Apple Macintosh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den opprinnelige Macintosh, som ble den første kommersielt suksessrike personlige datamaskinen som brukte grafikk i stedet for tekst for å kommunisere med brukeren.
Siste versjon av iMac, Apples mellomste modellserie fra 1998 til i dag.

Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc.

Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PCer hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc.

De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien.De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort.

Alle dagens Macintosh-modeller kommer med operativsystemet Mac OS X ferdig installert. Den nyeste versjonen, Mac OS X v10.7, ofte bare benevnt med kodenavnet «Lion», ble utgitt den 20. oktober 2010.

Historie[rediger | rediger kilde]

1979 til 1984: Utvikling[rediger | rediger kilde]

Macintosh-prosjektet startet sent i 1970-årene med Jef Raskin, en Apple-ansatt som så for seg en datamaskin som skulle være lett å bruke og med lav pris, ment for den vanlige forbruker. I september 1979 fikk Raskin tillatelse til å begynne å ansette folk til prosjektet, og han begynte å lete etter en ingeniør som kunne sette sammen en prototyp. Bill Atkinson som jobbet i avdelingen som utviklet Apples Lisa, som var en lignende, men mer avansert maskin, presenterte ham for Burrell Smith, en servicetekniker som hadde blitt ansatt tidligere samme år som Apple-ansatt nr. 282. Etterhvert samlet Raskin et stort lag med utviklere som konstruerte maskin- og programvaren for den opprinnelige Macintoshen. Foruten Raskin, Atkinson og Smith, bestod gruppen av Chris Espinosa, Joanna Hoffman, George Crow, Jerry Manock, Susan Kare, Andy Hertzfeld og Daniel Kottke.i

Smiths første Macintosh hovedkort var bygd opp etter Raskins spesifikasjoner. Det hadde 64 kilobyte (kB) med RAM, brukte Motorola 6809E-mikroprosessor og støttet en skjerm med oppløsning på 256 x 256 piksler i svart/hvitt. (Det endelige produktet brukte en 9-toms skjerm med 512 x 342 punkters oppløsning). En av Macintosh-programmererne, Bud Tribble, ville gjerne bruke Lisas grafiske programmer på Macintoshen, og spurte Smith om han kunne inkludere Lisas Motorola 68000-mikroprosessor i Macen, samtidig som produksjonskostnaden ble holdt nede. Innen desember 1980 hadde Smith klart å konstruere et hovedkort som ikke bare brukte 68000-prosessoren, men som også hadde økt frekvensen fra 5 til 8 MHz. Dette kortet støttet også en skjermoppløsning på 384 x 256 punkter. Smiths design brukte færre RAM-brikker enn Lisa, noe som gjorde produksjonen av kortet atskillig rimeligere.[1] Den endelige versjonen av den første Macen hadde mer av programvaren i ROM enn de fleste andre datamaskiner. Den hadde 128 kB RAM i form av seksten 64 kilobit (kb) RAM-brikker loddet på hovedkortet. Det var ingen minneplasser, men internhukommelsen kunne økes til 512 kB ved å lodde seksten 256 kb RAM-brikker på kortet i stedet for brikkene som var loddet på fra fabrikken.

Det innovative designet fanget oppmerksomheten til Steve Jobs. Han forstod at Macen var mer markedsrettet enn Lisa, og begynte å fokusere på prosjektet. Raskin forlot Macintosh-prosjektet i 1981 p.g.a. en konflikt med Jobs, og den endelige utformingen av Macen sies å være nærmere Jobs idéer enn Raskins.[2] Etter å ha hørt om den banebrytende teknologien med grafisk brukergrensesnitt som ble utviklet ved Xerox PARC, avtalte Jobs et besøk for å se på Xerox Alto-datamaskinen og utviklingsverktøyet Smalltalk i bytte mot aksjeopsjoner i Apple. Brukergrensesnittet på Lisa og Macintosh var delvis påvirket av teknologien de så hos Xerox PARC, men ble kombinert med Macintosh-gruppens egne idéer.[3] Jobs engasjerte også industridesigneren Hartmut Esslinger for å jobbe med Macintosh-serien, noe som resulterte i det såkalte "Snow White"-designet. Selv om det kom for sent for de første Macintoshene, ble det brukt i de fleste andre Apple-maskinene fra midten til slutten av 80-tallet.[4] Jobs fikk ikke lede Macintosh-prosjektet særlig lenge, etter en intern maktkamp med den nye administrerende direktøren John Sculley, fikk Jobs sparken fra Apple i 1985. Etter dette startet han et nytt dataselskap NeXT, og kom ikke tilbake til Apple før i 1997. John Sculley økte prisen på den opprinnelige Macintoshen fra USD 1995 til USD 2495 for å dekke inn en storstilt markedsføringskampanje.

