Arthur Calwell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arthur Calwell
Arthur Calwell
Arthur Calwell
Født 28. august 1896
Melbourne, Victoria
Død 8. juli 1973 (76 år)
Ektefelle Elizabeth
Parti Australian Labor Party
16. Leder av opposisjonen
Valg: 1961, 1963, 1966
7. mars 1960–8. februar 1967
Forgjenger H. V. Evatt
Etterfølger Gough Whitlam
Leder av Australian Labor Party
7. mars 1960–8. februar 1967
Forgjenger H. V. Evatt
Etterfølger Gough Whitlam
Parlamentsmedlem for Melbourne
21. september 1940–2. november 1972
Forgjenger William Maloney
Etterfølger Ted Innes

Arthur Augustus Calwell (født 28. august 1896 i Melbourne i Australia, død 8. juli 1973) var en australsk politiker og medlem av det australske Representantenes hus i hele 32 år mellom 1940 og 1972. Han ble valgt til immigrasjonsminister i regjeringen til Ben Chifley fra 1945 til 1949 og han var leder for Australian Labor Party fra 1960 til 1967.

Bakgrunn ig virke[rediger | rediger kilde]

Arthurs far var en politimann av irsk avstamning, og både faren og sønnen var meget aktive i det irske samfunnet i Melbourne. Hans mor var av irsk-amerikansk bakgrunn. Calwell var en hengiven katolikk og gikk inn i ungdomspartiet til Australian Labor Party i sine ungdomsår. Manglende ressurser til å begynne på en utdannelse ved universitet, gjorde at Calwell istedet begynte å arbeide som en kontorist i den offentlige tjenesten der han blant annet jobbet for det amerikanske Landbruksdepartementet og den australske finansdepartementet.

Calwell virket som president for fagforeningen for offentlige ansatte i Victoria mellom 1927 og 1931. Han fikk sete i Representantenes hus da han ble valgt inn for Melbourne sentrum i 1940. Under den andre verdenskrig virket Calwell som minister for informasjon i daværende statsminister John Curtin Labor Party-regjering, og han ble godt kjent for hans tøffe holdning mot alle australske aviser og hans strenge håndheving av sensuren under krigstiden. Dette gjorde at han fikk seg fiender innen store deler av den australske pressen.

I 1945 ble Calwell gjort til immigrasjonsministeren i Ben Chifley sin Labor-regjering. Dermed ble han hovedmannen ba etterkrigstidens australske innvandringspolitikk. Etterkrigstidens var en tid da mange europeiske flyktninger ønsket et bedre liv langt fra sine egne krigsherjede hjemland, og Calwell ble kjent for hans nådeløse immigrasjonspolitikk.

Calwell overvant den australske befolkningens motstand mot masseinnvandring ved å fremme hans politikk under slagordet "populate or perish" (befolkningsvekst eller å gå til grunne). Dette trakk oppmerksomhet til behovet for en økt arbeidsinnvandring til Australia, for å øke Australias industrielle og militære evner gjennom en massiv økning av befolkningen. I juli 1947 signerte han en avtale med FN om å akseptere innvandrere som var blitt fordrevet fra andre europeiske land som var blitt kraftigst ødelagt under den andre verdenskrig.

Til tross for hans fremsynt innvandringspolitikk, var Calwell en sterk talsmann for en mest mulig hvit innvandring (White Australia Policy). Mennesker som kom fra Europa var mest velkommen til Australia. Samtidig sørget Calwell for å deportere mange innvandrere som hadde kommet fra land som Malaysia, Indonesia eller Kina. Noen av disse flyktningene hadde allerede giftet seg med australske borgere og startet familier i Australia da de likevel ble sendt ut av landet igjen.

Calwell gikk av i 1949 da Chifley og hans regjeringen ble beseiret av det liberale partiet, som på denne tiden var ledet av Robert Menzies. Hans påfølgende periode i opposisjon var en stor frustrasjon for ham. Som mange parlamentarikere fra Labor Party tilhørte også Calwell den romersk-katolske tro. Den australske katolske kirken var i denne perioden sterkt anti-kommunistisk og hadde i 1940 oppfordret katolske fagorganiserte til å motsette seg kommunister innenfor deres fagforeninger.

