Avisa Trondheim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arbeider-Avisas første og siste utgave, henholdsvis 15. mars 1924 og 27. februar 1996. Førsteutgaven med appeller fra Johan Nygårdsvold og DnAs leder, Oscar Torp.

Avisa Trondheim ble etablert som Arbeider-Avisen i 1924, fra 1946 Arbeider-Avisa og byttet navn til Avisa Trondheim i 1993. Avisa var en dagsavis, utgitt i Trondheim fram til nedleggingen i 1996. Selv etter siste navnebytte ble avisa stort sett kalt for «Arbeider-Avisa».

Født av partisplittelse[rediger | rediger kilde]

Avisa så dagens lys som følge av den andre partisplittelsen i Arbeiderpartiet høsten 1923. I motsetning til i det meste av landet, fikk kommunistene flertall i den lokale partiorganisasjonen i Trondheim. Kommunistene sikret seg derfor partiets eindommer, inkludert partiavisa Ny Tid som ble startet i 1899. Blant Ny Tids mest kjente journalist og redaktør var Martin Tranmæl.

Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag prioriterte arbeidet med å etablere en ny avis, og årsmøtet skrev ut en ekstrakontingent til formålet. Ny avis kom på gata 15. mars 1924 under navnet «Arbeider-Avisen – organ for det norske Arbeiderparti». I partiet så mange den nye avisa som en direkte etterfølger av Ny Tid.

«Trøndelag Social-Demokrat», som ble etablert av de sosialdemokratiske utbryterne av Arbeiderpartiet etter den første partisplittelsen i 1917 grunnet innmeldingen i Komintern, ble tatt opp i Arbeider-Avisen ved partisamlingen i 1927. Også Levanger-avisa Arbeidets Rett ble tatt opp i Arbeider-Avisen, som dermed gjorde avisa til Arbeiderpartiets organ i Trøndelag.

I 1939 tapte Ny Tid kampen mot Arbeider-Avisen som arbeiderklassens talerør i Midt-Norge og la ned. Johan Nygaardsvolds regjering hadde skapt økt oppslutning om Arbeiderpartiet i Nygaardsvold egen landsdel og dette tjente Arbeider-Avisen på.

Stanset under krigen[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig endret hele pressemiljøet i Trondheim. Ved krigsutbruddet hadde byen fire dagsaviser, den største var Dagsposten (15 000 eks), deretter fulgte den konservative Adresseavisen (ca. 15 000 eks), DnA-organet Arbeider-Avisen (10 000 eks) og venstreorganet Nidaros (10 000 eks).

Arbeider-Avisen fortsatte å komme ut under krigen, men møtte snart på problemer. Artikler og ledere der det kom fram klare politiske meninger som de tyske okkupantene ikke likte, førte til kortere og lengre stans i utgivelsen som straff.

Første stopp kom den 30. august 1940 og varte i seks dager. Straffen kom etter en liten melding fra en herredsstyredebatt i Leksvik med tittelen «Ein som ikkje gjev opp». Under den egentlige meldingen var det føyd til: «Vi har tatt under overveielse å øke linjeavstanden slik at leserne bedre skal kunne lese mellom linjene».

Den endelige stoppordre kom 29. januar 1941. Tysk og norsk politi troppet opp i Adresseavisens rotasjonshall der Arbeider-Avisen ble trykket og slo i stykker de ferdigstøpte sidene med slegge. De tre andre Trondhjemsavisene omtalte hendelsen med en knapp melding fra sentralt hold: «Arbeider-Avisen i den siste tid til stadighet har offentliggjort artikler og meldinger som bare har hatt den hensikt å øve en uheldig innflytelse på avisens leserne, og dermed skade ro og orden, samtidig som det vil ødelegge det arbeid som de norske og tyske myndighetene i fellesskap utfører».

Stansen skulle bare vare i fire uker, men varte krigen ut.

Arbeider-Avisens redaktør Harald Langhelle ble i oktober 1942 arrestert og henrettet som ett av ti sonoffer etter en sabotasjeaksjon ved Fosdalens Bergverk i Malm.

