Bahadur Shah Zafar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bahadur Shah Zafar

Bahadur Shah Zafar også kjent som Abu Zafar Sirajuddin Muhammad Bahadur Shah Zafar eller Bahadur Shah II. (født i oktober 1775 i Dehli, død 7. november 1862 i Rangoon) var den siste stormogul av Mughal-keiserne i India, så vel som den siste herskeren av Timurid-dynastiet.[1]

Bahadur Shah Zafar var en kjent poet som skrev på urdu.[1] Han skrev et stort antall poesi på urdu. Mens mye av hans litteratur ble tapt eller ødelagt under det indiske opprøret i 1857–1858, en stor samling overlevde, og ble senere samlet inn i Kulliyyat-i Zafar. Riket hans havnet i krig med det britiske imperiet. Mange mannlige medlemmer av hans familie ble drept av britiske styrker, samt at enkelte også ble fengslet eller sendt i eksil. Etter en rettssak, ble Zafar selv forvist til Rangoon, Burma (nå Yangon i Myanmar) i 1858 sammen med hans kone Zeenat Mahal og noen av de gjenværende medlemmene av familien. Hans avgang som keiser markerte slutten på mer enn tre århundrer av Mughal-keisernes herredømme over India.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b William Dalrymple (2010). «Innledning». Den siste stormogul. Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-21319-9.