Bacons opprør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bacons opprør, også kjent som Virginia-opprøret var et opprør i 1676 i kolonien Virginia, ledet av Nathaniel Bacon. Det var det første i de amerikanske koloniene hvor misfornøyde grensemenn deltok. Et lignende opprør skjedde i Maryland samme år.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Slutten av det 17. århundre i de nord-amerikanske koloniene så fremveksten av handels-klasser som tok kontroll over landområder, noe majoriteten av folket som var småbønder var misfornøyd med. Småbøndene var ofte uenige i religion med disse handelsmennene og var knapt i stand til å leve av sin eiendom. I tillegg eide disse folkene land som lå nærmere grenseområdene og var utsatt for stadige indianer-angrep. De var lengst unna og hadde dårlig kommunikasjon med markedene for å selge sin frukt og sine grønnsaker. Ofte ble deres land eid av østlige spekulanter. Skattene var høye, særlig på tobakk etter 1660, og for å gjøre saken verre hadde guvernør sir William Berkeley bare gitt stemmerett til eiendomseiere, noe som utelukket småbøndene. Været skapte mange problemer; haglstormer, flom, tørke og orkaner kunne inntreffe i løpet av ett år.

Opprøret[rediger | rediger kilde]

Med all denne misnøyen, tilspisset tilstanden seg da problemer med indianerne eskalerte i 1676. Ett spesielt angrep hadde allerede skjedd på plantasjen til Thomas Mathews, som var lokalisert i den nordlige halsseksjonen i Virginia nær Potomac-elven. Grensemennene hevnet seg, men angrep feil stamme og indianerangrep i stor skala startet. Bosetterne appellerte til guvernøren om å aksjonere mot hvem som helst eller alle stammene, men Berkeley nektet, uten tvil ut fra et rent kommersielt synspunkt, siden slike tiltak uunngåelig ville skade lukrative markeder.

Istedet fant en undersøkelse sted for å finne ut årsaken til angrepene, og Berkeley manet til besinnelse på alle sider. En bosetter, Nathaniel Bacon, så bort fra guvernørens direkte ordrer ved å ta noen vennlige Appomattox-indianere under siktelse for å ha stjålet mais. Han fikk en reprimande og hans likesinnede bønder ble opprørt av dette tydeligvis ensidede tiltaket. I et forsøk på å finne et kompromiss, sammenkalte guvernøren til det som ble kalt den lange forsamlingen som erklærte krig mot alle såkalte «dårlige indianere» ved å sette opp en sterk defensiv sone rundt staten. For å kunne gjøre dette ble skattene øket til avsky fra grensemennene. Der var en sterk følelse blant dem at «favoriserte handelsmenn» fikk handle med indianerne på bekostning av vanlige handelsmenn som hadde handlet med indianerne i generasjoner.

I alt dette kom Bacon ut som leder av de som var mest i opposisjon til politikken som nå ble utført av Berkeley og han ble valgt til «general» av en gruppe lokale frivillige indianerbekjempere, som lovet å bære byrden av kampanjen. Fra skogen han hadde flyktet til, ledet Bacon angrepene på indianerne. Selv om disse viste seg å lykkes i å overvinne stammene, erklærte guvernøren dem uansett som opprørere.

Bacon og Burgesse-huset[rediger | rediger kilde]

Bacon og hans menn fortsatte å sette i gang angrep på stammene. Guvernøren var nå tvunget til å utstede en benådning dersom Bacon ville overgi seg, men han så ville bli sendt til England for å stilles for retten foran kong Karl II. Mange av medlemmene i Burgesse-huset hadde sympatier for Bacons sak, og dette førte til at han ble valgt som medlem av forsamlingen.

Bacon, gjennom dette valget, deltok på den viktige lovforsamlingen i juni 1676 da han måtte be om unnskyldning for sine tidligere tiltak. Berkeley benådet umiddelbart Bacon og lot ham sitte i forsamlingen. Selv om flere reformlover ble vedtatt ved møtet, var Bacons eneste sak kampanjen mot indianerne. Stemningen tilspisset seg under en debatt om indianersituasjonen da Bacon og hans menn omringet statshuset og tvang guvernøren til å gi etter for Bacons krav om kampanjer mot indianerne uten regjeringens inngripen. Denne innrømmelsen var også kortlivet, og da Berkeley forsøkte å omgjøre avgjørelsen, tok opprørerne over Jamestown, om enn for en kort periode, mellom juli og september 1676.

Da Berkeley kom tilbake for å gjenerobre byen, hjulpet av engelsk milits, brente Bacon byen til grunnen. Selv om Bacon for en kort tid hadde vært hersker av Virginia, ble suksessen kort. 26. oktober 1676 døde Bacon plutselig av sykdom. Det er antatt at hans soldater brente hans smittede kropp, da den aldri ble funnet. Mange av opprørerne ble henrettet eller fikk sin eiendom konfiskert.

Berkeley selv ble erstattet som guvernør av en kommisjon sendt fra England, han døde der 9. juli 1677.

Effekter av opprøret[rediger | rediger kilde]

Bacons opprør (og andre som fulgte) var resultatet av misnøye blant bønder i bakevjen som hadde tatt loven i sine egne hender. Mange av bøndene var i gjeld, lån av papirpenger ble stoppet av den britiske styresmakten, noe som førte til enda mer misnøye mot handelsklassene. I 1763 førte slutten på krigen mot franskmenn og indianere til en alvorlig depresjon da landbruksprisene falt og bøndene ble underlagt tung skattlegging og avslutning av pantelån. Disse faktorene i tillegg til nærværet til britiske soldater som var fast bestemt på å styrke kontrollen over koloniene, var nok til å sette i gang den amerikanske revolusjonskrigen.

Historikeren Helen Hill Miller har pekt ut at en av de viktigste reformene som ble gjort under Bacons styre var anerkjennelsen av retten til å bære våpen slik at vanlige menn kunne beskytte seg fra fiendtlige indianere, men også slik at han kunne motsette seg et despotisk regime. Etter at Berkeley tok tilbake makten, var denne retten en av de første han fjernet. Hun foreslår at Bacons opprør kan ha tjent som en av hovedmotivasjonene for senere kolonisters intense sans for retten til å bære våpen, og var en av grunnene til at kolonistene var så opprørt hundre år senere da de ble nektet denne retten. Det andre tillegget i den nye konstitusjonen anerkjente den.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]