António Ramalho Eanes
| António Ramalho Eanes | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. jan. 1935[1][2][3] (89 år)Alcains | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell, revolusjonær, soldat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Academia Militar | ||
| Ektefelle | Maria Manuela Portugal Eanes | ||
| Parti | Partido Renovador Democrático (1985–1987) | ||
| Nasjonalitet | Portugal | ||
| Utmerkelser | 25 oppføringer
Storkors av Leopold IIs orden (1982)[4]
Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1977)[5] Det kongelige Victoriakjedet (1985) Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1980) Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden Elefantordenen (1984)[6] Storkors med kjede av St. Olavs Orden (1978) Krigskorsmedalje Medalha de Serviços Distintos Den rumenske folkerepublikks stjerneorden Stara Planina-ordenen Folkerepublikken Ungarns flaggs orden Ordenen pro merito melitensi Det jugoslaviske flaggs orden Leopardordenen Nilens orden Kongos fortjenstorden Den nassauske husorden av den gylne løve Ridder av Avizordenen (1972)[7][8] Storkjede av Infante Dom Henriks orden (2016)[7][8] Storkors av de tre ordeners ordensbånd Storkjede av Tårn- og sverdordenen (1986)[7] Storkjede av Frihetsordenen[7] Æresdoktor ved Lusíada Universitet Storkors med kjede av Karl IIIs orden (1978)[9] | ||
| Signatur | |||
 | |||
António dos Santos Ramalho Eanes (født 25. januar 1935 i Alcains, Castelo Branco i Portugal) er en portugisisk militær og politiker. Han var Portugals president fra 1976, den første om ble valgt etter at nellikrevolusjonen gjorde slutt på diktaturet. Han ble gjenvalgt i 1981.[10]
Som militær tjente Eanes i Portugals afrikanske kolonier. Under militærkuppet 25. april 1974 tjenestegjorde han i Angola, der han sluttet seg til kuppmakernes Movimento das Forças Armadas (MFA). Etter at han vendte tilbake til Lisboa ble han utnevnt til president av landets nye militære makthavere. Eanes sto på de moderate kreftenes side under den interne striden i MFA og sørget for utrenskning av mer radikale elementer.
Ved overgangen til demokrati stilte Eanes til valg og i 1976 stemte velgerne ham inn som Portugals president med 61,6 prosent av stemmene i første valgomgang. Han vant gjenvalg i 1980, også denne gang i første valgomgang, med 56,4 prosent oppslutning.[11] I 1976 kom Otelo Saraiva de Carvalho på andre plass med 16,5 % av stemmene. Saraiva de Carvalho ledet planleggingen av Nellikrevolusjonen og var deretter en av landets mektigste og mest populære personer.[12] I 1980-årene ble han tiltalt for terrorisme og frikjent.[13] Ifølge The Guardian ble Saraiva de Carvalho løslatt på ordre fra president António Ramalho Eanes.[14]
I den første perioden var han i stadig konflikt med statsminister Mário Soares som ifølge grunnloven sto ansvarlig overfor både presidenten og parlamentet. Etter å ha avsatt Soares' regjering i 1978 begynte Ramalho Eanes å utnevne partiløse regjeringer bestående av teknokrater. Etter at tre teknokratregjeringer ble felt etter kort tid, utlyste presidenten nyvalg i 1979. Soares tilga aldri at han ble avsatt i 1978. De politiske urolighetene endte med grunnlovsendring i 1982 der statsministeren ble ansvarlig bare overfor parlamentet og ikke kunne avsettes av presidenten dersom statsministeren hadde parlamentets tillit. Ramalho Eanes var mot denne grunnlovsendringen, men hadde ikke anledning til å legge ned veto mot grunnlovsendringer.[15][16]
Ved presidentvalget i 1976 ble han støttet av de tre største partiene og gikk inn for en moderat lov-og-orden politikk.[17] Ved presidentvalgene stilte Eanes som uavhengig. Han var knyttet til de militære kuppmakerne fra 1975 og sto som forsvarer av de sosialistiske målsettingene disse hadde fått innført i Portugals konstitusjon. Eanes sto også som forsvarer av de militæres rolle i portugisisk politikk, også institusjonelt gjennom Revolusjonsrådets konstitusjonelle vokterrolle, men måtte her etter hvert gi tapt for mer demokratiske krefter. Da han gikk av som president i 1986 ble han leder av Partido Renovador Democrático. Han gikk av som partileder i 1987.
Eanes ble i 1978 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.[trenger referanse] Han var på offisielt besøk i Norge i juni 1980.[18] Det kjente fotografiet av kong Olav og katten på Bygdøy ble tatt ved dette besøket.[17]
Eanes ble etterfulgt som president av sosialisten Mário Soares.[19]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Antonio dos Santos Ramalho Eanes, Munzinger IBA 00000014634, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w65j0w4f, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), «Рамалью Эаниш Антониу душ Сантуш», besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1977-12854[Hentet fra Wikidata]
- ^ kongehuset.dk, besøkt 22. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1978-14493[Hentet fra Wikidata]
- ^ Wiarda, I. S. (1999). Handbook of Portuguese studies. Xlibris Corporation.
- ^ Mackie, T. T., & Rose, R. (2016). The international almanac of electoral history. Springer. s. 376
- ^ «PORTUGAL: Granaten gegen Schiffe». Der Spiegel. 34. 19. august 1985. Besøkt 11. januar 2019.
- ^ Engene, J. O. (2004). Terrorism in Western Europe: Explaining the trends since 1950. Edward Elgar Publishing.
- ^ Goncalves, Eduardo (13. desember 1999). «Portuguese hero to face terror charges». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. januar 2019. «Otelo was tried and found guilty in 1984 of terrorist charges in controversial circumstances that prompted hundreds of academics and politicians from around the world to call for his release. The then French president, François Mitterrand, proclaimed that Otelo was "the Portuguese [Soviet dissident Andrei] Sakharov", and he was later freed at the demand of Portugal's president, Antonio dos Santos Ramalho Eanes.»
- ^ Heidar, Knut (1995). Vesteuropeisk politikk: partier, regjeringsmakt, styreform. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200225003.
- ^ Hooper, John (8. januar 2017). «Mário Soares obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. januar 2019.
- ^ a b Verdens nyheter: 5000 års verdensbegivenheter i avisform. Oslo: Faktum forlag. 1983. ISBN 8254000018.
- ^ VG 4.6.1980 side 2. «Portugals president, Antonio Ramalho Eanes, kom i går på offisielt besøk til Norge Her er han fotografert sammen med kong Olav i Fugleværelset på Slottet etter an komsten.»
- ^ Hooper, John (8. januar 2017). «Mário Soares obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. januar 2019.
| Forgjenger: Francisco da Costa Gomes |
Portugals president |
Etterfølger: Mário Soares |