1984: Lanseringen av Macintosh[rediger | rediger kilde]

Macintoshen ble offisielt annonsert 22. januar 1984 med den nå berømte reklamefilmen 1984 regissert av Ridley Scott, som ble vist under pausen i Super Bowl. Reklamefilmen viste en kvinne, spilt av Anya Major, som kaster en slegge mot en storskjerm hvor en Big Brother-inspirert leder (som skal forestille IBM) snakker til de grå massene. Dette symboliserte Apples utfordring mot de tekst-baserte datamaskinene som dominerte markedet på den tiden. En kommentatorstemme avslutter filmen med å si: «On January 24th, Apple Computer will introduce Macintosh. And you'll see why 1984 won't be like "1984".»

Macen kom i salg to dager etter at reklamefilmen gikk på lufta med en pris på USD 2495 (justert for inflasjon ville det gi en pris i dag på ca. USD 5000). Den ble levert med to programmer lagd for å vise brukergrensesnittet, MacWrite og MacPaint. I tillegg kunne maskinen også installere og bruke programmet Microsoft Word. Selv om mange ble umiddelbart begeistret for Macen, var den for radikal for andre. Fordi maskinen var designet fullstendig rundt det grafiske brukergrensesnittet, måtte eksisterende tekst-baserte programmer gjøres fullstendig om og programmeres på nytt. Dette var en utfordring som mange programvareutviklere ikke var klar for, og det resulterte i at det i starten manglet programmer for det nye systemet. Mange brukere, som var vant til å bruke kommandolinja, anså Macen for å være bare et «leketøy».

1985 til 1989: Desktop publishing-æraen[rediger | rediger kilde]

I 1985 gjorde kombinasjonen av Macintoshen, Apples laserskriver kalt LaserWriter, og Mac-spesifikk programvare som Boston Softwares MacPublisher og Aldus PageMaker brukere i stand til å designe, forhåndsvise på skjerm og deretter skrive ut komplette sider med tekst og grafikk, en aktivitet som fikk navnet desktop publishing. I starten var desktop publishing unikt for Macintosh, men etter hvert ble det tilgjengelig for brukere av IBM-kompatible PCer også. Senere kom programmer som Macromedia FreeHand, QuarkXPress, Adobe Photoshop og Adobe Illustrator til å styrke Macens posisjon som en datamaskin velegnet for grafisk arbeid, samtidig som det hjalp til med å utvide det voksende markedet for desktop publishing.

Begrensningene til den først Macen viste seg snart. Den hadde svært lite internhukommelse, selv sammenlignet med andre personlige datamaskiner i 1984, og det var heller ikke enkelt å utvide den. I tillegg manglet den harddisk, og det var heller ingen enkel mulighet for å koble til det. Selv om Macens internhukommelse i 1985 var økt til 512 kB, og det var mulig, om ikke enkelt å utvide interminnet i en 128 kB Mac, innså Apple at Macen trengte forbedringer på disse områdene. Resultatet var Macintosh Plus, som ble sluppet 10. januar 1986 til en pris på USD 2600. Den kunne tilby en megabyte med RAM som kunne utvides til fire MB, samtidig som den hadde fått en SCSI-paralelltilkobling som gjorde det mulig å koble til opp til syv eksterne enheter, som f.eks. harddisker og scannere, noe som var revolusjonerende den gangen. Diskettstasjonen var byttet ut med en ny versjon med kapasitet på 800 kB. Macintosh Plus ble en umiddelbar suksess og var i produksjon fram til 15. oktober 1990, dvs. at den var i salg i over fire år og ti måneder. Det var den modellen i Apples historie som hadde lengst levetid.

Macintosh II var den første Macintosh som kunne utvides med ekstra kort.

