August von Hartmansdorff
| August von Hartmansdorff | |||
|---|---|---|---|
 August von Hartmansdorff, maleri av Olof Johan Södermark, 1843. | |||
| Født | 12. mars 1792 Jönköping | ||
| Død | 21. desember 1856 (64 år) Stockholm | ||
| Beskjeftigelse | Embetsmann | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Hovrättsexamen (1807) | ||
| Utdannet ved | Uppsala universitet (1806–) | ||
| Utdannelse | Jurist | ||
| Ektefelle | Beata Maria Ehrencrona (gift 1828) | ||
| Far | Jacob Baltzar von Hartmansdorff | ||
| Mor | Fredrika Grönhagen | ||
| Nasjonalitet | Svensk | ||
| Gravlagt | Solna kyrkogård | ||
| Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien (1830–) Götiska Förbundet | ||
| Utmerkelser | 2. klasse av Sankta Annas orden (1815) Order of Saint John (Prussia) (1816) Ridder av Nordstjerneordenen (1819) Kommandør av Nordstjerneordenen (1836) Storkorskommandør av Nordstjerneordenen (1844) | ||
Jacob August von Hartmansdorff (født 12. mars 1792 i Adelövs socken, Jönköpings län, død 21. desember 1856 i Stockholm) var en svensk embetsmann og politiker. Han var medlem av Götiska Förbundet og representant i Kungliga Vetenskapsakademien fra 1830 samt dets preses i årene 1849-1850.[1]
Oppvekst og unge år[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av kaptein Jakob Baltzar von Hartmansdorff og dennes hustru Fredrika, født Grönhagen. August von Hartmansdorff ble tidlig foreldreløs, ble student ved Uppsala universitet i 1806 og avla eksamen til rättegångsverken i 1807, kansellieksamen i 1808. Han tjenestgjorde i Krigsexpeditionen, ble lagt merke til av utenriksminister Lars von Engeström og ble attaché ved fredsforhandlingene med Danmark i Jönköping 1809-1810.
Av Gustaf af Wetterstedt ble han anbefalt for en stilling ved Pommerska expeditionen og var ved riksdagen i 1812 notarie i Konstitutionsutskottet, der han tilhørte de som ville beskytte trykkefriheten mot indragningsmakten som kronprins Karl Johan fikk gjennomført. I 1811 ble han tatt opp i Götiska Förbundet med dets omfattende nasjonale innstilling.[2]
Under felttoget i Tyskland ved den sjette koalisjonen mot Frankrike under Napoléon Bonaparte tjenestegjorde han i kanselliet, fra 1814 som protokollsekretær og var med ved forhandlingene som ledet frem til Kielfreden. I årene 1816-1821 var han sekretær under stattholderen i Norge[2] og fra 1818 kanselliråd. Etter fem år i Norge var August von Hartmansdorff dypt knyttet til landet, selv om han var skeptisk til norske offiserer og embedsmenn anså han den politiske diskusjonen friere og byråkratiet enklere organisert enn i Sverige. Etter årene i Norge var han også motstander av nærmere bånd mellom de to landene, som svensker generelt og især kong Karl Johan representerte ved amalgamasjonspolitikken.[3]
Karrière[rediger | rediger kilde]
Sin politiske karrière begynte von Hartmansdorff som liberal, men ble etterhvert konservativ.
I 1821 ble han innkalt til komitéen for regulering av statsadministrasjonen og leverte en omfattende betenkning, trykket under titteln Förslag till inrättningen af Sveriges statsförvalting, som i store deler senere kom til å bli tatt inn i den reorganisasjon som ble gjennomført i 1840. Ved riksdagen i 1823 sto han fremst i den liberale opposisjonen og tilkjempet seg snart en betydelig innflytelse ved sin innsikt og sin uredde fremferd. Hans stilling var dog mer den selvstendig kritiske enn formelt liberale, og allerede på denne tiden begynte hans konservative tendenser å merkes.
