Antikkens Israels og Judeas historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.- For den moderne staten Israels historie, se Israels historie
Antikkens Israels og Judeas historie henger nøye samme med Bibelhistorien. Bibelen er den fremste kilden til kongene og de viktigste hendelsene. Derfor vil drøftelsene omkring Israels oldtidshistorie henge sammen med spørsmålene rundt Bibelforskning og Bibelkritikk.
[rediger] Historie
Israelittene var ifølge Bibelen etterkommerne til patriarken Jakob og hans tolv sønner. De tolv stammene i Israel stammet fra ti av hans sønner og to av hans sønnesønner. Levi stamme omfattet prester og tempeltjenere og ble ikke regnet med blant de tolv stammer. Jakobs bestefar Abraham var blitt lovet at hans etterkommere skulle få det landområdet som ble til landet Israel.
Bibelen forteller at Jakob og elleve av sønnene kom til Egypt etter at sønnen Josef hadde vært der en stund. I Egypt ble israelittene tallrike. Med tiden tvang egypterne dem til å utføre slavearbeid og utsatte dem for grusom behandling. Det var da Moses stod frem som deres profet og befrier. Det fortelles at israelittene deretter oppholdt seg i ørkenen hvor de mottok loven og forskriftene for sin religionsutøvelse.
Moses var folkets leder frem til like før de gikk inn i det lovete land. Moses selv døde i området rundt Moab etter å ha sett hele landet fra toppen av et høyt fjell. Josva tok over ledelsen etter hans død og førte folket inn i landet.
[rediger] 1200 f.Kr: Hebreerne kommer til Kanaan
Bibelen er blant de få kilder som forteller om hvordan hebreerne kom til Kanaan fra Egypt. Ettersom Bibelen er skrevet mange århundre senere enn de faktiske hendelsene av autoriteter som representerte makthaverne i området, har det fra et arkeologisk og historisk ståsted vært mange unøyaktigheter og direkte feil i Bibelens fortelling. Likevel er Bibelen den viktigste kilden for den generelle utviklingen i dette området og jødenes historie.
[rediger] 1100 f.Kr: Hebreerne erobrer Kanaan
Bibelen inneholder mye som kan bekreftes av funn og andre kilder. I Joshvas bok fortelles det om hebreernes erobringer som stemmer godt overens med arkeologiske funn av kanaanittiske byer som ble ødelagt på 1200-tallet f.Kr. Kanaanittene som levde i området hadde en kultur og religion (polyteisme) som stemmer med Bibelens fortelling om hebreernes kamp mot lokale gudedyrkelser. På 1100-tallet f.Kr. var det kamper i Palestina mellom to religøse tradisjoner (polyteisme og Jahve-kulten som blir stadig mer monoteistisk) og folk (hebreerne fra Egypt og kanaanitter). Egypt som tidligere hadde hatt overherredømmet over området, hadde nå mistet sitt fotfeste, og uten et sterkt Egypt lå veien åpen for de mindre semittiske folkeslagene til å overta området.
Hebreerne fikk støtte fra nomadiske stammer og semittiske folkeslag som var beslektet med Abraham. Alliansen var mulig fordi de alle dyrket Jahve (men det var stor uenighet om hvordan Jahve skulle dyrkes). Denne kulten var lenge det eneste som bandt folket sammen og hindret ikke at det oppstod konflikter internt mellom dem.
Hebreerne erobret og ødela de mer siviliserte kanaanittene og overtok deres skriftssystem. Byggepraksisen ble også overtatt, men uten at hebreerne oppnådde samme kvalitet som sine forgjengere. Jerusalem var på dette tidspunktet et lite sted uten noen stor betydning og kunne ikke måle seg med andre byer som allerede hadde blomstret og forfalt i oldtidens verden. Men tilfeldigvis skulle mye av spiren til vår historie etter hvert vise seg å bli utviklet i Palestina styrt av hebreerne.