Organisasjonene som samordnet den katolske innsatsen ble kalt industrielle grupper. Calwell hadde opprinnelig støttet de industrielle gruppene som oppstod i Victoria, og han fortsatte å gjøre dette frem til tidlig på 1950-tallet. Etter Chifley`s død i 1951 ble Dr H.V. Evatt den nye lederen for Labor Party, og Calwell ble hans stedfortreder. Under Evatt`s ledelse, begynte Labor`s holdning til de industrielle gruppene å endre seg. H. V. Evatt hadde mistanke om at en av hovedmålene til disse katolske industrielle gruppene var å fremme det katolske element i Labor Party.

Calwell sitt nære vennskap med mange av lederne i de industrielle gruppene gjorde at Evatt tstilte spørsmål ved hans lojalitet til partiet. De to mennene hadde derfor et stadig vanskeligere samarbeid. Evatt sine påfølgende offentlige angrep på medlemmer av de industrielle gruppene plassert Calwell i en vanskelig posisjon. Han måtte velge mellom den Evatt-ledede offisielle Australian Labor Party og gruppene som var hovedsakelig bestod av viktorianske og katolske medlemmer.

I mai 1955 ble medlemmer disse gruppene utvist av Labor Party og Calwell valgte å holde seg innenfor partiet. Calwell`s lojalitet til partiet ga ham mane både personlige og politiske sorger og kvaler. Han mistet mange av sine eldste og beste venner på denne tiden, blant annet erkebiskopen av Melbourne, Daniel Mannix, og han ble for en periode nektet nattverd under hans besøk til den lokale katolske sognekirken som han var medlem av.

Labor Party-lederen Evatt pensjonerte seg fra politikken i 1960, og Calwell etterfulgte ham som leder for dette partiet og han valgte Gough Whitlam som hans visepresident. Calwell beseiret nesten Robert Menzies under det føderale valget i 1961, på grunn av utbredt misnøye hos Menzies på grunn av den økonomiske politikken han førte. Calwell motsatte seg bruken av australske tropper i Malaya og han var kraftig imot etableringen av at den amerikanske militære kommunikasjonen skulle bli basert i Australia.

Calwell har også opprettholdt det tradisjonelle politikken til Labor Party med å nekte statsstøtte til private skoler. Ved valget i 1963 vant Menzies ti seter i parlamentet fra Labor Party. Mange trodde at Calwell skulle pensjonere seg etter dette valget, men han var bestemt på å fortsette og kjempe til han hadde gjenvunnet setene de hadde tapt. Calwell gikk av leder for Australian Labor Party i januar 1967. Han ble etterfulgt i denne posisjonen som den universitetsutdannede Gough Whitlam fra den australske middelklassen.

Calwell viste sin voldsom motstand til Australias militære engasjement under Vietnam-krigen og han var imot innføring av verneplikt for å få nok soldater til å sende til denne krigen. Han skal ha offentlig uttalt at «en stemme for Menzies er en blodstemme". Dessverre for Calwell, var krigen i utgangspunktet svært populær i Australia, og det fortsatte å være slik etter at Menzies pensjonerte seg fran hans politiske posisjoner i 1966. Australian Labor Party led et knusende nederlag under valget i 1966 og Menzies sin etterfølger ble Harold Holt.

Calwell er også kjent for å være det andre offeret for et forsøk på et politisk attentat i Australia (den første var Prince Alfred i 1868). Den 21. juni 1966 var Calwell til stede ved en anti-verneplikt demonstrasjon ved Mosman Town Hall i Sydney. Da han forlot møtet, og akkurat i det bilen han satt i var i ferd med å kjøre ut, kom en 19 år gammel student ved navn Peter Kocan opp til passasjersiden av bilen og avfyrte et skudd med en avsagd rifle mot Calwell på kloss hold. Heldigvis for Calwell, var bilvinduet lukket og den forandret retningen til kulen og derfor pådro Calwell seg kun mindre skader i ansiktet på grunn av det knuste glasset. Calwell besøkte senere attentatmannen Kocan mens han var innlagt på mentalsykehus, hvor han var innesperret i ti år. Gjennom en vanlig korrespondanse mellom de to oppmuntret Calwell til hans videre mentale rehabilitering.