Attention Deficit Hyperactivity Disorder

Attention Deficit Hyperactivity Disorder
ICD-10-kode		F90
ICD-9-kode		314.0
OMIM		143465
DiseasesDB		6158
MedlinePlus		001551
eMedicine		med/3103

Attention Deficit/Hyperactivity Disorder, forkortet ADHD og AD/HD, er en psykiatrisk diagnose fra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV. Tilstanden kan arte seg på ulikt vis, men er preget av forskjellige grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet. Den er medfødt og opptrer både hos barn og voksne, kvinner og menn. ADHD ble første gang beskrevet i medisinsk litteratur i 1899 og 1902. Diagnosen ble tidligere kalt MBD (forkortelse for Minimal Brain Dysfunction, det vil si «ytterst liten funksjonsforstyrrelse i hjernen»), men ettersom man ikke har klart å finne noen spesiell funksjonsforstyrrelse eller skade i hjernen, har man gått bort fra denne diagnosen. Man har riktig nok funnet ut at barn med ADHD har redusert virkning av signalstoffet dopamin i hjernen, men det er omstridt om dette skal kunne tolkes som et avvik fra det normale.

Betegnelser og diagnosekrav

I dagligtale bruker man ofte betegnelsen ADHD om denne tilstanden, selv om man i norsk helsevesen bruker diagnosebetegnelsen Forstyrrelse av oppmerksomhet og aktivitet eller Hyperkinetiske forstyrrelser fra diagnosesystemet ICD-10. Diagnosen(e) kan stilles hvis en person har konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker og/eller hyperaktivitet og impulsivitet. Trasslidelse, atferdsforstyrrelse, angstlidelser, tvangslidelse, søvnforstyrrelser og depressive lidelser forekommer ofte sammen med AD/HD. For å kunne stille diagnosen må symptomene ha vært tilstede i minst 6 måneder, de må ha debutert før 7 års alder, og det må ikke foreligge noen annen diagnose eller tilstand som bedre forklarer vanskene. Det kan være mange årsaker til konsentrasjonsproblemer, impulsivitet og hyperaktivitet hos barn, ungdom og voksne, og det kan derfor noen ganger være vanskelig å stille riktig diagnose raskt.

I Sverige brukes ofte betegnelsen DAMP, Deficits in Attention, Motor control and Perception, som inkluderer motorisk klossethet. Barn eller voksne som bare har oppmerksomhetsforstyrrelse og ikke hyperaktivitet, kan få diagnosen Attention Deficit Disorder (ADD).

Diagnostisering skjer vanligvis etter observasjoner, bruk av kartleggingsverktøy og ulike tester. Det er også under utredning vanlig å intervjue eller på annen måte innhente informasjon fra foreldre, lærere eller andre viktige personer rundt pasienten man mistenker kan ha ADHD.

Det er også utviklet tester på hodebevegelser, OPTAX, og øyebevegelser, Pavlidis test som har blitt benyttet som supplement til utredning av ADHD.

Årsaker og symptomer

Genetiske forhold, det vil si at forstyrrelsen går i arv, har sannsynligvis en svært stor betydning for utvikling av ADHD. Det har blitt påvist at komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel kan øke sannsynligheten for utvikling av ADHD. I noen tilfeller kan ADHD være assosiert med FAS (føtalt alkoholsyndrom) eller prematurhet (for tidlig født).

Vanskelige sosiale og/eller psykiske problemer hos eller rundt pasienten kan i betydelig grad være med på å forverre ADHD-tilstanden. Mange av pasientene får også påvist ulike søvnforstyrrelser, og må behandles for disse.

Oppfølgingsundersøkelser viser at ubehandlet ADHD gir økt risiko for en rekke problemer. Det er en doblet risiko for utvikling av rusmisbruk. Forekomst av alvorlige atferdsforstyrrelser, depresjon, angst og andre psykiatriske lidelser er også økt.

Epidemiologi

Man regner med at 3-5 % av barnepopulasjonen i Norge har ADHD. Både gutter og jenter kan ha forstyrrelsen, men til nå er flere gutter diagnostisert enn jenter (ca 75% av de som får diagnosen er gutter). Diagnosen har historisk først og fremst blitt assosiert med barn og unge, da det viser seg at symptomene hos mange demper eller endrer seg med alder og modning ^{[trenger referanse]}. Mange voksne oppnår også bedring fordi de lærer seg mestringsstrategier. Allikevel finnes det mange voksne som har ADHD eller som får konstatert diagnosen først i voksen alder. Mange av disse vil ha nytte av medikamentell behandling.