Det var også andre utfordringer, spesielt den svake prosessorkapasiteten og begrensede grafikkmuligheter, noe som hadde bremset Macens muligheter til å få innpass i det krevende næringslivsmarkedet. Nye Motorola mikroprosessorer gjorde det mulig å lage en raskere maskin, og i 1987 utnyttet Apple mulighetene i den nye teknologien fra Motorola og introdusert Macintosh II, som hadde en 16 MHz Motorola 68020-prosessor. Dette markerte starten på en ny retning for Macen, for første gang var det en åpen arkitektur med flere utvidelsesplasser, støtte for fargegrafikk og en modulær konstruksjon tilsvarende IBM PC og med påvirkning fra Apples andre produktlinje, den utvidbare Apple II-serien. Macintosh II-maskinen skilte seg også fra det originale Macintosh-konseptet på andre måter; ikke bare hadde den intern harddisk, den hadde også strømforsyning med vifte, noe den opprinnelig Macintosh 128K ikke hadde.

Sammen med Macintosh II, ble Macintosh SE lansert som den første kompakte Macen med en intern kortplass, en såkalt Processor Direct Slot, som var spesifikk for denne maskinen. SEen hadde som Macintosh II det nye "Snow White"-designet, samt den nye Apple Desktop Bus-musa og tastaturet, som først ble lansert med Apple IIGS noen måneder tidligere.

Macintosh Portable var den første bærbare Macintosh-maskinen.

Med den nye Motorola 68030-prosessoren, kom Macintosh IIx i 1988 med flere interne forbedringer, blant annet en egen brikke for minnehåndtering, en såkalt Memory Management Unit (MMU). Den ble etterfulgt av en mer kompakt versjon med færre utvidelsesplasser kalt Macintosh IIcx, og en versjon av Macintosh SE med en 16 MHz 68030-prosessor som ble kalt SE/30. Senere samme år kom Macintosh IIci, som gikk på 25 MHz og som var den første Macintosh som var såkalt 32-bit clean, noe som gjorde at den kunne adressere mer enn 8 Mb med internhukommelse. System 7 var den første versjonen av operativsystemet til Macintosh som støttet 32-bits adressering. Apple introduserte også Macintosh Portable, en maskin med 16 MHz 68000-prosessor og aktiv matrise LCD-skjerm. Året etter ble 40 MHz-modellen Macintosh IIfx avduket, med en startpris på USD 9900. I tillegg til den raske prosessoren, hadde den omfattende forbedringer på den interne arkitekturen, inkludert raskere internhukommelse og to dedikerte 6502-prosessorer for å håndtere input/output.

1990 til 1998: Vekst og nedgang[rediger | rediger kilde]

Macintosh Classic var Apples billigmodell tidlig på 90-tallet. Utviklingen i maskinytelse fra lanseringen av modellen 128K i 1984 var stor, men maskinen ser lik ut. Maskinen hadde da fremdeles tastaturmeny på skjermen og opprinnelig utførelse av operativsystemet finder.

Microsoft Windows 3.0, som begynte å nærme seg Macen både i ytelse og i egenskaper i systemet, ble lansert i mai 1990, og var et brukbart og mindre kostbart alternativ til Macintosh-plattformen. Apples respons var å lansere en serie relativt rimelige Macintosher i oktober 1990. Macintosh Classic, som i hovedsak var en mindre kostbar versjon av Macintosh SE, ble solgt for USD 999, noe som gjorde det til den rimeligste Macen fram til relanseringen (og det etterfølgende priskuttet) til 400 MHz iMac-modellen i februar 2001. Macintosh LC, som hadde en 68020-prosessor, og et kabinett som lignet på en pizza-eske, var tilgjengelig for USD 1800. Den tilbød fargegrafikk, og kom sammen med en ny billig skjerm med 512 x 384 punkters oppløsning. Macintosh IIsi var i praksis en 20 MHz IIci med kun en intern kortplass, og kostet USD 2500. Alle tre maskinene solgte bra, men Apples marginer var betydelig mindre enn på tidligere maskiner.

I 1991 ble det lenge etterlengtede System 7 lansert. Det var en 32-bits versjon av Macintosh operativsystemet som forbedret håndteringen av fargegrafikk, minneadressering, nettverk og fleroppgavekjøring, samtidig som virtuell hukommelse ble innført. Senere samme år lanserte Apple Macintosh Quadra 700 og 900, som var de første Macene som brukte den raske Motorola 68040-prosessoren. Det kom også forbedrede versjoner av forrige års vellykkede produkter, Macintosh Classic II og Macintosh LC II. Den siste var oppgradert til å bruke en 16 MHz 68030-prosessor.

