Avtalerett

Avtalerett eller kontraktsrett omhandler i hovedsak de fellesregler som gjelder i alle rettsforhold som stiftes ved en avtale. I avtaleretten behandles blant annet reglene om hvordan avtaler blir til og reglene om ugyldige avtaler. Videre er det vanlig å behandle reglene om fullmakt innenfor avtaleretten. Norsk avtalerett er bygget på romerretten. Norsk avtalerett er derfor veldig lik annen europeisk rett og nær identisk annen nordisk avtalerett. Både FN og EU har utformet regler for avtalerett som anses som norsk avtalerett. Med økt internasjonalisering er det en merkbar trend mot globalisering av avtaleretten. Norsk avtalerett bygger på noen grunnleggende prinsipper som vi blant annet finner i Kristian 5.s Norske Lov (NL) 5-1-1 og 5-1-2. Disse prinsippene er:

• Avtaler skal holdes
• Formfrihet
• Avtalefrihet

Avtaler skal holdes

En avtale er en avtale, så partene kan ikke bare trekke seg fra en avtale. Avtalen skal gjennomføres etter hva partene har blitt enige om. Prinsippet blir omtalt som «pacta sunt servanda». Hver av partene kan få hjelp av myndighetene til å gjennomføre avtalen med tvang (tvangsfullbyrdelse) dersom motparten ikke holder hva han/hun lovet. Det finnes visse begrensninger i dette prinsippet. Blant annet plikter man ikke å oppfylle en avtale som strider mot lov eller «ærbarhet». Det siste innebærer at man ikke kan tvinges til å gjennomføre noe som er direkte umoralsk, eller som er et for stort inngrep i den personlige frihet.

Formfrihet

En avtale kan inngås på hvilken form man vil: Skriftlig, muntlig, eller hva partene måtte ønske. Det er selvfølgelig lettest å bevise hva avtalen faktisk går ut på hvis man har en skriftlig avtale.

Avtalefrihet

Man kan inngå avtale om hva man vil og med hvem man vil, så lenge det ikke kommer i strid med andre viktige hensyn i et samfunn. En avtale om å gjøre noe kriminelt binder ingen. Slik er det også med avtaler som i for stor grad binder den personlige friheten.

Eksterne lenker

• Avtaleloven fra Lovdata