Anton Nilson
| Anton Nilson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. nov. 1887 Norra Sandby socken | ||
| Død | 16. aug. 1989 (101 år) Stockholm | ||
| Beskjeftigelse | Flyger, politiker, militært personell | ||
| Parti | Sveriges socialdemokratiska arbetareparti | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Skogskirkegården | ||
Anton Nilson (født 11. november 1887 i Norra Sandby, Skåne län, død 16. august 1989 i Enskede, Stockholms län) var en svensk sosialist som blant annet deltok i det såkalte Amalthea-affæren natten mellom 11. juli og 12. juli 1908.
Amaltheahendelsen[rediger | rediger kilde]
Sommeren 1908 streiket havnearbeidere i Malmö for bedre arbeidsvilkår. Politi og militære ble kalt inn for å opprettholde orden samtidig som arbeidsgiverne kalte inn britiske streikebrytere, noe som førte til enda større spenninger og arbeiderne tok dette som en stor provokasjon.
De britiske streikebryterne var midlertidig innlosjert på skipet Amalthea. Natten mellom 11. juni og 12. juni rodde Anton Nilson, medlem i Ungsocialisterna, ut og satte fra seg en bombe på Amaltheas skrog. Bomben gikk av og en britisk streikebryter døde og 23 ble skadd.
Anton Nilson ble dømt til døden og hans to medhjelpere, Algot Rosberg og Alfred Stern som på samme måte som Nilson var unge og arbeidsledige medlemmer i Ungsocialisterna, ble dømt til straffearbeid på livstid. Nilson ble benådet og straffen ble endret til straffearbeid på livstid. I starten var den folkelige opinionen og arbeiderbevegelsen sterkt imot bombeangrepet. Men i takt med at den svenske arbeiderbevegelsen vokste endret opinionen seg. En stor kampanje for å frigi de dømte ble startet og den fikk et stort internasjonalt gjennomslag og hundrevis av møter om de fengslede ble arrangert blant annet i USA med Joe Hill i spissen. I Sverige ble 130 000 underskrifter samlet inn for å frigi de tre.
1. mai 1917 ble de tre forsøkt frigjort av over 10 000 arbeidere som gikk i tog til fengselet i Härnösand, et sted med vel 8 000 innbyggere. Vakter og soldater, bevæpnet med maskingevær og med ordre om å heller skyte Nilson enn å la han bli satt fri, stod utplassert ved fengselsmuren. Det hele sluttet med at demonstrantene gav opp og gikk hjem.
Men i oktober 1917 ga den nyetablerte regjeringen beskjed om at Nilson skulle slippes fri, noe som var denne regjeringens første beslutning, en regjering som var en koalisjon mellom liberale og sosialdemokratene. Beslutningen bidro til å legge en demper på sosial uro som rådde på dette tidspunkt, blant annet fordi dette var sosialdemokratenes første regjeringsdeltakelse.
Med støtte fra bankmannen Olof Aschberg fikk Nilson anledning til å gjøre en drøm virkelig, å lærte seg å fly. Aschberg skaffet en plass til Nilson på Ljungbyheds flyskole der han gikk gjennom en sivil opplæring på en Albatross av Nils Kindberg.
Den russiske borgerkrigen[rediger | rediger kilde]
Etter å ha bidratt til et møte i Malmö Folkets Park og hørt Angelica Balabanoff fortelle om kampen i Russland, bestemte han seg for å delta i krigen. Balabanova ordnet visum til Petrograd, men Nilson kunne ikke få et utreisevisa fra Sverige fordi han hadde nektet verneplikt. Han tok personlig kontakt med krigsministern Erik Nilson og utreisevisaet kom i stand etter få dager. I 1918 befant han seg i byen Gatjina for å starte sin tjeneste i Den røde armé som spaningsflyger. Da kampene som tok til å eskalere mellom Estland og Russland ble han flyttet til Torosina utenfor Pskov.
Etter sin flygersjefs anbefaling ble han medlem i RKP (det allrussiske kommunistpartiet). Han var i en periode nestsjef for spaningsavdelingen. For sine tjenester ble han av Lev Trotskij belønnet med en skinnjakke som han ikke kunne ta imot personlig fordi han tjenestegjorde da Trotskij skulle overrekke jakka. I sin tid i Russland rakk imidlertid Nilson å håndhilse på Stalin.
I 1921 hjalp han deler av Nobel-familien å dra fra Baku etter at de ikke hadde lyktes å ta seg ut av landet.
Nilson flyttet tilbake til Sverige i 1926 blant annet fordi han mente stalinismen var blitt for fremtredende. Nilson mente at Stalin hadde forrådt revolusjonen og arbeiderklassen og mente at Stalin bare hadde bidratt til å gjøre Sovjetunionen til en politistat som undertrykket de ekte sosialistene.
Senere liv[rediger | rediger kilde]
I Sverige ble Nilson i 1931 medlem i Socialistiska Partiet men forlot det som så mange andre til fordel for Vänstersocialistiska partiet da partiet tok stilling for Tyskland i andre verdenskrig. Nilson meldte seg senere inn i Socialdemokraterna og ble der. Han beholdt velviljen overfor Sovjetunionen, selv om han kritiserte landet for dets autoritære styresett.
Anton Nilson ble 101 år gammal og var aktiv til det siste, blant annet med å fortelle om sitt eget opplevelsesrike liv.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Gyllenhaal, Lars & Westberg, Lennart: Svenskar i krig 1914-1945
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]