Aril Edvardsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aril Edvardsen
Aril Edvardsen
Aril Edvardsen 2007
Født Aril Snorre Edvardsen
15. november 1938
Norge Kvinesdal i Vest-Agder
Død 6. september 2008 (69 år)
Kenya Mombasa
Ektefelle Kari Edvardsen
Yrke Predikant

Aril Snorre Edvardsen (født 15. november 1938 i Kvinesdal, død 6. september 2008 i Mombasa i Kenya[1]) var en norsk predikant, evangelist, pinsevenn og leder for den økumeniske misjonsstiftelsen Troens Bevis Verdens Evangelisering som han stiftet i 1965.

Edvardsen døde den 6. september 2008 under en reise til Mombasa i Kenya. Han ble 69 år gammel.

Kall til evangelist[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter sin radikale omvendelse i 1956, begynte Edvardsen sin søken etter apostolisk kristenliv, slik han fant dette presentert i Bibelen. Våren 1960 mente han at han var kallet av Gud til å starte en verdensvid evangelisering; «Din livsoppgave skal være verdensvid evangelisering gjennom nasjonale vitner og gjennom nasjonale kirker»[2]

I 1964 ble første sommerstevne avholdt i Sarons Dal i Kvinesdal. Han etablerte misjonssenter her. I 1966 tar Edvardsen i bruk radio i evangeliseringen. I 1979 ble programmene kringkastet på 60 stasjoner i fire verdensdeler og dekker 80 land. På 1980-tallet startet TV-eventyret i Sarons Dal. I dag når de 200 millioner mennesker 24 timer i døgnet.[3]

Som misjonspredikant besøkte han de fleste land i verden. Særlig var han mye i Afrika og India. Edvardsen ble gjennom sin over 40 år lange tid som forkynner en av Norges mest kjente predikanter.

Fred, forsoning og evangelisering[rediger | rediger kilde]

Aril Edvardsen gjorde et omfattende arbeid for fred og forsoning, og dette brakte han i kontakt med ledere for andre religiøse retninger i land hvor han hadde sine møter. Han har deltatt på dialogkonferanser for å skape fred og vennskap mellom både religiøse og politiske ledere i mange konfliktområder.

Kontroverser og kritikk[rediger | rediger kilde]

Edvardsen var fra 1970-tallet pinsebevegelsens mest sentrale figur i Norge og markant ved sitt konservative teologiske ståsted. De siste årene endret han imidlertid sin teologiske stil noe. Han ble av noen kritisert for en uttalelse om at omvendte muslimer ikke trenger endre sin oppfatning om profeten Muhammed selv om de har blitt kristne. Kritikken gikk spesifikt ut på at han utviklet en form for religionblanding som i denne henseende plasserte ham utenfor sentral kristen tro.[4]

I 1974 var Edvardsen den første pinseleder som slapp en katolsk prest opp på talerstolen.[5] Dette var kontroversielt, særlig i pinsekristne kretser, fordi den katolske kirke ikke var regnet som «rettroende».

Sommeren 2004 gikk han, sammen med pastor Åge Åleskjær fra Oslo Kristne Senter, hardt ut mot politikeren Carl I. Hagens tale i Levende Ord samme sommer. Han pekte spesielt på Hagens negative karakteristikk av profeten Muhammed.[6] Også Mellomkirkelig råd ved generalsekretær Olav Fykse Tveit tok et initiativ for felleskirkelig engasjement mot islamofobi og islamhets.

Edvardsen høstet også betydelig kritikk fra kristent hold da han i april 1998 møtte palestinernes daværende president Yasser Arafat og ensidig ba ham om unnskyldning for «all undertrykkelse». I tillegg til kritikken opplevde Edvardsen etter dette også en betydelig svikt i pengegavene fra kristent hold.[trenger referanse]

Han har også møtt andre sider i konflikten, deriblant Shimon Peres, og ledere fra andre land i regionen.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Edvardsen sa at han aldri stemte Arbeiderpartiet (Ap) ved noe valg, men at Kristelig Folkeparti (KrF) alltid fikk hans stemme – bortsett fra ved siste kommunevalg, da han stemte på Senterpartiet av lokale grunner. Men han la ikke skjul på at han så positivt på et samarbeid mellom KrF og Ap.[7] Han deltok de siste år på flere fredskonferanser mellom ulike religiøse og politiske ledere rundt om i verden.[8]

Bokutgivelser[rediger | rediger kilde]

Han utga over 50 bøker vedrørende tro, samfunn, kristendom og forkynnelse. Hans første bok kom ut i 1964 og hadde tittelen Med Apostlenes gjerninger som forbilde. En av hans mest kjente og kjøpte bøker er Jobs Gud, som ble utgitt første gang i 1967. Hans mest kontroversielle bok er nok Falne guder og den nye verdensordning, som kom første gang i 1992 (på Logos Forlag). Boka var ment å ta et oppgjør med sekulære ledere, moderne livsfilosofer og deres ideologier. Boka vakte en del oppsikt og harme i akademiske kretser da den kom.[trenger referanse]

Aril Edvardsen har også skrevet en bokserie ved navn "Solgudens Autostrada".[9] Bokserien består av fire bøker:

  • Bind I: "Herakles gylne epler". 2001
  • Bind II: "Pyramiden og Orionmysteriet". 2002
  • Bind III:"Ofirgullets makt". 2003
  • Bind IV: "Atlantis & globusenes hemmelighet". 2005

I disse bøkene søker Aril Edvardsen etter menneskehetens opprinnelse og trekker paralleller mellom Bibelens beretninger og vitenskapen.

I 2004 utgav forfatteren Håvard Rem biografien: Aril Edvardsen – Et selvopplevd portrett.

Annet[rediger | rediger kilde]

  • I ungdomsårene var han formann i det lokale AUF, og han spilte til dans som lokal countrysanger. Han giftet seg 17 år gammel med Kari, som han hadde gått i klasse med på skolen.
  • I 1990 var Aril Edvardsen formann i Arbeidsutvalget for Sørlandets TV 2, da Agderfylkene med sine ledende politikere prøvde å få TV 2 lagt til Kristiansand.
  • Edvardsen ble flere ganger rammet av hjerteinfarkt
  • I 2005 lagde tidligere NRK-journalist Erling Borgen en dokumentar om Edvardsen. Dokumentaren ble sendt i romjula 2005 på TV 2.
  • Høsten 2005 døde datteren, Tove Liz Edvardsen Tønnessen, sammen med sin ektemann, i en motorsykkelulykke.[10]
  • Våren 2012 ble han "halehelt" på ett av Norwegians nye fly, LN-DYZ. [11]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

  • 1999Internasjonal fredspris for hans innsats i fredens og forlikelsens tjeneste verden over, fra Pakistans president Muhammed Rafiq Tarar.
  • 1992 – Utnevnt til æresdoktor ved Washington State & Oregon Triune University for «life achievements in world evangelism».

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]