Asfaltjungelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Asfaltjungelen
orig. The Asphalt Jungle
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør John Huston
Produsent Arthur Hornblow jr.
Manus W. R. Burnett (roman)
Ben Maddow (manus)
John Huston (manus)
Musikk Miklós Rózsa
Sjeffotograf Harold Rosson
Klipp George Boemler
Filmselskap Metro-Goldwyn-Mayer
Utgitt 23. mai 1950 USA
Lengde 112 min
IMDb
Medietilsynet

Asfaltjungelen (engelsk: The Asphalt Jungle) er en amerikansk film noir fra 1950, regissert av John Huston og produsert av Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Sterling Hayden, Louis Calhern, Jean Hagen, James Whitmore og Sam Jaffe. Filmen handler om en gruppe mennesker som planlegger og gjennomfører et ran. Manus er skrevet av Ben Maddow og John Huston, basert på romanen The Asphalt Jungle, skrevet av W. R. Burnett, fra 1949.

Filmen ble for det meste godt mottatt blant kritikerne, og regnes som en av de første til å gi et realistisk bilde av den kriminelle verden fra de kriminelles ståsted.

Handling[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe i Asfaltjungelen.

Den kriminelle mesterhjernen «Doc» Erwin Riedenschneider slipper ut fra fengselet med en plan om å rane et juvelfirma. Han trenger penger for å få gjennomført planen, som han mener er en garantert suksess. Den første han oppsøker er bookmakeren Cobby, som igjen setter han i kontakt med den korrupte advokaten Alonzo D. Emmerich.

Da finansieringen er i boks får de også muskelmannen Dix Handley, hans venn Gus Minissi og forvaringsbokseksperten Louis Ciavelli med på laget. Dix har en drøm om å kjøpe tilbake familegården i Kentucky som familien mistet under den store depresjonen. Da Doc får vite at Emmerich er blakk blir han bekymret – med god grunn. Det de andre ikke vet er nemlig at Emmerich planlegger å stjele juvelene etter ranet sammen med privatdetektiven sin, Bob Brannom.

Ranet ser ut til å gå knirkefritt, helt til alarmen blir utløst og Louis ender opp med å bli skutt. Gus våger ikke å ta han med til legen, så Lois dør i sitt hjem med hans kone som hjelpeløst vitne. Doc og Dix reiser til Emmerich for å levere juvelene som planlagt, men blir møtt av Brannom med en pistol. Dix og Brannom skyter hverandre, hvorpå Brannom dør av skadene mens Dix blir skadet. Doc råder Emmerich til å få forsikringsselskapet til å betale for å få juvelene tilbake. Hvis han nekter å gå med på dette vil han bli drept av Dix. Emmerich dumper Brannoms lik i elven, mens Doc og Dix oppsøker Doll, kjæresten til Dix. På tross av at han er livstruende skadd nekter Dix å oppsøke lege.

Det tar ikke lang tid før politiet knytter Emmerich opp mot drapet av Brannom. Han bruker elskerinnen sin, Angela Phinlay, som alibi, men hun går til slutt med på å fortelle politiet sannheten og Emmerich tar livet av seg. I mellomtiden har Cobby, som i lengre tid har hatt en avtale med den korrupte politietterforskeren Ditrich, blitt tvunget til å tilstå. I fengselet ser han Gus som allerede er arrestert.

Doc, Dix og Doll er fortsatt på flukt og har nå blitt etterlyst i media. Mens de sitter på en pub mener Doc at det er på tide å ta farvel. Han blir imidlertid stående og se på en ung jente som danser så lenge at politiet rekker å arrestere han. Dix og Doll fortsetter på sin side flukten, og Dix bestemmer seg for å reise tilbake til familegården i Kentucky. Han blir stadig svakere, men de rekker akkurat å komme frem før Dix faller om og dør i gresset.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Sensurmyndighetene krevde at manuset måtte endres slik at rollefiguren Alonzo D. Emmerich ikke var ved sine fulle fem da han begikk selvmord. I den opprinnelige scenen fullførte han et selvmordsbrev før han tok livet sitt. Etter at manuset var endret var han imidlertid så plaget av sin avgjørelse at han ikke var i stand til å fullføre brevet.[1]

Noen av utendørsscenene ble spilt inn i Lexington og Keeneland i Kentucky og Cincinnati i Ohio.[1]

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen regnes som en av de første til å gi et realistisk bilde av den kriminelle verden, fra de kriminelles ståsted, og regnes av filmkritikere som en av regissør John Hustons beste filmer.[1] Da den ble utgitt ble den for det meste godt mottatt blant kritikerne. Variety roste filmen opp i sky og mente den, på imponerende vis, «kombinerte en studie i kriminalitet og en beinhard avsløring av underverdenen med ironisk realisme».[2] Film Daily var også positive og mente skuespillerprestasjonene i filmen var solide. Spesielt Hayden, Whitmore og Calhern trekkes frem, men også Hagen, Celli og Monroe nevnes.[3]

Metro-Goldwyn-Mayer-sjefen Louis B. Mayer skal imidlertid ha uttalt: «Den Asfalt-greia er full av vemmelighet, stygge mennesker som gjør vemmelige ting. Jeg ville ikke ha sett en film som den.»[1]

I 2008 ble filmen utvalgt til bevaring i det amerikanske National Film Registry.

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Andre versjoner[rediger | rediger kilde]

Metro-Goldwyn-Mayer produserte tre nyinnspillinger av filmen. I 1958 ble westernfilmen Med ryggen mot veggen, regissert av Delmer Daves, utgitt, med Alan Ladd og Ernest Borgnine i hovedrollene.[1] Fem år senere ble den britiske produksjonen Cairo, regissert av Wolf Rilla, utgitt, med George Sanders og Richard Johnson i hovedrollene.[1] Cool Breeze fra 1972 hadde kun afroamerikanske skuespillere i rollene og ble regissert av Barry Pollack.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g «Notes for The Asphalt Jungle (1950)». TCM. 
  2. ^ «The Asphalt Jungle». Variety. 1. januar 1950. 
  3. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 435

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]