Asfaltjungelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Asfaltjungelen
orig. The Asphalt Jungle
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør John Huston
Produsent Arthur Hornblow jr.
Manus
Basert på Asfaltjungelen 
av W. R. Burnett
Medvirkende
Musikk Miklós Rózsa
Sjeffotograf Harold Rosson
Klipp George Boemler
Filmselskap Metro-Goldwyn-Mayer
Utgitt
  • 23. mai 1950 (1950-05-23) (USA)
Lengde 112 min
Budsjett 1,2 millioner USD[1]

Asfaltjungelen (originaltittel: The Asphalt Jungle) er en amerikansk film noir fra 1950, regissert av John Huston og produsert av Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Sterling Hayden, Louis Calhern, Jean Hagen, James Whitmore og Sam Jaffe. Filmen handler om en gruppe mennesker som planlegger og gjennomfører et ran. Manus er skrevet av Ben Maddow og John Huston, basert på en roman med samme tittel, skrevet av W. R. Burnett, fra 1949.

Filmen ble svært godt mottatt av kritikerne, og regnes som en av de første til å gi et realistisk bilde av den kriminelle verden fra de kriminelles ståsted. Den ble nominert til en rekke priser, inkludert fire Oscar, tre Golden Globe og én BAFTA. I 2008 ble den utvalgt til bevaring i National Film Registry.

Handling[rediger | rediger kilde]

Sterling Hayden som Dix Handley i Asfaltjungelen.

Den kriminelle mesterhjernen «Doc» Erwin Riedenschneider slipper ut fra fengselet med en plan om å rane et juvelfirma. Han trenger penger for å få gjennomført planen, som han mener er en garantert suksess. Den første han oppsøker er bookmakeren Cobby, som igjen setter han i kontakt med den korrupte advokaten Alonzo D. Emmerich.

Da finansieringen er i boks får de også muskelmannen Dix Handley, hans venn Gus Minissi og forvaringsbokseksperten Louis Ciavelli med på laget. Dix har en drøm om å kjøpe tilbake familegården i Kentucky som familien mistet under den store depresjonen. Da Doc får vite at Emmerich er blakk blir han bekymret – med god grunn. Det de andre ikke vet er nemlig at Emmerich planlegger å stjele juvelene etter ranet sammen med privatdetektiven sin, Bob Brannom.

Ranet ser ut til å gå knirkefritt, helt til alarmen blir utløst og Louis ender opp med å bli skutt. Gus våger ikke å ta han med til legen, så Lois dør i sitt hjem med hans kone som hjelpeløst vitne. Doc og Dix reiser til Emmerich for å levere juvelene som planlagt, men blir møtt av Brannom med en pistol. Dix og Brannom skyter hverandre, hvorpå Brannom dør av skadene mens Dix blir skadet. Doc råder Emmerich til å få forsikringsselskapet til å betale for å få juvelene tilbake. Hvis han nekter å gå med på dette vil han bli drept av Dix. Emmerich dumper Brannoms lik i elven, mens Doc og Dix oppsøker Doll, kjæresten til Dix. På tross av at han er livstruende skadd nekter Dix å oppsøke lege.

Det tar ikke lang tid før politiet knytter Emmerich opp mot drapet av Brannom. Han bruker elskerinnen sin, Angela Phinlay, som alibi, men hun går til slutt med på å fortelle politiet sannheten og Emmerich tar livet av seg. I mellomtiden har Cobby, som i lengre tid har hatt en avtale med den korrupte politietterforskeren Ditrich, blitt tvunget til å tilstå. I fengselet ser han Gus som allerede er arrestert.

Doc, Dix og Doll er fortsatt på flukt og har nå blitt etterlyst i media. Mens de sitter på en pub mener Doc at det er på tide å ta farvel. Han blir imidlertid stående og se på en ung jente som danser så lenge at politiet rekker å arrestere han. Dix og Doll fortsetter på sin side flukten, og Dix bestemmer seg for å reise tilbake til familegården i Kentucky. Han blir stadig svakere, men de rekker akkurat å komme frem før Dix faller om og dør i gresset.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Ben Maddow og John Huston skrev manuset basert på romanen Asfaltjungelen fra 1949, skrevet av W. R. Burnett.[2] Sensurmyndighetene krevde at noen få seksuelt ladede scener måtte tones ned, samt at det ikke kunne vises hvordan safen med juvelene ble åpnet.[3] Videre krevde de at manuset måtte endres slik at rollefiguren Alonzo D. Emmerich ikke var ved sine fulle fem da han begikk selvmord. I den opprinnelige scenen fullførte han et selvmordsbrev før han tok livet sitt. Etter at manuset var endret var han imidlertid så plaget av sin avgjørelse at han ikke var i stand til å fullføre brevet.[4]

Noen av utendørsscenene ble spilt inn i Lexington og Keeneland i Kentucky og Cincinnati i Ohio.[5] Både Huston, produsenten Arthur Hornblow jr. og Metro-Goldwyn-Mayers produksjonssjef Dore Schary ønsket å bruke navnet på en ekte by i filmen, men flere politimestere i de aktuelle byene protesterte kraftig, så dette lot seg ikke gjøre.[6] I filmen er det derfor ikke nevnt hvilken by handlingen foregår i.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Ros og kritikk[rediger | rediger kilde]

