Antiperspirant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En antiperspirant er et kosmetisk produkt som primært påføres i armhulen for å begrense eller hindre utskilling av svette. Siden svette er årsaken til svettelukt, vil en antiperspirant også forhindre lukt. I motsetning til en deodorant inneholder antiperspiranter alltid et aluminiumsalt som det aktive virkemiddelet. Vanligvis aluminiumklorid heksahydrat eller aluminium zirconium tetraklorohydrat. Disse fungerer ved å danne et svetteabsorberende lag like under hudoverflaten, som vil svelle ved økt påtrykk av svette, og som ved full absorpsjon vil presse svettekanalene sammen og hindre videre utskilling av svette.[1]

Antiperspiranter selges i reseptfrie varianter i både dagligvarehandel og apotek. Noen typer er spesielt tilpasset behandling av fotsvette og håndsvette.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det første vitenskapelige beviset for at aluminiumsalter begrenset utskilling av svette ble rapportert i 1916. Først i 1941 ble den første moderne formuleringen av en antiperspirant patentert. Dette resulterte i en spray med navn ”Stopette”.

Virkning[rediger | rediger kilde]

Alle antiperspiranter inneholder et aluminiumbasert virkestoff. Dette fungerer ved at aluminiumioner opptas i cellene i det øverste hudlaget rundt svettekanalene til svettekjertlene. Når så vann strømmer forbi vil cellene trekke til seg vannet og dermed svelle. Trykket fra de vannfylte cellene er stort nok til å blokkere svettekanalene, og svetten vil derfor hindres i å nå hudoverflaten. Når tilstrømingen av vann til cellene opphører, vil trykket rundt cellene senkes, og svellingen reduseres. Virkningen er derfor reversibel, og antiperspirant må brukes jevnlig for å opprettholde cellenes egenskap til å svelle. Den svettehemmende virkningen ved bruk av en vanlig antiperspirant er omtrent 12 timer, avhengig av person, aktivitet og andel aluminiumsalter i produktet.

Eksempler på virkestoffer er:

Ekstra effektive antiperspiranter[rediger | rediger kilde]

En betydelig andel av befolkningen har problemer med svette, selv ved bruk av en vanlig antiperspirant. Dette er et hverdagslig problem som i varierende grad påvirker livsutfoldelsen. Svette under armene trigges av både psykisk og fysisk stress, som er unikt for svettekjertlene i armhulen sammenlignet med resten av kroppens svettekjertler, og som bidrar til økt uforutsigbarhet vedrørende svetteproblemer. Løsningen på problemet er primært bruk av en ekstra effektiv antiperspirant. Disse er tilsvarende vanlig antiperspiranter, men inneholder mer virkestoffet, vanligvis aluminiumklorid heksahydrat.

De mest effektive produktene mot svette inneholder 25% aluminiumklorid heksahydrat, og selges under merkenavnet «Aluminiumklorid».[2]

Toksikologi[rediger | rediger kilde]

En liten andel av mennesker er allergisk mot aluminium, og kan derfor oppleve kontaktallergi ved bruk av antiperspiranter med aluminium.

Tidlig på 2000-tallet verserte det rykter om at deodoranter/antiperspiranter med aluminium kunne forårsake brystkreft. Dette var påstander som aldri hadde blitt bevist. I etterkant har det blitt utført en rekke omfattende studier om mulige sammenhenger mellom bruk av deodoranter/antiperspiranter med aluminium og brystkreft, men ingen av studiene bekrefter eller avkrefter hypotesen. Amerikanske og europeiske institutter for kreftforskning og helse har derfor ingen grunnlag til sette restriksjoner på bruk av deodoranter/antiperspiranter med aluminium.

Klær[rediger | rediger kilde]

Gule flekker kan oppstå på lyse klær ved bruk av antiperspirant eller deodorant. Det er derimot bare en av de mange aluminiumforbindelsene som gir opphav til dette problemet; aluminium zirconium tetraklorohydrat. Dette saltet reagerer med svette og danner gule varige flekker på klær. De færresten av antiperspirantene som fås kjøpt inneholder dette aluminiumsaltet, men med unntak av Sterilans produkter, der noen inneholder denne forbindelsen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Antiperspirants ans Deodorants, Karl Laden, Carl B. Felger, 1988.
  2. ^ Aluminiumklorid.no Arkivert 9. juli 2017 hos Wayback Machine.