Arioald
| Arioald | |||
|---|---|---|---|
| Født | 6. århundre | ||
| Død | 636 | ||
| Beskjeftigelse | Monark, kriger | ||
| Ektefelle | Gundeberga | ||
Arioald, (Ariwald, Arioaldus) død 636, var konge i Det langobardiske kongerike i Italia fra 626 til sin død i 636. Han var gift med Gundeberga, datter til den tidligere kong Agilulf og dronning Theodelinda, og etterfulgte sin svoger Adaloald som konge etter at Adaloald hadde fått en sinnssykdom og blitt avsatt av de langobardiske hertugene i 626.
Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] På Arioalds tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vest-Romerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550.
Maktovertakelsen[rediger | rediger kilde]
Da kong Agilulf døde i 616 overtok hans 14 år gamle sønn Adaloald makten med sin mor Theodelinda som regent. Adaloald var allerede som 2-åring blitt hyllet som medkonge og løftet på skjold etter skikken hos langobardene. Adaloald ble sinnssyk og ble avsatt av hertugene i 626 som også valgte hans svoger Arioald til konge. Adaloald døde kort tid etter i Ravenna under mystiske omstendigheter.
Religionsstrid[rediger | rediger kilde]
Bak dette maktskiftet lå sannsynligvis også en religiøs strid. Tradisjonelt bekjente langobardene seg til arianismen, en kristen trosretning som sto i motstrid til den nikenske trosbekjennelse (senere kjent som katolisisme). Dronning Theodelinda, som var av bayersk slekt[2] var tilhenger av nikenske trosbekjennelse, og under hennes påvirkning konverterte kong Agilulf til katolisismen. Adaloald var katolsk døpt i nærvær av pave Gregor I den store. Arioald og hans dronning Gundeberga var derimot arianere og hadde stor støtte i folket for sin tro.
Arioalds regime[rediger | rediger kilde]
Paulus Diaconus gir få opplysninger om Arioalds regime. Det er hevdet at han etter en tid konverterte til katolisismen[3], men dette er usikkert. Det er også hevdet at han hadde en forholdsvis svak stilling og prøvde å innta en mellomstilling i religionsspørsmålet for å opprettholde balansen mellom de ulike kreftene i samfunnet. Langobardene var også truet av folkegruppen avarene som hadde etablert et rike nordøst for langobardene, nær det nåværende Østerrike. Indre uro blant avarene hindret imidlertid at de nedkjempet langobardene.
Da Arioald døde i 636 fikk enken Gundeberga den samme beskjeden som hennes mor Theodelinda hadde fått, nemlig å finne seg en ny ektemann som kunne bli ny konge. Valget falt på hertug Rothari av Brescia som deretter ble valgt til konge og regjerte fram til 652.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Tacitus, Germania, kap 40
- ^ Hun var datter av kong Garibald I av Bayern
- ^ Den katolske kirkes biografi over Theodelinda av Lombardia
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
- Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst
- Den katolske kirkes biografi over Theodelinda av Lombardia
| Forgjenger: Adaloald |
Konge av langobardene (626–636)
|
Etterfølger: Rothari |