På samme tid ble de første tre modellene i Apples varige PowerBook-serie introdusert. PowerBook 100 var en forminsket versjon av Macintosh Portable, PowerBook 140 hadde en 16 MHz 68030-prosessor, mens PowerBook 170 hadde samme prosessor på 25 MHz. De var de første bærbare datamaskinene som hadde tastaturet bak en håndleddstøtte, og med en innebygd pekeenhet, en styrekule foran tastaturet.

I 1992 begynte Apple å selge de rimeligste Macene i Performa-serien gjennom nye forhandlerkanaler. Hos Apple-forhandlerne ble en serie maskiner som egentlig var i Macintosh Quadra-serien solgt som Macintosh Centris, men disse ble raskt omdøpt til Quadra da kundene ble forvirret av alle de forskjellige seriene med navn som Classic, LC, II, Quadra, Performa og Centris. Apple lanserte også den minimalistiske PowerBook Duo-serien. Meningen var at den skulle kobles til en basestasjon for å få funksjonalitet som en vanlig skrivebordsmaskin når man var på kontoret, samtidig som den var lett i vekt når man var på reise. PowerBook Duo ble sløyfet fra Apples produktportefølje tidlig i 1997.

Det neste trinnet i utviklingen av prosessorene i Macintoshene var overgangen til RISC-teknologien med PowerPC-arkitekturen som ble utviklet av en allianse bestående av Apple, IBM og Motorola. Etter introduksjonen viste Power Macintosh-serien seg å være svært suksessfull med over en million solgte enheter i slutten av 1994, tre måneder før målet som var satt i utgangspunktet. Apple lanserte samme år annen generasjon PowerBook-modeller, PowerBook 500-serien som kom med den nye styreflaten.

På tross av disse tekniske og kommersielle suksessene, begynte Microsoft og Intel raskt å senke Apples markedsandel med henholdsvis operativsystemet Windows 95 og Pentium-prosessoren. Disse førte til betraktelige forbedringer når det gjaldt multimedia-egenskaper og ytelse hos IBM-kompatible PCer, og brakte Windows enda nærmere Macens grafiske brukergrensesnitt. Som et svar på dette, begynte Apple å lisensiere ut deler av sin teknologi til firmaer som ville lage Macintosh-kloner for å holde på sitt fotfeste innen det såkalte desktop computer-markedet. Dette førte til at markedsandelen for Macintosh økte noe, men det var på bekostning av Apples bunnlinje. Firmaet gikk med tap i den perioden klonene ble produsert. Som følge av dette stoppet Steve Jobs hele prosjektet da han kom tilbake til Apple i 1997. Selv om maskinene som ble produsert var til fordel for kundene, tapte Apple mye penger på klonemarkedet. Denne beslutningen førte til betydelige økonomiske tap for firmaer som Motorola og Power Computing som hadde lagt ned store ressurser i å etablere sine egne Mac-kompatible produktlinjer.

1998 til i dag: En ny start[rediger | rediger kilde]

Original "Bondi Blue" iMac G3.

I 1998, ett år etter at Steve Jobs kom tilbake til firmaet, introduserte Apple en alt-i-ett Macintosh som hadde likhetstrekk med den originale Macintosh 128K. iMacen hadde et helt nytt design, og hadde kvittet seg med de fleste standardtilkoblinger som Apple hadde brukt fram til nå, SCSI og ADB var borte til fordel for to USB-porter. Utseendet var også helt nytt, den hadde et halvt gjennomsiktig kabinett i plast. Den første versjonen kom i en farge som ble kalt Bondi Blue, mens senere versjoner kom i flere farger. iMacen viste seg å være en suksess med 800 000 enheter solgt i 1998, noe som ga firmaet et overskudd på USD 309 millioner det året. Dette var Apples første år med overskudd siden Michael Spindler tok over som administrerende direktør i 1995. Power Macintosh-modellen fikk også ett lignende utseende med et kabinett i blå og hvit plast. I 1999, introduserte Apple et nytt operativsystem, Mac OS X Server 1.0 (med kodenavn Rhapsody), med et nytt grafisk brukergrensesnitt og en kraftig Unix underbygging. Mange brukere var skuffet over det NeXT-lignende brukergrensesnittet, og lurte på hvordan neste generasjon av Mac OS sitt grafiske brukergrensesnitt ville bli. Mac OS X var basert på OPENSTEP, operativsystemet utviklet av NeXT, som var firmaet Steve Jobs drev før han kom tilbake til Apple. Mac OS X ble ikke tilgjengelig før i september 2000, da som Mac OS X Public Beta med et brukergrensesnitt kalt Aqua, som var svært forskjellig fra Mac OS X Server 1.x. Prisen var USD 29,99, og det ga nysgjerrige Mac-brukere en mulighet til å prøve Apples ny operativsystem, og til å gi tilbakemeldinger på hvordan de ønsket at det endelige produktet skulle bli. Den første versjonen av OS X, 10.0 (med kallenavn Cheetah), ble lansert 24. mars 2001. De etterfølgende versjonene var 10.1 Puma, (25. september 2001), 10.2 Jaguar, (24. august 2002), 10.3 Panther, (24. oktober 2003), 10.4 Tiger, (29. april 2005) og 10.5 Leopard (26. oktober 2007).