Oppgjøret etter krigen[rediger | rediger kilde]

Da fredsdagen kom den 8. mai 1945 kom «Trondheims-Pressen» på gata, et fellesorgan laget av Adresseavisen, Arbeider-Avisen og Nidaros. Den ble produsert i Adresseavisen etter mildt press fra hjemmefronten som ville unngå for sterk konkurransevridning i forhold til de mange avisene som var blitt stanset. Mandag 14. mai var de ordinære avisene igjen på gata, med et opplag på rundt 30 000 for hver avis.

Dagsposten var ikke med på prosjektet. Den hadde korrumpert seg selv ved frivillig å la seg nazifisere og overlevde ikke freden. Den kristne «Dagsavisa» ble etablert på ruinene til Dagsposten og fikk leve i ti år. I ly av kommunistenes nye popularitet så Ny Tid dagens lys i to år. Adresseavisen vokste voldsomt under krigen og overtok både abonnenter og annonsører som flyktet fra Dagsposten.

Mens Adresseavisen og til en viss grad Nidaros hadde intakt produksjonsutstyr, startet Arbeider-Avisen på bar bakke. Ikke en blyant var tilbake etter at de tyske okkupantene hadde ribbet redaksjonslokalet. Takket være iherdig innsats fra tidligere medarbeidere og ikke minst byens fagbevegelse kunne også Arbeider-Avisen starte utgivelse, satt og trykt hos Adresseavisen, med Ole Øisang tilbake som redaktør.

Adresseavisen ble dømt som en del av avisoppgjøret etter krigen til å betale inn det største erstatningsbeløpet av alle aviser, 600 000 kroner, tilsvarende 100 000 kroner for Aftenposten. Til tross for det gikk det ikke mange dager etter krigen før det var åpenbart at Adresseavisen hadde vunnet byens aviskrig. I 1947 var Arbeider-Avisa (21 400) halvparten så stor som Adresseavisen (41 000).

Etterkrigstida[rediger | rediger kilde]

Etter krigen har Arbeider-Avisa hatt tre klare utviklingstrekk. Et opplag som tross mange anstrengelser ikke ville snus til oppgang, en økonomisk drift som ikke stod i forhold til inntektsgrunnlaget, og en avvikling av menighetsbladjournalistikken.

I 1964 slo avisa seg sammen med Namdal Arbeiderblad i selskapet a/s Trønderpresse og noe senere også Stjørdalens Blad for å styrke annonsesalget i regionen, noe som også skjedde. De to oppkjøpte avisene brøt ut av selskapet på hhv. 1970- og 1990-tallet.

Arbeider-Avisa var en foregangsavis i innføring av ny teknikk. Tidlig på 1970-tallet gikk avisa over til tabloidformat samtidig som en startet trykking i offset på sin egen presse. I 1974 ble avisa morgenavis, men heller ikke dette var noen suksess, Adresseavisen var godt etablert i morgenmarkedet i mange år allerede. Midt på 1980-tallet ble Arbeider-Avisa en av de første der journalistene skrev stoffet rett inn selv på data.

Opplagsmålet på 20 000 har avisa bare vært i nærheten en gang og det var i 1971, like før EF-valget. Redaktør Eigil Gullvåg tok standpunkt for EEC-medlemskap og gikk dermed mot det meste av folkeopinionen i Midt-Norge og blant avisas lesere og veksten ble til nedgang.

Norsk Arbeiderpresse gikk inn på eiersiden på slutten av 1980-tallet og erklærete avisa som satsingsområde, men heller ikke det satte en stopper for ryktene om snarlig død. De neste årene fram til nedleggelsen var preget av stadige arbeidskonflikter og omorganiseringer.

Redaktør Terje Dalen ledet de første dramatiske nedskjæringene og 30 prosent av staben var oppsagt ved påsketider i 1989. I 1989 ble avisa også gjenstand for en annen viktig endring. Den sluttet å være «organ for Det norske Arbeiderparti».

Etter 45 år i Folkets Hus i Midtbyen flyttet Arbeider-Avisa redaksjon og trykkeri til nytt avishus på Lade i 1990 under ledelse av redaktør Bjørn Stuevold. I Folkets Hus i sentrum hadde avisa vokst jevnt og trutt, og endte til slutt med å ha redaksjonslokaler i fire ulike etasjer, forbundet gjennom labyrinter av korridorer.

