Avfallsforbrenning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Avfallshåndtering i Europa

Avfallsforbrenning innebærer å brenne avfall i forbrenningsanlegg for å gjenvinne varme. Den produserte varmen benyttes som regel i et fjernvarmenett for å varme opp bygg.

Forbrenning av avfall startet på slutten av 1800-tallet i Europa, først og fremst som et helsetiltak for å drepe bakterier som ellers florerte på søppelfyllingene.[1] Energigjenvinning fra avfall skriver seg tilbake til 1910 da et av de første moderne søppelforbrenningsanlegget åpnet i København. Anlegget produserte elektrisitet og leverte varme til et nærliggende sykehus, riktignok med god hjelp fra kull på grunn av lav brennverdi i avfallet.

Større utbredelse av avfallsforbrenning førte til høye utslipp av partikler og tungmetaller, og folkelig motstand gjorde at avfallsforbrenning fikk en svak utbredelse. Økende avfallsmengder og bedre rensemetoder førte til økende avfallsforbrenning fra 1960-tallet. I dag er utslippene fra avfallsforbrenning veldig lave sammenlignet med annen industri som en følge av gode rensemetoder.

Resirkulering, energigjenvinning eller deponering[rediger | rediger kilde]

I takt med økende avfallsmengder øker også miljøproblemene knyttet til avfallet, som deponering og utslipp. For å minimere miljøbelastningen fra avfall bør man følge avfallshierarkiet; 1) Minimering 2) Gjenbruk 3)Resirkulering 4) Energigjenvinning 5) Deponering

Avfall som ikke kan brukes om igjen, bør resirkuleres. Hvis dette ikke er mulig, er energigjenvinning det neste alternativet, mens deponering bare bør forekomme for restprodukter fra energigjenvinninga, eventuelt det som ikke egner seg til resirkulering eller energigjenvinning. Selv om resirkulering av materialer ofte er bedre enn energigjenvinning fra et energimessig synspunkt, er ikke dette alltid tilfellet. En svensk livssyklusstudie konkluderte blant annet med at man sparer dobbelt så mye energi ved å resirkulere fremfor å energigjenvinne papir og plast, mens det motsatte var tilfelle for papp og våtorganisk avfall.[2] Ved gjentatt resirkulering degraderes dessuten materialet, og det vil til slutt egne seg best til energiutnyttelse. En god del avfall egner seg ikke til resirkulering, og det vil i tillegg være dyrt å resirkulere alt avfallet.

En stor andel av dagens avfall deponert på søppelfyllinger, selv i industrialiserte og rike land. Deponering på fyllinger fører til avrenning av giftige stoffer til jord og grunnvannet, gir store metanutslipp, fører etter hvert til plassproblemer og man deponerer en ressurs som kan brukes til energiutnyttelse. Studier viser at avfallsforbrenning er mange ganger bedre enn deponering ut i fra et klimaperspektiv, selv om en samler inn halvparten av alt metanutslipp fra deponiene[3]

Teknologier[rediger | rediger kilde]

Teknologiene for forbrenning, eller energigjenvinning, fra avfall benytter seg i hovedsak av de samme teknologiene som for biomasse. Men ettersom avfallet er et mer komplekst og heterogent brensel enn biomasse, fører dette til utfordringer og visse modifikasjoner av utstyr og teknologi. De vanligste teknologiene er; ristforbrenning, fluidisert sjikt forbrenning, gassifisering og pyrolyse, hvor ristforbrenning står for 90 prosent av all avfallsforbrenning i Europa.[4] Gassifisering og pyrolyse er i liten grad kommersielt utnyttet.

For avfall med høyt fuktinnhold, som våtorganisk avfall, er det mulig å produsere biogass ved anaerob utråtning. Biogass består hovedsakelig av metan og karbondioksid, og kan benyttes til strømproduksjon i en gassmotor eller oppgraderes og benyttes som drivstoff.

Liste over forbrenningsanlegg i Norge (2004)[5]

Avfallsanlegg Størrelse (tonn/time) Varmeproduksjon (GWh/år) Strømproduksjon (GWh/år) Byggeår
Averøy 4 72 6,6 2000
Bergen 14 276 41,3 1999
Fredrikstad 10 208 4 1984
Lenvik 2  ? - 1985/2006
Oslo (Haraldrud) 13 250 - 1967
Oslo (Klemetsrud) 20 590 160 1985/2011
Sandnes 5 90 12 2002
Spjelkavik 81 -
Trondheim 242
Ål 3 31 - 1984
Årdal

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vehlow, J. (2005): Biogenic Waste to Energy – an Overview. IEA Bioenergy Task 36; Energy Recovery from Municipal Solid Waste.
  2. ^ Holmgren, K., & Henning, D. (2004): Comparison between material and energy recovery of municipal waste from an energy perspective. Resources, Conservation and Recycling, ss. 51-73.
  3. ^ IEA Bioenergy. (2003): Municipal Solid Waste and its Role in Sustainability (PDF)
  4. ^ EU kommisjonen (2006): Reference Document on the Best Available Techniques for Waste Incineration.
  5. ^ 135 Norway 2006 (PDF)