Balinger

Balinger er den engelske betegnelsen på åredrevne fartøyer videreutviklet fra langskip, de større ble omtalt som galley, som på engelsk ment galei i litterære omtalelser. Denne skipstypen ble bruk på De britiske øyer, Frankrike, Tyskland, Nederland og Danmark i senmiddelalderen.

Balingeren

I løpet av 1200-tallet hadde en separasjon oppstått innad i den engelske skipsbyggingen av langskipet. Større fartøyer med provisoriske plattformer, såkalte kasteller med seildrift som het «barge», overtok mye av langskipets rolle som krigsførende fartøy. En andre ny skipstype med åredrift var også utviklet som «balinger», større rofartøyer likesom de eldre langskipene. Bargen som i begynnelsen var nesten lik stor som nef, skulle over årene bli et seilfartøy.

Balinger overtok som et åredrevet, havgående fartøy med et råseil på én mast, som transport for både last og tropper.

Hva slags skip en balinger var, er omdiskutert ettersom de fleste kildene antydet at disse var langskip som hadde blitt videreutviklet til åredrevne fartøyer mer lik galeier for raiding og rekognosering. Disse hadde begrenset verdi under sjøstrid mot større krigsfartøyer. Men det er mangel på billedmessige kilder med rimelig sikkerhet eller nærliggende beskrivelse, som kunne forklare hvordan en balinger så ut. Det varierer ifølge de mange kildene. Blant annet kunne en balinger ha en til tre master med et seil på hver mast, 30 til 62 årer med én roer ved hver åre og deplasement fra 16 til 160 tonn.

Det har blitt bevart et stort antall dokumentasjon omkring skipsbyggingens utgifter som fra 1290-årene gjenskapte det konstruksjonsmessige utseendet på en engelsk royal galley. Mester William i Newcastle som bygget flere krigsskip bekostet av den engelske kongen, hadde blitt nødt til å føre regnskap over utgifter omkring innkjøp av materiell, arbeidsinnsats og separate skipsdeler som hudplanke/bord, kjøl, forstavn, mast for eksempel, for å få ut forskudd fra statskassen.

Åtte krigsskip ble bygget i årene 1294 og 1296, de var store med kastell både i for og akter med mers eller mastekurv som hadde 40 til 50 par årer med et mellomrom på bare 0,60 m til 0,90 m. Denne galeien som ble bygd av skipsmesteren i Newcastle, hadde kjøpt inn to tømmerstykker som til sammen skulle utgjort et kjøl på cirka 30 meter lengde. Det ble bare brukt korte planker opptil 3,7 m i lengde med et par unntak på 8,5 m. Stevnroret hadde blitt tatt i bruk på de engelske galeier, men det hendte at sideror var på begge sider; babord og styrbord, også var tilføyet.

Mester William i Newcastle skrev ned regnskapet på latin. Han var nødt til å ta med engelske ord i skipsterminologien omkring galeiene som var klinkbygd. Henvisninger fra det engelske språket var nødvendig ettersom skipsterminologi omkring klinkbygging ikke eksisterte på latin.

Fra eldre dokumenter produsert i 1442 er det skrevet om en balinger som hadde minst 40 mann om bord, med deplasement på mellom 40 og 100 tonn, et dekk og en mast eller flere master. En «barge» hadde dobbelt så stort mannskap som en balinger.

De kjente balingere

I 1416 under Henrik Vs opprustningen av den kongelige flåten var to tomastede balingere omtalt som galeier, «George» og «Anne», bygget og sjøsatt med 120 tonn skipsvekt hver med et mannskap på 130 og 143 mann.

Betegnelsen «galley» var på de engelske dokumentene benyttet om de større båtene, mens «balinger» var betegnelsen om de mindre. Det var ikke indisier på at den engelske galeien var bygd i kravell fra Middelhavet. Klinkbyggingen dominerte den lokale skipsbyggingen på De britiske øyer fram til cirka 1500.

Fra 1435–36 skildret de engelske kildene den kongelige flåten i middelalderen, at det var bygget en stor balinger eller galei med navnet «Petit Jesus». Den hadde tre master med en fokk foran, storseil og mesan.

Balinger i krig

Balinger var ikke et mislykket konsept i en periode der storskipene var den dominerende faktoren under sjøkrig på havet. De mindre fartøyene hadde vist seg velegnet som patruljefarkoster, og de var uvurderlig i disse viktige oppdragene til rekognosering, raid og som mellomledd for kommunikasjon mellom befal på storskipene eller fra sjø til land. Balingerne hadde ved flere tilfeller gått til angrep på store karakker i sjøslag med suksess. En stor balinger på 120 tonn hadde 60 til 100 soldater om bord i tillegg til besetningen.

Denne skipstypen var også i skandinaviske farvann. Fra Danmark var åredrevne fartøyer med flere master betegnet «bally» omtalt i 1416 og 1461. De betegnes som lette og hurtige seilførende skip med åredrift i tillegg. De hadde mindre kanoner om bord som bestykning mot andre skip. Det er spekulert i om snekken eksisterte som et krigsskip fram til 1500-tallet, muligens likestilles med balingeren i de danske dokumentene.

De var benyttet av engelskmennene i Royal Navy fram til midten av 1500-tallet. De ble deretter erstattet av andre typer som «pinnace» i 40–100 tonn og «galleasse» på 150–200 tonn som større åredrevet skip med kanondekk øverst.

Balinger i fred

Betegnelsen ble også tatt i bruk på en lokal kystfarende fartøytype under den engelske fellesbetegnelsen «coaster» med lite dypgang, én mast med råseil, latinerseil eller spritseil for lokal frakt. De større kunne ha to master og akterkastell eller skanse på akterskipet.

Kilder

• Arthur Nelson, The Tudor Navy 1485-1603 The ships, men and organisation 2001 ISBN 0-85177-785-6
• David Loades, The Tudor Navy An administrative, political and military history ISBN 0-85967-922-5
• Jørgen H. Barfod, Flådens fødsel 1990 ISBN 87-87720-08-6
• Robert Gardiner, Cogs, Caravels and Galleons; The Sailing Ship 1000-1650 1994 ISBN 0-85177-560-8
• Basil Greenhill, Aak to Zumbra, a dictionary of the World`s Watercraft, 2000 ISBN 0-917376-46-3