Navnebytte og slutt[rediger | rediger kilde]

I 1993 skiftet avisa navn til «Avisa Trondheim» samtidig som redaksjonen flyttet tilbake til sentrum. På eiersiden var det skjedd en liten revolusjon. Avisa fusjonerte med lokal-TV-selskapet Trøndelag Kringkasting, og Norsk Arbeiderpresse fikk Studentsamskipnaden i Trondheim og Norske Aller som medeiere i multimedia-konsernet «Trøndelag Avis og Kringkasting», som samarbeidet tett med Radio 1 Trondheim. En betydelig refinansiering skulle sikre avisa en levedyktig økonomi uten tyngende gjeldsposter. En del av avtalen var at Studentsamskipnaden skulle kjøpe mellom 2000 og 3000 abonnementer og gi disse videre til studenter, en avtale som møtte sterk motstand fra studentene og den ble derfor raskt avviklet.

En refinansiering kom i havn høsten 1994, der selv konkurrenten Adresseavisen deltok. Året etter ble alle ansatte sagt opp og ble bedt om å søke på nye jobber i avisa i et forsøk på å redusere bemanningen og spare penger. Men tapene fortsatte blant annet ved en tiltagende nedgang i avissalget.

På tampen av avisas levetid henvendte eierne i A-pressen seg til Adresseavisen med spørsmål om delt eierskap. En uke før styret i Adresseavisen skulle behandle saken, valgte imidlertid A-pressen å begjære avisa konkurs.

Siste utgave kom på gata tirsdag 27. februar 1996. Da var opplaget på 11.036 eksemplarer etter et fall på vel 2000 hvert av de siste to årene. Flere forsøk på å starte ny drift lyktes ikke. Da boet ble gjort opp viste det seg at det ikke sto så dårlig til. Kreditorene fikk det aller meste tilbake. Da de siste bitene ble solgt kjøpte Arbeiderbladet i Oslo abonnementsregistret, mens Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek kjøpte arkivet.

Helt slutt...[rediger | rediger kilde]

I 2008 forsøkte fagbevegelsen i Trondheim å etablere en ny ukeavis med nesten det samme navnet som Avisa Trondheim hadde tidligere, men uten bindestrek. Arbeideravisa kom ut i vel et halvt år mellom januar og august 2008 før driften ble avviklet på grunn av pengemangel. Utgiverne mente at avisa var en direkte fortsettelse av Avisa Trondheim, og skrev «årgang 84» på forsiden.

Ansvarlig redaktør[rediger | rediger kilde]

De ansvarlige redaktørene i Avisa Trondheim, Arbeider-Avisa og Arbeider-Avisen:

Opplag[rediger | rediger kilde]

Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:

  • 1950: 21 068
  • 1951: 20 899
  • 1952: 20 601
  • 1953: 20 192
  • 1954: 20 009
  • 1955: 19 084
  • 1956: 18 788
  • 1957: 18 774
  • 1958: 18 137
  • 1959: 18 223
  • 1960: 18 540
  • 1961: 18 973
  • 1962: 18 584
  • 1963: 18 644
  • 1964: 18 361
  • 1965: 17 930
  • 1966: 17 958
  • 1967: 18 011
  • 1968: 18 251
  • 1969: 18 666
  • 1970: 19 019
  • 1971: 20 848
  • 1972: 20 672
  • 1973: 18 430
  • 1974: 18 103
  • 1975: 17 919
  • 1976: 17 173
  • 1977: 16 524
  • 1978: 16 526
  • 1979: 16 671
  • 1980: 16 134
  • 1981: 16 568
  • 1982: 16 937
  • 1983: 17 282
  • 1984: 14 485
  • 1985: 17 737
  • 1986: 18 012
  • 1987: 17 667
  • 1988: 16 415
  • 1989: 16 417
  • 1990: 15 162
  • 1991: 14 721
  • 1992: 13 648
  • 1993: 13 766
  • 1994: 13 182
  • 1995: 11 036
Opplagsutviklingen i Arbeider-Avisa/Avisa Trondheim

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]