Behandling

Hovedmålsetningene med behandling er å redusere symptomene på ADHD, øke funksjonsnivået på viktige livsområder og hindre utvikling av nye problemer sekundært til ADHD. Som regel vil behandling omfatte en kombinasjon av flere tiltak samtidig: Medikamentell behandling, atferdsorientert behandling (barn), psykoedukasjon, og tilrettelegging på skole/arbeidsplass og i hjemmet.
En langvarig studie i USA ("MTA-studien") viste at medikamentell behandling forbedrer symptomer og skoleprestasjoner hos barn med ADHD. Atferdsorientert behandling alene ga liten effekt, mens sedikamentell behandling og atferdsorientert behandling i kombinasjon ga best effekt.

Mangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kilder for å kunne bli verifisert.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Medisinering

Medisiner for å behandle symptomene på ADHD er sentralstimulerende midler som metylfenidat (Ritalin, Equasym/Equasym depot og Concerta), og atomoksetin (Strattera). I enkelte tilfeller benyttes også amfetaminsulfat (Dexamin). De tradisjonelle Ritalin-tablettene har en virketid på tre-fire timer, og må derfor tas flere ganger daglig. Depot-preparat fungerer slik at medisinen trekkes jevnlig ut av kapselen gjennom flere timer. Equasym depot har en virketid på ca 8 timer, og Concerta har virketid ca 12 timer.
Strattera har en virkemåte som likner mer på antidepressiva av SSRI-typen,og har derfor mer langvarig effekt.
I mange tilfeller vil behandling med Metylfenidat eller atomoksetin gi god symptomlindring også for tilleggslidelsene, men av og til kan det være nødvendig også å benytte mer spesifikke medikamenter for å avhjelpe disse.

Den kliniske erfaringen med metylphenidat strekker seg over mer enn 80 år, og en kjenner derfor godt til både effekt og bivirkninger av preparatet. Atomoksetin er et relativt nytt middel, og både effekt og bivirkningsprofil er derfor mer usikker. Det er kjent at medikamentet hos enkelte kan forårsake sjelden, men alvorlig leverskade.Det er derfor svært viktig å monitorere leverfunksjon med blodprøver den første tiden etter oppstart med medikamentet. Flere studier og klinisk praksis kan tyde på at Metylfenidat gir bedre symptomlindring ved sterk motorisk uro, mens atomoksetin kan gi tilstrekkelig effekt dersom konsentrasjon og/eller prosessering av informasjon er hovedproblemet.

Klonidin kan bedre symptomer på ADHD, sammenlignet med placebo, men man vet ikke sikkert om forskjellen er av betydning for pasienten. Behandling med Klonidin kan medføre lav hjertefrekvens.

Medisiner som behandling av ADHD har lenge vært et kontroversielt tema. Forskningen bak medisinene er gjerne finansert av legemiddelfirmaer som har økonomiske interesser i å få medisiner mot denne lidelsen på markedet.^{[trenger referanse]} Det er påvist at undersøkelser som er finansiert av legemiddelfirmaene, som ikke viser fordelaktig effekt av medisiner, mange ganger ikke blir publisert.^{[trenger referanse]} Derfor kan det være grunn til å se på den påståtte gode effekten av medisinene med en viss skepsis.^{[trenger referanse]} En såkalt signifikant effekt betyr at effekten er målbar og kan innebære at så få som 1-2 av 100 medikamentbrukere har gunstig effekt av medisinen. Da er det 98 -99 brukere som ikke har effekt.^{[trenger referanse]} Flere meta-analyser som er gjort av de vanligste medikamentene mot ADHD, har ofte vist seg å ikke ha signifikant høyere effekt enn placebo.^{[trenger referanse]} Samtidig er det i løpet av de senere årene gjort studier som viser at medikamentell behandling av ADHD er ineffektivt over lang tid [1].

Siden ADHD over noen år er satt som diagnose på stadig flere pasienter med muligens lettere grader av sykdommen, vil medisinen fremstå som mindre virkningsfull og det er større fare for plagsomme, ikke akseptable bivirkninger. Dette er effekter som kan sees i forhold til de fleste tilstander med tilhørende behandlinger.^{[trenger referanse]}

Psykoterapi

Få gode studier er gjennomført på psykologiske eller atferdsorienterte behandlinger. Derfor er det usikkert hvilken effekt disse har sammenlignet med eller i kombinasjon med medikamentelle behandlinger - med et unntak: Kombinasjonen av metylfenidat og atferdsterapi ser ut til å fungere bedre enn atferdsterapi alene for å redusere symptomer og endre atferd hos barn med ADHD.

