Balders død

Loke hjelper Hod med å spenne buen

Balders død (norr. Dauði Baldrs) er blant de mest kjente mytene i norrøn mytologi.

To ulike beretninger

Ifølge Snorre i Den yngre Edda var Balder sønn av Odin og Frigg og den vakreste guden i Åsgard. Det har blitt spekulert i om fremstillingen av Balder som en mild og vennlig gud var inspirert av kristendommens Jesus-bilde, og om han tidligere også har hatt andre sider. I Den eldre Edda er myten om Balders død bevart i bare tre strofer, selv om beretningen kun på ett punkt skiller seg vesentlig fra Snorres senere gjengivelse. I Voluspå blir drapet forutsagt, men det skjer uten medvirkning fra Loke, og Balders blinde bror blir dermed stående som ansvarlig for drapet.

Drapet

Balder ble plaget av mareritt om fremtiden og skjebnen sin. Frigg fikk da alt levende og dødt i hele verden til å love at de aldri skulle skade Balder. Loke var imidlertid misunnelig på Balder, og ville hevne seg.

Slu som han var, oppsøkte han Frigg i kvinneskikkelse, og skaffet seg rede på at det var én ting i verden hun ikke hadde syntes det var nødvendig å ta i ed, nemlig den spe lille mistelteinen som vokste vestenfor Valhall. Den var for ung til at hun kunne kreve noen ed av den, mente hun.

Loke hentet en misteltein, og bad Balders blinde bror Hod om å skyte den mot Balder, for å hedre ham. Hod gjorde som Loke sa, Loke hjalp ham å sikte, og Hod traff. Balder falt død om. Mistelteinens særkjenne – at den vokser som snylter på andre trær – ser ut til å ha vært ukjent for både Snorre i Den yngre Edda og forfatteren av Den eldre Edda. Begge beskriver den som en plante som vokser i jord. Odin reddet livet til Loke ved å si: «Her er spilt nok blod for en dag». Loke la skylden på Frigg, og sa at hun hadde lurt dem alle til å tro at Balder var trygg.

Frigg sørget over sønnen, og tryglet om at noen kunne ri til Dødsriket for å hente ham tilbake. Kun Balders bror Hermod torde å ri dit. Han fikk låne Odins hest, Sleipner, og red i ni dager før han nådde frem. Hermod bad Hel om å la Balder komme tilbake, noe Hel etterhvert gikk med på «hvis alle ting i verden, levende som døde, ville gråte for Balder». Æsene sendte bud over hele verden og bad alle om å gråte Balder ut av Hel. Alt og alle gråt, unntatt jotunkvinnen Tokk, som satt i sin hule og på oppfordring erklærte at hun «ville gråte tørre tårer over Balders bålferd». Man mente at Tokk var Loke i forkledning, som slik fullbyrdet sin hevn.

Balders bålferd

Æsene tok liket til Balder og flyttet det til sjøen. Skipet til Balder het «Ringhorne», og var fryktelig stort. Æsene ville sjøsette det og bruke det til Balders bålferd. Men de greide ikke å flytte det, og sendte bud til Jotunheimen etter ei gyger som het Hyrrokkin. Hun gikk til forstammen på skipet og dyttet det i vannet med et eneste skubb, så gnistene føk, og alle land skalv. Liket til Balder ble så båret ut på skipet. Da Balders hustru Nanna så ektemannen bli fraktet bort, brast hjertet hennes av sorg, slik at også hun ble lagt i gravskipet. Deretter ble skipet satt fyr på.

Tor stod ved bålet. Foran føttene hans sprang en dverg som het Lét. Tor sparket til ham så han landet i bålet og brant opp.

Til bålferden møtte det frem mange folkeslag. Odin kom med sin kone Frigg, valkyrjene og ravnene sine, Hugin og Munin. Frøy kom i vognen sin, trukket av galten Slidrugtanne. Heimdall red på hesten Gulltopp, og Frøya kjørte med kattene sine. Det kom også store flokker med rimtusser og bergriser.

På bålet la Odin gullringen Draupne. Den fikk senere den egenskapen at det hver niende natt drypper åtte like tunge gullringer av den. Balders hest ble også lagt på bålet. Balders hest hadde særegne egenskaper.