Arthur Qvist

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Artur Qvist
Født 17. februar 1896
Oslo
Død 20. september 1973
Ullensaker
Rang Obersturmbannführer
Enhet Den norske legion
Militære slag Andre verdenskrig
Utmerkelser Jernkorset 1.klasse og 2. klasse, Østfrontmedaljen og Det tyske ryttermerket i sølv

Arthur Qvist (født 17. februar 1896 i Oslo, død 20. september 1973 i Ullensaker) var en norsk offiser og rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin. Under andre verdenskrig var Quist frontkjemper i Den norske legion hvor han etter hvert fikk graden Obersturmbannführer og ble dømt under landssvikoppgjøret.

Olympiske leker[rediger | rediger kilde]

Qvist vant en olympisk sølvmedalje under OL 1928 i Amsterdam. Han var med på det norske laget som kom på andre plass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland. Laget besto av løytnant Bjart Ording på hesten «And Over», Qvist på «Hidalgo» og Eugen Johansen på hesten «Baby». Qvist kom på åttende plass i den individuelle konkurransen i feltritt med hesten «Hidalgo».

Åtte år senere, under OL 1936 i Berlin, kom han på sjuede plass i lagkonkurransen i dressur og 17. plass individuelt med hesten «Jaspis». I sprangridning ble han nummer tjuefire med hesten «Notatus».

OL-medaljer[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Som offiser ble Qvist (også stavet Quist) frontkjemper etter kapitulasjonen 1940 og tjenestegjorde i den Den norske legion.

Sammen med Egil Hoel var han den nordmann med høyest SS-grad, Obersturmbannführer. Da den norske legionens hovedstab måtte gå sent på høsten i 1941 etter mye bråk med tyskerne, ble legionsjef oberst Finn Hannibal Kjelstrup erstattet av major Arthur Qvist. Han ledet Den Norske Legion frem til den ble nedlagt i mai 1943. Under sin periode som legionssjef røk han kraftig uklar med ledelsen i Waffen SS grunnet de mange løftebruddene som forekom.

Avtalen var at de skulle til Finland for å kjempe på finsk side mot bolsjevikene, men de ble sendt til Sovjetunionen og Leningrad isteden.

Frontkjemperne hadde inngått en seksmånederskontrakt og da det gikk opp for Qvist hva som skjedde med dem, forsøkte han å utnytte denne kontrakten for å få soldatene trukket tilbake til Norge. Tyskerne truet Qvist med tysk krigsrett for sabotasje, men ønsket ikke at dette skulle ble kjent sik at det skulle gjøre det vanskelig for vervingen til Waffen-SS.

Etter at tjenesten i Den norske legion var over, var Qvist ønsket til Hirden av legionsveteranen Dieter Radbruch, som da var tilknyttet Hirden. Qvist nektet (iflg. Bjørn Østring) med den begrunnelsen at han aldri hadde vært aktiv NS-mann, og at han neppe kunne samarbeide med myndighetene, da de neppe kunne stå sterke nok sammen med ham mot tyskernes pågang. Quisling henvendte seg så til Qvist og han gikk da med på å gå inn i Hirden, mot at han fikk en stilling ute i landet. Qvist ble sendt til Trøndelag, «men da han overhodet ikke kunne samarbeide med hirdens folk ble dette av kort varighet» ifølge Østring.

Som deltaker i Waffen SS ble Qvist dekorert med Jernkorset 1.klasse og 2. klasse, Østfrontmedaljen og Det tyske ryttermerket i sølv. Qvist ble etter andre verdenskrig idømt 10 års fengsel i landssvikoppgjøret.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]