Næringsfriheten ble for en periode hans hovedinteresse, og fra slutten av 1824 hadde han helt gått vekk fra de liberale standpunktene (støtte til frihandel) i dette spørsmålet og blitt en tilhenger av proteksjonismen. i 1825 ble han medlem av stora uppfostringskommittén, der han blant annet arbeidet for en nedlegging av Lunds universitet, og for øvrig sluttet seg til den reformvennlige majoritet, som dikterte komiteens til å støtte størstedelen av Hartmansdorff utredning.[4]
Ved riksdagen i årene 1828-1830 kastet han seg på nytt inn i de parlamentariske kampene, i begynnelsen til støtte for opposisjonen, men fra 1829 tydelig til fordel for kongen. Som belønning for sin støtte til Karl XIV Johan ble han utnevnt til statssekretær i ecklesiastikexpeditionen (kontor for behandling av kirkelige spørsmål) i 1831. Et av de viktige tiltak han i denne stillingen gjennomførte var den nye studenteksamen.[4]
Mer oppmerksomhet fikk en annen side av von Hartmansdorffs virksomhet. Han hadde i 1836 blitt utnevnt til hovkansler. Som sådan hadde han blant annet i oppgave å holde oppsyn med pressen. Personlig var August von Hartmansdorff, i motsetning til kong Karl Johan, ikke overbevist om hvor egnet indragningsmaktens var som middel for å styre sensuren, men foretrakk åpen tiltale, men han måtte følge kongens linje. von Harmansdorff fikk i oppdrag å lede en stor kampanje mot den liberale pressen og gjennomførte i 1838 et tyvetalls inndragninger av aviser som mishaget kong Karl Johan.
En tiltale mot Magnus Jacob Crusenstolpe resulterte i alvorlige uroligheter i Stockholm sommeren 1838, de såkalte Crusenstolpe-kravallerna, og ledet til at von Hartmansdorff ble svært upopulær. Uenighetene med kongen rundt spørsmålet om inndragning eller tiltale førte til at von Harmansdorff avgikk som hovkansler og dermed også fra regjeringen, og hans plass som statssekretær ble besatt av Christopher Isac Heurlin.[5]
August von Hartmansdorff ble i stedet tildelt stillingen som landshövding i Kalmar län i 1839, hvorfra han i 1841 ble forflyttet til president (leder) i Kammarrätten (allmenn forvaltningsdomstol i Sverige), et embete han siden hadde frem til sin død.[6] Fra samme år var han også leder for riddarhuset, hvor han forsøkte å ta initiativ til en representasjonsreform. Han arbeidet for et tokammersystem med et overhus valgt for 12 år og et underhus valgt for tre år, og utvidelse av de fire stendene til fem.
Et av argumentene han anvendte for en representasjonsreform var at den adelige tjenestemannen ved et kongelig embetsverk fikk representere, men ikke presidenten som ikke var adelig. Han leverte inn dette forslaget til Konstitutionsutskottet, men det passerte uten å bli tatt til følge. De konservative i junkerpartiet (konservative adelsmenn som ønsket å beholde sine privilegier) ble rasende og avsa støtten til sin gamle partisjef. Etter dette var von Hartmansdorff tid som partisjef over, men han hadde en viss innflytelse ved riksdagen i 1853.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Förslag till inrättningen af Sveriges statsförvaltning, to bind (1825)
- Om svenska statsverkets tillgångar och behof under åren 1840–45 (1840)
- Hvad vilja de konservative? (1846)
- Förslag till svenska folkrepresentalionens ombildning etc. (1851)
- Förslag till ett ecclesiastikcollegii inrättande och till kyrkomötens hållande (1854)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Hartmansdorff, August von i Nordisk familjebok (2. utgave, 1909)
- ^ a b Carlquist, Gunnar (red.) (1932). Svensk uppslagsbok. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, bind 12 s. 711.
- ^ Knut Wichman), Svenskt biografiskt lexikon, bind 18 (1969-1971), side 303
- ^ a b Carlquist, Gunnar (red.) (1932). Svensk uppslagsbok. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, bind 12 s. 712.
- ^ Carlquist, Gunnar (red.) (1932). Svensk uppslagsbok. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, bind 12 s. 712-13.
- ^ Carlquist, Gunnar (red.) (1932). Svensk uppslagsbok. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag, bind 12 s. 713.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Om August von Hartmansdorff urn:sbl:12624, fra Svenskt biografiskt lexikon (artikkel av Knut Wichman), hentet 30. mars 2015