MacBook Pro er den første bærbare Mac som bruker en prosessor fra Intel. Den ble lansert på Macworld i 2006.
MacBook Air, lansert på Macworld 2008, med tilnavnet «verdens tynneste bærbare datamaskin»

Midten av 1999 introduserte Apple iBook, som var en ny bærbar Mac rettet mot forbrukermarkedet, og som skulle ha en design som minnet om iMac som kom ett år tidligere. Seks uker etter lanseringen var mer enn 140 000 maskiner i bestilling, og innen oktober var maskinen en like stor salgssuksess som iMacen. Apple fortsatte å komme med nye produkter, slik som eMac og PowerBook G4, samtidig som det kom to større oppgraderinger på iMac. 11. januar 2005 lanserte Apple Mac mini med en pris på USD 499. Det var den rimeligste Mac gjennom tidene. I 2006 gikk Apple over fra å bruke PowerPC-mikroprosessorer til å bruke prosessorer produsert Intel.

De siste årene har Apple hatt en kraftig økning i salget av Macer. Mange mener at dette delvis skyldes suksessen med iPod, en slags smitteeffekt som gjør at fornøyde iPod-eiere kjøper også annet utstyr fra Apple. Musikkspilleren iPod har styrket merkekjennskapen til Mac-produktene, slik at den er bedre enn den har vært noen gang siden lanseringen av den første Macen i 1984. Fra 2001 til 2007 økte salget av Macintosh år for år. 25. juli 2007 la Apple fram resultatene fra tredje kvartal, hvor de rapporterte om levering av 1 764 000 Macer, noe som var 150 000 enheter bedre enn det nest beste kvartalet noensinne.

Nåværende modeller[rediger | rediger kilde]

Bilde Navn Type Beskrivelse Mer info på apple.com
Mac mini Mac mini Skrivebord Mac mini er den billigste Macen til salgs nå. Den blir levert uten skjerm, mus og tastatur. Modellen kommer i to utgaver, begge med Intel Core 2 Duo prosessor. [1]
iMac iMac Skrivebord Denne modellen kommer med Intel Core 2 Duo. Datamaskinen er en "alt i ett" maskin der skjermen er i ett med maskinen. iMac leveres med to forskjellige skjermstørrelser på 21,5" og 27" og har LED-bakbelysning. [2]
The Mac Pro Mac Pro Skrivebord Mac Pro er Apples dyreste datamaskin, og er en profesjonell arbeidsstasjon. Mac Pro erstattet Power Mac G5. Nåværende modeller har to 64-bit firedobbeltkjernede Intel Xeon ('Woodcrest') prosessorer [3]
The MacBook Pro MacBook Pro Bærbar MacBook Pro blir markedsført som en bærbar arbeidsstasjon. Modellen leveres med skjermer på 13", 15" og 17",

13" leveres med Intel Core 2 Duo. 15" leveres med Intel Core i5 og i7. 17" leveres med Intel Core i7.