Kosthold

For noen kan omlegging av kostholdet være en viktig faktor i behandlingen av ADHD, og et godt alternativ hvis man har fått påvist proteinintoleranse (hyperpeptiduri). Peptider (korte kjeder av aminosyrer) skapes når proteiner spaltes i fordøyelsesystemet. Man er ved proteinintoleranse ikke i stand til å bryte ned melke-proteinet kasein eller hvete-produkt-proteinet gluten. Den norske legen Karl Ludvig Reichelt har vært sentral i forskningen om peptidenes virkning i kroppen. Proteinintoleranse er også assosiert med andre diagnoser enn ADHD.

Noen rapporterer også å ha god virkning på ADHD-symptomer av å bruke omega-3 fettsyrer.

Fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet kan også ha en god effekt på ADHD-symptomer. Mange rapporterer at dette har en gunstig virkning på indre uro og fysisk rastløshet.

Sosial ferdighetstrening

Utvikling og styrking av sosiale ferdigheter kan være en viktig faktor for å mestre hverdagen med ADHD. Mange med ADHD kan ha avvikende eller svake sosiale ferdigheter som kan gjøre det vanskelig å få ønsket innpass i forskjellige sosiale nettverk. En stor grunn til de sosiale problemene er mangel på evnen til å konsentrere seg.

Se også

• ADHD-foreningen
• ADHD hos voksne
• Hyperkinetisk forstyrrelse
• Ritalin
• Tourettes syndrom
• Aspergers syndrom

Eksterne lenker

• ADHD Norge
• ADHD-Norge Rogaland Fylkeslag
• Pasienthåndboka inneholder en rekke dokument om ADHD
• Kort om ADHDs historie i Aftenposten
• Nasjonalt kompetansesenter for ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi
• Australsk undersøkelse om fettsyrebehandling
• Artikkel i Dagbladet om Australsk undersøkelse
• Durhamundersøkelsen
• Norsk proteinintoleranse-forening
• Urinanalyse for proteinintoleranse
• Dr. B. Jaqueline Stordy, oppdager av fettsyrenes betydning
• Helsebibliotekets sider om barne- og ungdomspsykiatri
• Informasjon om Proteinintoleranse og matintoleranse

Litteratur

• Spesialnummer av tidsskriftet Clinical Psychology Review (August 2006) fokuserer på ADHD. Omfatter følgende artikler: Neuropsychological functioning in people with ADHD across the lifespan by L. Seidman, Evidence-based psychosocial treatments for children and adolescents with ADHD by A. Chronis, H. Jones and V. Raggi, et al.
• Barkley, Russell A. Take Charge of ADHD: The Complete Authoritative Guide for Parents (2005) New York: Guilford Publications.
• Bellak L, Kay SR, Opler LA. (1987) "Attention deficit disorder psychosis as a diagnostic category". Psychiatric Developments, 5 (3), 239-63. PMID 3454965
• Carey,Benedict Debate Over Children and Psychiatric Drugs
• Conrad, Peter Identifying Hyperactive Children (Ashgate, 2006).
• Green, Christopher, Kit Chee, Understanding ADD; Doubleday 1994; ISBN 0-86824-587-9
• Hanna, Mohab. (2006) Making the Connection: A Parent's Guide to Medication in AD/HD, Washington D.C.: Ladner-Drysdale.
• Joseph, J. (2000). "Not in Their Genes: A Critical View of the Genetics of Attention-Deficit Hyperactivity Disorder", Developmental Review 20, 539-567.
• Kelly, Kate, Peggy Ramundo. (1993) You Mean I'm Not Lazy, Stupid or Crazy?! A Self-Help Book for Adults with Attention deficit Disorder. ISBN 0-684-81531-1
• Matlen, Terry. (2005) "Survival Tips for Women with AD/HD". ISBN 1-886941-59-9
• Ninivaggi, F.J. "Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder in Children and Adolescents: Rethinking Diagnosis and Treatment Implications for Complicated Cases", Connecticut Medicine. September 1999; Vol. 63, No. 9, 515-521. PMID 10531701
• Timimi, Sami. (2005) Naughty Boys: Anti-Social Behaviour, ADHD and the Role of Culture London Palgrave McMillan ISBN 1-4039-4511-X