Antoine-François Momoro
| Antoine-François Momoro | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1756[1][2] Besançon[3] | ||
| Død | 24. mars 1794[4][1] Paris[5] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, trykker, politiker, forretningsdrivende | ||
| Ektefelle | Sophie Momoro (1786–)[6] | ||
| Parti | Hébertistene | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Signatur | |||
 | |||
Antoine-François Momoro (født 1756 i Besançon, henrettet 24. mars 1794 i Paris) var en boktrykker som gikk over til politikken under den franske revolusjon og fra høsten 1793 til sin arrestasjon i mars 1794 var en av de ledende hébertistene.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Momoros forfedre stammet fra Spania og hadde innvandret til Franche-Comté der de ble forretningsfolk. Antoine-François Momoro forlot i ungdommen sin fødeby Besançon, kjøpte et trykkeri i Paris og ble fremgangsrik som forretningsmann.
Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]
, 1793, Bibliothèque nationale de France
I 1789 var han en av de ledende i Cordeliers-distriktet i byen, og var det påfølgende år en av grunnleggerne av Cordelierklubben.[trenger referanse] Han stiftet og utgav klubbens avis «Journal du club des Cordeliers».
Momoro fikk ved siden av Danton og Chaumette stor innflytelse i seksjonen Théâtre-Français, som den 30. juli 1792 gjennomtvang allmenn valgrett til sin generalforsamling.[trenger referanse] Dette innebar at skillet av velgerne mellom aktiv- og passivborgere ble opphevet. Passivborgerne var alle borgere som ikke betalte noen eller bare liten skatt - de var dermed ikke valgberettiget. Når nå passivborgerne fikk valgrett, førte det til en politisk styrking av sansculottene.[trenger referanse]
Den 10. august 1792 deltok Momoro på stormen av Tuileriene. Få dager etter sendte det provisoriske eksekutivråd ham som kommissar til Normandie, der han fikk satt i sirkulasjon brosjyrer med Erklæringen om menneske- og borgerrettighetene, men også sine egne verker. Derfor ble han arrestert i september 1792 i Bernay.[trenger referanse]
Momoro ble imidlertid løslatt etter kort tid. Han vendte da tilbake til Paris, og i oktober 1792 ble han opptatt i direktoriet for departementet Seine. Momoro krevde der at storgodseiernes åkerland skulle oppdeles.[trenger referanse] Men til forskjell fra sansculottene stod han på at ikke alle og enhver som ønsket det, hadde rett til åkerlandet; oppdelingen av eiendommene måtte finne sted etter rettslige reguleringer.[trenger referanse] Forretningseiendom betraktet han som uantastelig. Likeså forsvarte han slike sosiale forskjeller som var blitt billiget til fellesskapets gunst - og at slike forskjeller kunne bekjempes av samme grunn.[trenger referanse] Momoro offentliggjorde våren 1793 sitt skrift «Opinion sur la fixation du maximum du prix des grains» (Mening om fastleggelse av maksimalpriser for korn). Der gikk han inn for at all markens grøde skulle erklæres som tilhørende alle borgere.[trenger referanse]
Høsten 1793 tok Antoine-François Momoro aktivt del i avkristningskampanjen. Han var den fremste talsmannen for Fornuftskulten.[trenger referanse] Det var hans hustru, Sophie Momoro (født Fournier), som spilte rollen som gudinne ved kultens «Fornuftens festival» den 20. brumaire, år II (10. november 1793). Han var fremtredende blant hébertistene, med stor innflytelse, og bekjempet med dem de såkalte indulgentene rundt Danton.[trenger referanse] Hébert og Momoro gikk den 12. februar 1794 til heftige verbale angrep på Dantons og Robespierres tilhengere. De beskyldte dem for modérantisme.[trenger referanse] Dermed satte de i gang den prosess som skulle føre til deres egen undergang.[trenger referanse] Etter at et forsøk den 7. mars 1794 på å forsone de begge fraksjoner i Jakobinerklubben, og den oppstand av seksjonene og Pariserkommunen som Hébert da forventet seg, ikke fant sted, ble natten 13./14. mars 1794 alle de ledende hébertister arrestert og kort etter dømt til døden av Revolusjonstribunalet. Her utbrøt Momoro: «Og dere anklager meg, som har gitt alt for Revolusjonen!»[trenger referanse]
Den 24. mars 1794 (4. Germinal II) ble Antoine-François Momoro henrettet med giljotinen i Paris. Hébert og hans tilhengere Charles Philippe Ronsin, François Nicolas Vincent, Anacharsis Cloots, François Desfieux, Jacob Pereira, Paul Ulric Dubuisson, den belgiske spekulant Balthazar Proli og den nederlandske bankier Jean Conrad de Kock ble også giljotinert samme dag i Paris.
Ettervirkning[rediger | rediger kilde]
Momoro var den som forfattet den franske revolusjons slagord, eller egentlig den første versjonen av det: «Liberté, Egalité, Indivisibilité ou la mort» (frihet, likhet, udelelighet - eller døden).[trenger referanse] Den versjonen som skulle bli stående - «Liberté, Egalité, Fraternité» (frihet, likhet, brorskap) - festnet seg egentlig ikke i den offentlige bevissthet før med den franske forfatning av 1848.[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Open Library, oppført som Antoine François Momoro, Open Library-ID OL1880809A, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ escholarship.org[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bernd Jeschonnek: Revolution in Frankreich 1789 bis 1799 - Ein Lexikon. Akademie-Verlag, Berlin 1989, ISBN 3-05-000801-6
- Walter Markov / Albert Soboul: 1789 – Die Große Revolution der Franzosen. Urania-Verlag, Leipzig Jena Berlin; 1. Auflage 1989, ISBN 3-332-00261-9;