Arbeiderbolig
En arbeiderbolig var en bolig for industriarbeidere, bygd i tilknytning til arbeidsplassen som en del av lønnen, eller den ansatte betalte en lav husleie.[1] Arbeiderboliger ble ofte oppført av arbeidsgiver selv, av offentlige myndigheter, av private fond eller som forretningsforetagender av utenforstående.
Verksbygg[rediger | rediger kilde]
I Sverige ble det i 1766 lovfestet at verkene pliktet å holde arbeiderne med bolig. Noen slik paragraf finnes ikke i norske bergverkslover, men det understrekes ofte i verkenes privilegiebrev at det skulle oppføres boliger for både arbeidere og funksjonærer. Bergverk lå helst i øde områder, og de ansatte trengte tak over hodet. For å holde på arbeidskraften var det nødvendig å tilby gratis bolig og brensel som en del av lønnen. Arbeidsgiver hadde til gjengjeld en slags råderett eller rent overformynderi overfor beboerne. F.eks. måtte en arbeider søke om arbeidsgivers tillatelse for å få gifte seg; og konfirmerte barn fikk ikke bo hjemme, om de ikke tok arbeid på verket.[2]
Ved mange verksanlegg var arbeiderboligene av kasernetypen og er tydelig tegnet etter militære forbilder, nærmest som mannskapsbrakkene på militæranlegg. De første arkitektene i Norge hadde militær utdanning, for bygningstegning var et viktig fag ved krigsskolen. Bergseminaret tegnet dermed bygninger ut fra militær tradisjon. Grunnplanet er speilvendt, med en midtgang i bygget og leiligheter plassert på hver side. Mens man ellers kombinerte stue og kjøkken i et stort rom, fikk arbeiderboligene i stedet et lite kjøkken, atskilt fra en vesentlig større stue. Stort sett var det snakk om laftede tømmerbygg, noe som tyder på at lokale håndverkere satte opp husene. I sjeldne tilfeller er det brukt utmurt bindingsverk, eller - ved Hadeland glassverk og nedre verket på Ulefoss - hus ble satt opp av slaggstein.[3]
Bystrøk[rediger | rediger kilde]
En av Norges filantropiske foregangsmenn var ingeniørkaptein Carl Bonaparte Roosen fra Arendal, men stasjonert i Trondheim. I 1851 foreslo han at Trondhjem kommune kunne bygge mønsterboliger for arbeiderne, tilsvarende de tomannsboligene som ble bygd i England fra 1840-tallet. Roosen ble nedstemt både da og i 1954, men i 1856 lanserte borgermester Henrik Lysholm en aksjetegning til «en Arbeiderboligs Anskaffelse». Dette gikk bra, og i november samme år ble Interessentskabet Arbeiderboligen paa Kalvskindet stiftet.[4] Den tyske byggmesteren Johan Friedrich Kunig fra Königsberg var kommet til Trondheim etter bybrannene i 1841 og 1842, og det ble han som ledet arbeidet med arbeiderboligen i Sverresgate 8 (1857–58).[5] Det er ukjent hvem som tegnet arbeiderboligen på Kalvskinnet, men den er i likhet med arbeiderboligen i Nedre Hammersborggate 11 i Oslo (bygd i 1851)[6] en treetasjes murgård med uthus i bakgården. Planløsningen er også identisk, med trapperom som gir adgang til to like leiligheter (bestående av ett rom og kjøkken) på tvers av bygget, slik at boligen kan gjennomluftes. Dette med gjennomlufting ble et vesentlig tema i boligbyggingen fra 1870-tallet av, selv om gjennombruddet først kom med funksjonalismen innpå 1900-tallet.[7]
I 1907 utlyste Kristianias borgermester, Sofus Arctander, en konkurranse om «å skape den ideelle arbeiderbolig» og «for at afvende enhver Fare for den sociale Revolution!»[8] På Ekeberg fikk han i 1910-11 anlagt en hageby, den første i Norge, bestående av treromsleiligheter på eiendommen Svingen. Hagebyen ble kalt «Arctanderbyen», og ble reist for ansatte ved Kværner Bruk. I 1909 foreslo Arctander nok en hageby, denne gang på Ullevål, for «å skaffe arbeiderklassen sunne og gode boliger og gjøre flere og flere av disse til eiendomsbesittere, er en samfunnsoppgave av første rang, til betryggelse av samfunnets utvikling og til gagn for industriens arbeidsvilkår; kommunen bør derfor ikke stå likegyldig overfor den.» I 1912 ble også hagebyene Hasle hageby og Grønvold oppført, som boliger for arbeidere ved henholdsvis Freia sjokoladefabrikk og Nittedal fyrstikkfabrikk. I 1916 rapporterte Aftenposten at løsningen var vellykket, for «egnehjem-kolonier i fritliggende strøg med rigelig af sol og lys og frisk luft skaffer en ganske anderledes tilfreds arbeiderbefolkning end kasernerne». Etter hvert kom det også hagebyer med trehus, med Tåsen hageby som den eldste i Norge, fra 1923. I 1924 stod også Ullevål hageby ferdig til innflytting, men her var leilighetene for dyre for arbeidere, bekreftet av klagene over at bare noen få av boligene hadde «pikeværelse», altså et rom til hushjelpen.[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Per Sæther, Glomdalsmuseet: «Arbeiderboliger», Byggekunst nr 2/1979 (s. 96)
- ^ Per Sæther, Glomdalsmuseet: «Arbeiderboliger», Byggekunst nr 2/1979 (s. 97)
- ^ Per Sæther, Glomdalsmuseet: «Arbeiderboliger», Byggekunst nr 2/1979 (s. 97)
- ^ Knut Einar Larsen: «Arbeiderboligen på Kalvskinnet», Byggekunst nr 2/1979 (s. 94)
- ^ Gunnarsjaa, Arne; Arkitekturleksikon: «Johan Friedrich Kunig» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. april 2024 fra [1]
- ^ Arbeiderboligen i Nedre Hammersborggate, Oslo byleksikon
- ^ Knut Einar Larsen: «Arbeiderboligen på Kalvskinnet», Byggekunst nr 2/1979 (s. 94)
- ^ Leif Gjerland: «Oslo før: For at afvende enhver Fare for den sociale Revolution!» Aftenposten 15. oktober 2017
- ^ Beate Muri: «Kristianias borgerskap ville hindre revolusjon med hagebyer» Dagsavisen 14. mars 2016
Se også[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Workers' houses – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Gunnarsjaa, Arne; Arkitekturleksikon: «arbeiderboliger» i Store norske leksikon
