Arbeidstidsdirektivet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Arbeidsdirektivet er en kortform for EF-direktiv 2003/88/EF. Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen[1], og gjelder således for Norge.

Arbeidstidsdirektivet tar sikte på å verne arbeidstakere, i hovedsak gjennom bestemmelser om arbeidstid. Medlemsstatene kan gi arbeidstakerne bedre vern. Direktivet gir arbeidstakerne rett til minst 4 ukers betalt ferie (artikkel 7), minst 11 timers daglig hviletid (artikkel 3), 35 timers ukentlig hviletid (artikkel 5) og maksimalt 48 timers gjennomsnittlig arbeidsuke, inkludert overtid (artikkel 6). Forutsatt at det gis tilstrekkelig beskyttelse på annen måte, kan medlemsstatene fravike slike bestemmelser for bestemte grupper (jf. direktivets artikkel 18) eller gjennom kollektive avtaler (jf. direktivets artikkel 19).

EF-domstolen har avsagt flere dommer knyttet til direktivet. I en dom er det presisert at passivt arbeid på arbeidsstedet skal regnes fullt ut som arbeidstid.

Kommisjonen foreslo endringer i direktivet i 2004[2], for å øke fleksibiliteten og gi bedre vern av arbeidstakerne. Endringene gjaldt blant annet klargjøring av om hvilende vakt på arbeidsstedet skal regnes som arbeidstid og betingelser for å fravike regler om maksimal arbeidstid. Rådet støttet forslaget, med endringer som ble akseptert av Kommisjonen.[3] Europaparlamentet gikk imidlertid inn for sterkere vern av arbeidstakerne da de behandlet forslaget for andre gang 15.-17. desember 2008.[4] Det lyktes ikke å få enighet mellom Europaparlamentet og Rådet, og 29. april 2009 bestemte forlikskomiteen at lovprosessen skulle innstilles.[5]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ EØS-komiteens beslutning nr 45/2004
  2. ^ Kommisjonens opprinnelige forslag til endringer i arbeidstidsdirektivet, KOM/2004/0607, senere endret ved KOM/2005/0246
  3. ^ Felles holdning nr 23/2008, 15.9.2008
  4. ^ Europaparlamentets oversikt over saken, OEIL for COD/2004/0209
  5. ^ Europaparlamentets oppsummering av resultene i forlikskomiteen, OEIL 29.4.2009[