Aulus Avillius Flaccus

Aulus Avilius Flaccus (død 39 e.Kr.) var en romersk prefekt i Egypt som ble utpekt av keiser Tiberius i år 32 e.Kr.

Flaccus’ styre endte med en massakre av jøder i Alexandria i 38. I henhold til en del redegjørelse kan han faktisk ha oppmuntret til opptøyene som førte til utbruddet av vold og drap på de jødiske innbyggerne. I henhold til den jødiske filosofen Filon, som selv deltok i en diplomatisk reise til Roma i år 40 for å klage på behandlingen av jødene, ble Flaccus senere arrestert og til sist henrettet for sin andel i denne hendelsen.

Flaccus var født i Roma og var en equites, ridder – en rang under senator, og fra 32 til 38 e.Kr. var han prefekt i Egypt. Han var barndomsvenn med de to sønnene til Marcus Vipsanius Agrippa: Gaius og Lucius Cæsar, og i tillegg en venn av den romerske keiseren Tiberius. Flaccus var anklageren av Agrippina den eldre, mor til den senere keiser Caligula, på grunn av sitt problematisk forhold til Tiberius. Flaccus sto på Tiberius Gemellus’ side (sønnesønn av Tiberius) og derfor imot Caligula.

Fra 32 til 38 var Flaccus prefekt i Egypt, utnevnt av Tiberius. Han bodde i Alexandria som hadde en stor andel av jøder og grekere. Han autoriserte reisningen av keiserstatuer i synagogene under påbudet at keiseren skulle æres som en gud, og da jødene protesterte mot denne uhørte krenkelsen av deres gudshus sendte Flaccus ut et edikt som slo fast at jødene var fremmede og utlendinger i byen. Det førte til at det var en nærmest offisiell tillatelse til å gjøre som man ville med den jødiske befolkningen. Grekerne stormet da jødiske hjem og jagde jødiske familier, mishandlet disse og drepte mange på bestialsk vis. I løpet av disse massakrene fratok Flaccus jødenes romerske statsborgerskap og fikk 38 medlemmer av deres eldre ledere offentlig pisket. Opptøyene mot jødene utviklet seg til den største pogrom, jødeforfølgelse, som er kjent fra antikken.

En måned etter opptøyene ble Flaccus avsatt av Caligula, ikke for hans overtredelser mot jødene i Alexandria, men snarere for at han var hatet som en venn av Tiberius. Han ble anklaget for forræderi mot Romerriket, sendt i eksil til Andros i Hellas, og henrettet der i år 39.

Den viktigste kilden til Flaccius’ liv er den jødiske filosofen Filon av Alexandria i hans verk In Flaccum.

Litteratur

• Der Neue Pauly. Bd. 2, Sp. 371.
• Bringmann, Klaus: Geschichte der Juden im Altertum. Vom babylonischen Exil bis zur arabischen Eroberung. Klett-Cotta, Stuttgart 2005, ISBN 3-608-94138-X, ss. 218 ff., 241–245.
• Rutledge, Steven H.: Imperial inquisitions. Prosecutors and informants from Tiberius to Domitian. Routledge, London 2001, ISBN 0-415-23700-9, s. 201–202.
• Ute Schall: Die Juden im Römischen Reich. Pustet, Regensburg 2002, ISBN 3-7917-1786-3, S. 179, S. 198 f., s. 355.
• Smallwood, E. Mary: The Jews under Roman rule. From Pompey to Diocletian. Brill, Leiden 1976, ss. 236 ff.
• Yavetz, Zvi: Judenfeindschaft in der Antike. C. H. Beck, München 1997, ss. 104 ff.