredeler av stykkene er for én sangstemme, to melodiinstrumenter og basso continuo.

Komposisjonene viser at Strozzi var kjent med de vanlige stilistiske virkemidlene i sin tid; stykkene har likhetstrekk med den tidlige operaen og kan minne om læreren Francesco Cavalli, men er holdt i en mer lyrisk stil.[4] Sin egenart viser Strozzi framfor alt i virtuose basslinjer. Dissonansbehandlingen avviker ofte fra kontrapunktikkens regler til fordel for en tonemalerisk tekstframstilling.

Strozzi var like mye kjent for sin poetiske åre som for sitt komposisjonstalent, lyrikken er ofte poetisk og velartikulert.[5] Mange av verkene hennes er tonesettinger av tekstene til faren og andre venetianske akademimedlemmer.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Barbara Strozzis ry var stor i hennes egen levetid, og lenge etter hennes død oppgav komponister at Strozzis musikk var en viktig inspirasjonkilde. Hun er nevnt i Musikalisches Lexikon (1732) av Johann Gottfried Walther, Biographie universelle des musiciens et bibliographie générale de la musique (2. opplag, 1884) av François-Joseph Fétis Musik-Lexikon (5. opplag, 1900) av Hugo Riemann. Fra slutten av 1970-årene er Strozzis verk blitt gjenstand for omfattende utforsking, noe som har bidratt til en rekke innspillinger og framføringer.[1]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Il primo libro di madrigali, per 2–5 voci e basso continuo, op. 1 (1644)
  • Cantate, ariette e duetti, per 2 voci e basso continuo, op. 2 (1651)
  • Cantate e ariette, per 1–3 voci e basso continuo, op. 3 (1654)
  • Sacri musicali affetti, libro I, op. 5 (1655)
  • Quis dabit mihi, mottetto per 3 voci (1656)
  • Ariette a voce sola, op. 6 (1657)
  • Diporti di Euterpe ovvero Cantate e ariette a voce sola, op. 7 (1659)
  • Arie a voce sola, op. 8 (1664)

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Barbara Strozzi, Musik und Gender im Internet, Hochschule für Musik und Theater Hamburg
  2. ^ En avlegger av det større Accademia degli Incogniti
  3. ^ På Barbara Strozzis tid hadde utøvelse av musikk erotiske konnotasjoner og framføring av musikk var derfor en viktig del av forretningsideen til venetianske kurtisaner, mens kvinner som ønsket en ærbar fasade unngikk å profilere seg som musikkutøvere.
  4. ^ Rosand 1986, s. 170
  5. ^ Glixon, Beth L. (sommeren 1997). «New Light on the Life and Career of Barbara Strozzi». The Musical Quarterly, 81 (2), s. 311–335. doi:10.1093/mq/81.2.311. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rosand, Ellen. «The Voice of Barbara Strozzi», Women Making Music,Jane Bowers og Judith Tick, (red.) Urbana, Illinois: University of Illinois Press, 1986; 168-90
  • Rosand, David and Ellen. "Barbara di Santa Sofia" and "Il Prete Genovese": On the identity of a portrait by Bernardo Strozzi. I Art Bulletin 63/2. 1981. s. 249-58.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Strozzifamiliens hus – bilder, video eller lyd