Audiometri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Audiometrisk måling, hørselsmåling, er en psykoakustisk test, der man via samarbeid mellom testpersonen og testleder finner frem til personens høreterskler i frekvensspekteret 125–8000 Hz.

Instrumentet som brukes kalles et audiometer. Dette genererer sinustoner (rene toner). Ved helsestasjoner og hos audiopedagogen blir lyden tilført med høreklokker med bøyle over hodet, men hos en spesialist (for eksempel øre-nese-hals lege eller audiograf) kan presentasjonene alternativt gis fra en spesiell vibrator mot mastoidbenet (benknoken bak øret). Ved å sammenligne resultatene fra de to ulike teknikkene får man en pekepinn på om et eventuelt hørselstap er mekanisk (trommehinne og mellomøreben) eller nevrogent (cochlea/sneglehuset).

Prosedyre[rediger | rediger kilde]

Prosedyren er at man tester ett øre av gangen.

Først presenterer man frekvensen 1000 Hz med gradvis lavere lydstyrke (hver presentasjon mellom én og to sekunder). Testpersonen må avgi korrekt respons ved å trykke på en knapp eller løfte en hånd, på tre påfølgende presentasjoner på en spesifikk lydstyrke for å få godkjent resultat.

Deretter testes 1500 Hz, 2000 Hz, 3000 Hz, 4000 Hz, 6000 Hz, 8000 Hz.

Så skifter man over til det andre øret og tester alle nivåene med synkende frekvenser til 250 Hz (eller 125 Hz).

Til slutt skifter man tilbake til det første øret og tester frekvensene oppover: 250 Hz, 500 Hz, 750 Hz, 1000 Hz (ev. 125–1000 Hz).

Grenseverdier[rediger | rediger kilde]

Resultatet 0 desibel (dB) indikerer normal høreterskel. Et resultat under 0 dB (eksempelvis −10 dB) indikerer at personen hører bedre enn normalt. Normal hørsel regnes i intervallet 0–20 dB. Resultater høyere enn 20 dB regnes som nedsatt hørsel.

  • Normal hørsel: 0–20 dB
  • Lett hørselstap: 21–40 dB
  • Moderat hørselstap: 41–55 dB
  • Moderat til alvorlig hørselstap: 56–70 dB
  • Alvorlig hørselstap: 71–90 dB

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Frekvensområdet 250–3500 Hz er viktig for språkoppfattelse.

Persepsjon av [f] og [s] krever god hørsel godt over 3000 Hz. For velare konsonanter ([k] og [g]) er 2. formant kritisk for gjenkjenning, og denne har sin topp rundt 2600 Hz.

Nedsatt hørsel på frekvenser over 2500 Hz er ikke uvanlig hos eldre personer, og dette medfører problemer med språkpersepsjon. Et høretap for et smalt frekvensområde mellom 4000 og 6000 Hz er vanlig ved skuddstøy og kalles en «dipp».

Ikke sjelden assosieres hørselstap med tilstedeværelse av tinnitusubehag, særlig i tilfeller der man ser et tydelig drop i audiogrammet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]