Antonio Pigafetta de Vicenza

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Antonio Pigafetta.
Kart over Timor, av Pigafetta

Francesco Antonio Pigafetta de Vicenza (på spansk også kjent som Antonio de Pigafetta eller Antonio Lombardo) (født etter 1480, muligens i 1491 i Vicenza i Italia, død antagelig 1534) var en oppdagelsesreisende som var med på Ferdinand Magellans ekspedisjon verden rundt, og førte en nøyaktig kronikk fra reisen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Antonio Pigafetta, som muligens var adelsmann, fikk en solid utdannelse. Han var på vei til å tre inn i diplomatiet, men ble fascinert av de spanske og portugisiske oppdagelsesreiser og bestemte seg for å beskjeftige seg med dem. I 1518 dro han til Barcelona og så videre til Madrid der den pavelige nuntius Chieregati hjalp ham med å innhente tillatelse fra det Karl Is kongelige hoff til å ledsage Ferdinand Magellan på den reisen han planla.

Han betalte en stor pengesum for å få være med Ferdinand Magellan og hans mannskap. Da deres verdensomseiling den 19. august 1519 la ut fra Sevilla og seilte sørvestover, han var passasjer på Magellans eget skip, La Victoria. Han førte en nøyaktig dagbok fra reisen.

Av de fem skipene og rundt 270 mann som la ut på reisen, var det bare en karavell under sin baskiske kaptein Juan Sebastian del Cano og 17 mann som kom seg hele veien rundt jorden og tilbake til havnen Sanlúcar de Barrameda nær Cadiz, sør for Sevilla den 8. september 1522. Pigafetta var blant de overlevende, og det meste man i dag vet fra ekspedisjonen er takket være hans dagbok.

Dagboken og senere skildring[rediger | rediger kilde]

Vel tilbake dro Pigafetta straks til Valladolid og overrakte keiser Karl en avskrift av dagboken. Han dro så til Roma Italia i 1523, der pave Klemens VII gjorde ham til æresoffiser i sin livgarde og introduserte ham for stormester Philippe de Villers l'Ile-Adam av Rhodeserordenen (i dag: Malteserordenen), som på pavens anmodning slo ham til korsridder den 30. oktober 1524.

På pavens og stormesterens anmodning skrev Pigafetta så en mer utførlig fremstilling av Magellans ekspedisjon. Bare tre kopier av den ble produsert; én for det pavelige bibliotek i Lateranet, én for Louisa av Savoia og én som fant sin vei til biblioteket i Milano. Forkortede utgaver ble produsert for Europas fyrstehus.

Pigafettas dagbok gav en utførlig skildring av de folkegrupper han kom i kontakt med, med stoff om deres språk og deres skikker; det handler om Tenerife, Brasil, Patagonia (det er fra Pigafetta europeerne fikk den forestilling at pehnelcheindianerne var gigantiske av størrelse), Stillehavet, Filippinene der Magellan falt i kamp mot den filippinske høvdingen Lapu-Lapu i 1521, Molukkene med sine krydder som kanel og ingefær, Java med sin muskatnøtt, Det indiske hav, og Kapp Verde-øyene. Pigafetta var en populær gjest i forskjellige italienske hoff. Han forfattet også en traktat om navigasjon.

Man vet ikke meget om Pigafettas senere liv. Kanskje stemmer en senere beretning som vil at han kjempet som korsridder og falt i kamp mens han forsvarte Malta mot tyrkerne. Eller kanskje ikke.

Det fantes også en annen skildring av verdensomseilingen, skrevet av historikeren D'Anghiera på Karl Vs befaling, men det eneste eksemplaret fikk tapt under plyndringen av Roma (Sacco di Roma) i 1527.

Til begynnelsen av 1800-tallet var den eneste versjon av Pigafettas opplevelser en forkortet utgave som var oversatt og utgitt på fransk av Antoine Fabre: Le voyage et navigation faiets par les Espagnols es iles Moluques, des iles qu'ils ont trouve audict voyage, des roys d'icelles, de leur gouvernement et maniere de vivre, avec plusieurs autres choses (Paris, ca. 1540). Denne versjonen ble så oversatt til italiensk og utgitt i Venezia i 1563.

I 1798 ble en av de tre opprinnelige og utførlige utgaver av reiseskildringen oppdaget i Milano, forfattet på en blanding av fransk, italiensk og spansk. Denne ble oversatt til fransk og utgitt som Relation du premier voyage autour du monde, fair par le Chevalier Pigafetta sur l'escadre de Magellan pendant les anndes 1519-1520, 1521, 1522 (Paris, 1801). Verket har avslutningsvis en ordbokdel med språkeksempler særlig fra Filippinene og Molukkene.

Litteratur[rediger | rediger kilde]