[4]
The MacBook Pro MacBook Air Bærbar MacBook Air er en ultraportalbel bærbar maskin leveres som 13 tommer [5]

Maskinvare[rediger | rediger kilde]

Operativsystemet, først rett og slett kjent som «systemet», ble offisielt kjent som Mac OS fra og med system 7.6. Etter flere mislykkede forsøk på å modernisere Mac OS kjøpte Apple NeXT, og brukte NextStep som basis for utvikling av arvtageren for det «klassiske» Mac OS (siste versjon system 9). I mars 2001 introduserte Apple en moderne og mer sikker Unix-basert arvtager, Mac OS X (X-en uttales som «ti», da den er hentet fra det romerske tallsystemet).

De første Macintosh-maskinene brukte prosessorer fra Motorolas M68k-familie. Tidlig på 90-tallet gikk Apple over til PowerPC-prosessorer, utviklet i samarbeid mellom Apple, Motorola og IBM. Frem til 2004 leverte IBM og Motorola prosessorer som var konkurransedyktige (blant annet de første 64-bit G5-prosessorene og G4-prosessorene til Apples bærbare maskiner), men sent i 2004 stoppet utvikligen av PowerPC praktisk talt opp og de siste G5- og G4-modellene som ble produsert i 2006 var bare marginalt (20–30 %) raskere enn tilsvarende maskiner produsert et par år tidligere. 6. juni 2005 offentliggjorde Apple at de i perioden 2006–2007 kom til å bytte prosessorarkitektur på Macintosh-maskinene nok en gang, til prosessorer produsert av Intel. Apple hadde gitt seg selv en periode på tolv måneder på å få alle Mac-produktene over til Intel-plattformen, men klarte det på sju måneder, og det helt smertefritt. Mye fordi Apple i forveien hadde laget et program kalt Rosetta, som kunne kjøre PowerPC-applikasjoner på de nye Intel-baserte Mac-ene. Rosetta følger med på alle nye Intel-baserte Mac-er.

7. august 2006 var overgangen til ny prosessarkitektur fullført, og på Worldwide Developers Conference (WWDC) '06 kunngjorde Steve Jobs at samtlige Apple-maskiner produsert fra denne dato har Intel-prosessor.

5. april 2006 lanserte Apple Boot Camp, et program som gjør det mulig å installere Windows ved siden av Mac OS X på deres maskiner med Intel prosessor (såkalt dual boot). Dette etter at et uavhengig alternativ som kan gjøre det samme ble lansert 16. mars samme år, som svar på en konkurranse. Også Linux og NetBSD har vært tilgjengelig for Mac siden Motorola m68k dagene. Dessuten lanserte en russer den 16. februar 2006 et uoffiselt program som også gjør det mulig å kjøre Mac OS X på en vanlig PC. Alt dette gjør at OS X er langt mindre knyttet til Apples hardware-plattform enn tidligere. Men dette er ikke helt lovlig; hvis du kjøper en OS X-CD/-DVD så står det i brukeravtalen at du vil (med andre ord "må") bruke OS X på en maskin med en Apple-logo på, altså et offisielt Apple-produkt.

Programvare[rediger | rediger kilde]

Operativsystem[rediger | rediger kilde]

Macintosh sitt operativsystem ble først kalt for System Software eller bare System. Ved overgangen til System 7,6 ble det offisielle navnet Mac OS. Fra og med 2001 ble Mac OS utfaset til fordel for det UNIX-baserte Mac OS X. Apple hadde riktignok gitt ut et UNIX-basert operativsystem til servere kalt A/UX, men det ble ikke en stor suksess. Mac OS blir regnet for å være det bestselgende produktet på Mac plattformen. Apple har som regel holdt seg til en løs linje når det gjelder brukergrensesnittet for sine operativsystem, og mange likheter kan bli funnet mellom det gamle Mac OS 9 og det nåværende Mac OS X Lion. Maskinen som ble lansert i 1984 var Macintosh 128K med daværende versjon av operativsystemet og det grafiske brukergrensesnittet Finder installert i et ROM-minne. Modellen SE med harddisk ble lansert i 1986.

Brukerprogrammer[rediger | rediger kilde]

Maskinen kunne opprinnelig brukes med programmene MacWrite og MacPaint, men Microsoft Word ble også kort etter introduksjonen av Macintosh lansert for denne.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Apple Macintosh – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Five different Macintoshes. Besøkt 24. april, 2006.
  2. ^ The father of the Macintosh. Besøkt 24. april, 2006.
  3. ^ On Xerox, Apple and Progress. Besøkt 3. februar, 2007.
  4. ^ Tracy, Ed. History of computer design: Snow White. Besøkt 24. april, 2006.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]