Asfaltjungelen regnes som en av de første filmene til å gi et realistisk bilde av den kriminelle verden, fra de kriminelles ståsted, og regnes av filmkritikere som en av regissør Hustons beste filmer.[5] MGM-sjefen Louis B. Mayer roste filmen overfor Huston, men skal ha fortalt andre at han syntes den var «full av vemmelige, stygge mennesker som gjør vemmelige, stygge ting».[1] Da filmen ble utgitt ble den svært godt mottatt av kritikerne. Variety roste den opp i sky og mente den på imponerende vis «kombinerte en studie i kriminalitet og en beinhard avsløring av underverdenen med ironisk realisme».[7] Bosley Crowther i The New York Times lot seg også begeistre og roste både regi, manus og skuespillerprestasjonene i det han beskrev som en «gnistrende film». Han påpekte også at til tross for at filmen viser at kriminalitet ikke lønner seg, får man sympati med skurkene.[8] Los Angeles Evening Herald & Express kalte den «én av årets mest ekstraordinære kriminalfilmer».[9] New York Post gikk enda lenger og mente at den var «tiårets kriminalfilm, og muligens den beste som noensinne er laget».[10]

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Metro-Goldwyn-Mayer produserte tre nyinnspillinger av filmen: Westernfilmen Med ryggen mot veggen (1958), regissert av Delmer Daves, med Alan Ladd og Ernest Borgnine i hovedrollene, kriminalfilmen Cairo (1963), regissert av Wolf Rilla, med George Sanders og Richard Johnson i hovedrollene, og blaxploitationfilmen Cool Breeze (1972), regissert av Barry Pollack, med Thalmus Rasulala og Judy Pace i hovedrollene.[5] I tillegg har en rekke filmer hentet inspirasjon fra, eller henvist til Asfaltjungelen, inkludert Nattens ulver (1955), Spillet er tapt (1956), Ocean's Eleven (1960), Den ville biljakten (1969) og De mistenkte (1995).[11] TV-serien The Asphalt Jungle fra 1961, med Jack Warden, Arch Johnson og William Smith i hovedrollene, brukte tittelen fra filmen, men ikke noe annet.[12] Serien handler om en gruppe politietterforskere som jobber med saker om organisert kriminalitet i New York.

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1950 Coppa VolpiFilmfestivalen i Venezia Sam Jaffe Vant
Gulløven på Filmfestivalen i Venezia John Huston Nominert
National Board of Review Award Beste regissør John Huston Vant
National Board of Review Award Top Ten Films Vant
New York Film Critics Circle Award Beste regissør John Huston 2. plass
New York Film Critics Circle Award Beste film 3. plass
1951 Oscar Beste regi John Huston Nominert
Oscar Beste filmatisering Ben Maddow og John Huston Nominert
Oscar Beste mannlige birolle Sam Jaffe Nominert
Oscar Beste kinematografi – Svart-hvitt Harold Rosson Nominert
Golden Globe Beste filmregissør John Huston Nominert
Golden Globe Beste manus Ben Maddow og John Huston Nominert
Golden Globe Beste kinematografi – Svart-hvitt Harold Rosson Nominert
BAFTA Beste internasjonale film Nominert
Edgar Beste film Ben Maddow Vant
Directors Guild of America Award Beste filmregissør John Huston Nominert
Writers Guild of America Award Beste manus til et amerikansk drama Ben Maddow og John Huston Nominert
Writers Guild of America Award The Robert Meltzer Award («Manus som på en sakkyndig måte omhandler problemene i det amerikanske samfunnet») Ben Maddow og John Huston Nominert
2008 Utvalgt til bevaring i National Film Registry Vant

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Eyman, Scott (2008). Lion of Hollywood: The Life and Legend of Louis B. Mayer. Simon and Schuster. s. 427. ISBN 978-1439107911. 
  2. ^ «Screenplay info for The Asphalt Jungle (1950)». Turner Classic Movies. 
  3. ^ Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 51. ISBN 978-0823084142. 
  4. ^ Malone, Aubrey (2011). Censoring Hollywood: Sex and Violence in Film and on the Cutting Room Floor. McFarland. s. 75-76. ISBN 978-0786489398. 
  5. ^ a b c «Notes for The Asphalt Jungle (1950)». Turner Classic Movies. 
  6. ^ Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 49. ISBN 978-0823084142. 
  7. ^ «Review: ‘The Asphalt Jungle’». Variety. 31. desember 1949. 
  8. ^ Crowther, Bosley (9. juni 1950). «THE SCREEN: THREE NEW FILMS ON LOCAL SCENE; British Movie, 'Rocking Horse Winner,' at the Park Ave.-- '4 Days Leave' at Palace 'The Asphalt Jungle,' Top Crime Picture by John Huston, Is Featured at the Capitol At the Park Avenue At the Palace». The New York Times. 
  9. ^ Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 52. ISBN 978-0823084142. 
  10. ^ Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia. The Overlook Press. s. 20. ISBN 978-0879517182. 
  11. ^ Dirks, Tim. «The Asphalt Jungle (1950)». Filmsite.org. 
  12. ^ Hughes, Howard (2006). Crime Wave: The Filmgoers' Guide to the Great Crime Movies. I. B. Tauris. s. 44. ISBN 978-1845112196. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til: