António Vieira
| António Vieira | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. feb. 1608[1][2][3][4] Sé | ||
| Død | 18. juli 1697[1][2][3][4] (89 år) Salvador | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, skribent, medlem av katolsk orden, orator, diplomat, historiker, misjonær | ||
| Embete |
| ||
| Far | Cristóvão Vieira Ravasco[5][6] | ||
| Mor | Maria de Azevedo[5][6] | ||
| Søsken | Bernardo Vieira Ravasco[6] Inácia de Azevedo[5] Leonor de Azevedo | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Portugal | ||
| Signatur | |||
 | |||
António Vieira (født 6. februar 1608 i Lisboa i Portugal, død 18. juli 1697 i Sao Salvador da Bahia i Brasil) var en portugisisk katolsk teolog, jesuitt og misjonær i Sør-Amerika. Han regnes som de brasilianske indianeres apostel og som kraftfull predikant mot og kritiker av misforhold i koloniene.[trenger referanse]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Vieira flyttet i 1612 med sin familie til Brasil. Han ble utdannet ved jesuittkollegiet i Salvador da Bahia, ble novise i 1625 og underviste kort tid etter det i retorikk og dogmatikk ved kollegiet i Olinda. I 1635 ble han presteviet og begynte som misjonær i det nordøstlige Brasil blant indianerstammene der.
I 1641, året etter at en revolusjon i Portugal hadde bragt kong Johan IV og Huset Braganza til makten, vendte han tilbake til Europa som ledsager av visekongens sønn. Kongen ble imponert over pater Vieiras vidd[trenger referanse] og engasjerte ham som rådgiver, og sendte ham fra 1647 på flere diplomatiske oppdrag, til England, Nederland, Frankrike og Italia. I 1650 foretok han en reise til Roma for å forberede bryllupet mellom Anna av Østerrike og tronfølger Theodosius, men det slo feil. Han var på denne tid en ivrig skribent, for eksempel av fire pamfletter som gikk inn for opprettelsen av handelsselskaper, reform av den portugisiske inkvisisjon, avslutning av skillet mellom og forskjellsbehandlingen mellom cristãos-velhos (gammelkristne) og cristãos-novos (nykristne, det vil si etterkommere av folk som mange generasjoner tidligere var konverterte jøder eller maurere), og for jødiske og andre fremmede handelsfolks tillatelse til å etablere seg i Portugal.[trenger referanse] Han bidro vesentlig til opprettelsen av Companhia Geral do Comércio do Brasil (Det allmenne selskap for brasilhandelen). Han gikk også inn for en omlegging av prestenes prekenstil, slik at den ble mer samfunnsrefsende og bedre stimulere tilhørernes samvittighetsransakelse.[trenger referanse]
Hans reformtanker førte også til at han fikk sine motstandere, slik at det bare var takket være kongens inngrep som forhindret at han ble utestengt fra jesuittordenen.[trenger referanse]
Han vendte i 1652 tilbake til Brasil. I 1653 kom han til Maranhão og reiste fra Pará til Rio Tocantins, der han misjonerte blant indianerne. Han ble på mange måter obstruert av koloniherrene i sitt arbeide for å forhindre at indianerne ble utbyttet.[trenger referanse] Han dro i den hensikt i 1654 tilbake til Portugal for å få i stand en ordning som skulle løse indianernes områder fra koloniherrenes kontroll. Dette lyktes han i da kongen i 1655 ved dekret gav jesuittordenen kontrollen over et betydelig område; en kyststrekning på ca. 400 legoas (om lag 2200 km) med om lag 200 000 innbyggere.[trenger referanse]
I 1661 flammet kolonistenes raseri opp mot pater Vieira. De mente at deres egen velstand ville bli truet hvis indianerne ble innrømmet stadig flere rettigheter.[trenger referanse] Dermed ble pater Vieira og 31 andre jesuittmisjonærer tvunget til å reise tilbake til Portugal. Hans kongelige beskytter Johan var død, og enkelte ved det kongelige hoff fryktet pater Vieiras innflytelse[trenger referanse]. De sørget derfor at han ble sendt vekk fra hovedstaden og til Porto og deretter til Coimbra. Men han fortsatte med sin refsende forkynnelse, og til slutt pusset de samme hoffkreftene inkvisisjonen (som i høy grad var styrt av verdslige krefter) på ham.[trenger referanse] Han ble anklaget for heresi. Saken hans varte fra oktober 1665 til desember 1667, og han ble til slutt ilagt forbud mot å undervise, skrive og preke.
Etter at kong Peter II kom på tronen fikk pater Vieira anledning til å bli rehabilitert i Roma av pave Klemens X. Denne paven hadde stor aktelse for ham.[trenger referanse] Mens han var i Roma fikk han foretrede for kardinalkollegiet og tale der. Han ble skriftefar for den svenske eksdronning Christina I som hadde konvertert til katolisismen. Han forfattet også en analyse av den portugisiske inkvisisjon, med det resultat at pave Klemens XI grep inn mot den og surpenderte dens virke mellom 1676 og 1681. Til slutt vendte han tilbake til Portugal, utstyrt med en pavelig bulle som beskyttet ham mot inkvisisjonen.
I januar 1681 la han ut på sjøreisen tilbake til Brasil. Han slo seg ned i Salvador da Bahia og overtok i 1687 ledelsen av jesuittenes ordensprovins Bahia, et verv han innehadde frem til sin død i 1697.
Pater Vieira er særlig kjent for sine skrifter som fordømmer slaveriet.[trenger referanse] Hans Sermões omfatter femten bind og ble utgitt mellom 1679 og 1748. Noen fullstendig publikasjon av hans verker er ennå ikke kommet.
Hans skrifter regnes til dels som mesterverker innen den portugisiske prosa under barokken, og som høydepunkter i portugisisk litteraturhistorie.[trenger referanse]
Mens han virket blant indianere, lærte han seg flere av deres språk og preget en rekke fremmedord fra deres språk som via hans verker fløt inn i portugisisk og andre europeiske språk.[trenger referanse]
Hans politiske idealer med innsatsen for jøders og indianeres rettigheter, og fordømmelsen av den økonomiske utbyttingen av indianerne, og den generelle kritikk av materialismen, har gitt ham et positivt ettermæle.
Verker[rediger | rediger kilde]
Vieira har etterlatt seg 53 verker:
- Sermão da Sexagésima
- Sermão de São José (1642)
- Maria Rosa Mística
- Sermão de Santo António aos Peixes
- Sermão de Nossa Senhora do Rosário
- Sermão da Quinta Dominga da Quaresma
- Sermão do Mandato
- Sermão Segundo do Mandato
- Sermão de Santa Catarina Virgem e Mártir
- Sermão Histórico e Panegírico
- Sermão da Glória de Maria, Mãe de Deus
- Sermão da Primeira Dominga do Advento (1650)
- Sermão da Primeira Dominga do Advento (1655)
- Sermão de São Pedro
- Sermão da Primeira Oitava de Páscoa
- Sermão nas Exéquias de D. Maria de Ataíde
- Sermão de São Roque
- Sermão de Todos os Santos
- Sermão de Santa Teresa e do Santíssimo Sacramento
- Sermão de Santa Teresa
- Sermão da Primeira Sexta-feira da Quaresma (1651)
- Sermão da Primeira Sexta-feira da Quaresma (1644)
- Sermão de Santa Catarina (1663)
- Sermão do Mandato (1643)
- Sermão do Espirito Santo
- Sermão de Nossa Senhora do Ó (1640)
- Quarta parte, licenças e privilégio real
- Sermão pelo Bom Sucesso das Armas de Portugal Contra as de Holanda
- Sermão da Segunda Dominga da Quaresma (1651)
- Maria Rosa Mística Excelências, Poderes e Maravilhas do seu Rosário
- Sermão das Cadeias de São Pedro em Roma pregado na Igreja de S. Pedro. No qual sermão é brigado, por estatuto, o pregador a tratar da Providência, ano de 1674
- Sermão do Bom Ladrão
- Sermão da Dominga XIX depois do Pentecoste (1639)
- Sermão XII (1639)
- Sermão XIII
- Sermão de Dia de Ramos (1656)
- Quarta Parte em Lisboa na Oficina de Miguel Deslandes
- Sermão do Quarto Sábado da Quaresma (1640)
- Sermão XIV (1633)
- Sermão Nossa Senhora do Rosário com o Santíssimo Sacramento
- Sermão XI Com o Santíssimo Sacramento Exposto
- Sermão da Quinta Dominga da Quaresma (1654)
- Sermão nas Exéquias de D. Maria da Ataíde (1649)
- Sermão de São Roque (1652)
- Sermão Segundo do Mandato (II)
- Sermão do Mandato (1655)
- Sermão da Epifania (1662)
- Sermão da primeira Oitava da Páscoa (1656)
- História do Futuro (vol. I)
- História do Futuro (vol. II)
- Esperanças de Portugal
- Defesa do livro intitulado Quinto Império
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id vieira-antonio[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Processo do padre António Vieira[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Annaes da Bibliotheca Nacional do Rio de Janeiro, side(r) 157[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Luis Gómez Palacin: Vieira. Ediçôes Loyola, Sâo Paulo 1998, ISBN 85-15-01688-5.
- Joâo Geraldo Machado Bellocchio: „Parate Viam Domini“. Doutrina teológica dos Sermôes do Ano Litúrgico do Pe. Antônio Vieira, SJ (1608–1697). Pontifica Universitas Gregoriana, Rom 2001.
- Arnaldo Niskier: Padre Antônio Vieira e os judeus. Imago Editora, Rio de Janeiro 2004, ISBN 85-312-0937-4.
- Jürgen Burgarth: Die Negation im Werk von Padre António Vieira. Aschendorff, Münster 1977.
- Carl-Jürgen Kaltenborn: Antonio Viera (1608–1697) – Biographische Skizze eines befreiungstheologischen Vorläufers. In: Alternativen denken. Kritisch emanzipatorische Gesellschaftstheorien als Reflex auf die soziale Frage in der bürgerlichen Gesellschaft. Herausgegeben vom Zentralinstitut für Philosophie. Zentralinstitut für Philosophie, Berlin 1991, S. 23–25. (Kolloquium zum Thema „Alternativen Denken“, 4. und 5. Oktober 1991, Berlin).
- Maria Luisa Cusati: Pater Antônio Vieira und Canudos: Messianismus oder Messianismen? In: Die Sozioreligiöse Bewegung von Canudos (1893–1897), Bd. 1: Geschichte, Gesellschaft und Religion. Verlag für Interkulturelle Kommunikation (IKO), Frankfurt am Main 1997 (= Themenband von ABP (Afrika, Asien, Brasilien, Portugal). Zeitschrift zur portugiesischsprachigen Welt), ISSN 0947-1723, Jg. 1997, Heft 2, S. 44–51.
- Willis Guerra Filho: Das theologisch-politische Problem der Versklavung von Farbigen im Denken Antonio Vieiras. In: Matthias Kaufmann, Robert Schnepf (Hrsg.): Politische Metaphysik. Die Entstehung moderner Rechtskonzeptionen in der Spanischen Scholastik. Peter Lang, Frankfurt am Main 2007, ISBN 3-631-53634-8, S. 419–438.