[rediger] Dommertiden
Etter Josvas tid fulgte den såkalte Dommertiden hvor landet ble styrt av de såkalte dommere. De stod frem som befriere hver gang israelittene var blitt undertrykt av andre herskere.
[rediger] 1000 f.Kr: Det Hebraiske Kongedømmet - Kong Saul, Kong David og Kong Salomon
Ifølge beretningen var landets første konge Saul. Han dateres til omkring 1100-1000 f.Kr. Landet var forent under han og hans to etterfølgere, David og Salomo. Sistnevnte er kjent for byggingen av Tempelet i Jerusalem.
Hebreerne etablerte et kongedømme i Palestina. Denne institusjonen kom som en nødvendig følge av at man måtte organisere krigføringen ved å konsolidere nasjonen. I vest utgjorde filisterne (Gaza) en sterkere motstand en kanaanittene, mye fordi disse hadde jernteknologi. Filisterne stammet fra "sjøfolket" som hadde kommet fra Hellas, og det er fra disse vi henter navnet Palestina. I nord lå fønikerne (Libanon) som var mest opptatt av handel. Når kanaanittene ble stadig mer erobret, ga det grunnlaget for det hebraiske kongedømmet omkring 1000 f.Kr. Samtidig ble det opprettet en annen institusjon med profeter, og profeten Samuel salvet den første kongen Saul og hans etterfølger David. [kilde: Verdenshistorien av J.M. Roberts]
[rediger] 922 f.Kr: Det Hebraiske Kongedømmet deles i Israel og Judea
Da kong Salamon døde i 922 f.Kr. ble det hebraiske kongedømmet delt i to. Det var bare stammene til Juda og Benjamin som aksepterte Salomons sønn Rehabeam som sin konge, og dermed opprettet de det sørlige kongedømmet Judea med Jerusalem som hovedstad. I nord gjorde de øvrige stammene Jeroboam til konge og opprettet riket Israel med Sikem og senere Samaria som hovedstad. Ofte omtaler man da nordriket som Israel og sydriket som Juda. Gjennom skiftende omstendigheter eksisterte disse rikene gjennom ca. 300 år.
[rediger] 722 f.Kr: Tistammeriket elimineres av assyrerne
Nordriket Israel forsvant ut av historien da Assyria erobret hovedstaden Samaria 722 f.Kr.
De 10 israelske stammene som utgjør kongedømmet Israel blir spredt utover det Assyriske riket eller drept. Dette gir opphav til myten om de 10 forsvundne stammene av Israel ("the Ten Lost Tribes of Israel"). Det er ihvertfall slik at det ikke lenger finnes spor av disse stammene eller at de overlevende klarer å beholde sin etniske identitet mens de befinner seg i Assyrerriket. Dermed forsvinner disse hebreerne ut av historien.
[rediger] 587 f.Kr: Judea og Jerusalem faller til Babylonierne
Nebukadnesar, Babylons konge, bryter ned Jerusalems murer og ødelegger Salomons Tempel i 587 f.Kr. Byen blir fullstendig ødelagt og innbyggerne blir deportert til Babylon.
Innbyggerne av Judea, som deporteres til Babylon (Irak), er de to gjenværende stammene av de opprinnelige tolv hebraiske stammene. Som nevnt har de øvrige ti stammenes kongedømme Israel allerede gått til grunne. For folket fra Judea skal imidlertid fangenskapet i Babylon bare utgjøre en egen epoke i jødisk historie, og i motsetning til Israels folk, klarer disse stammene å bevare sin etniske identitet og bygge opp Jahve-kulten i Babylon. Dette fangenskapet skal prege mye av jødedommen og markerer begynnelsen av religionen. Her blir de første tekster skrevet ned, og det er først nå vi kan tale om "jøder".
[rediger] Under Persisk styre
Da Babylon senere ble invadert av Perserne omkring 539 f.kr., skulle jødene få lov til å vende tilbake til Judea som ble under persisk overherredømme. Da Persia erobret Babylon, fikk israelittene vende tilbake. Landet ble da en provins under persernes styre, men tradisjonene ble i stor grad gjenopprettet.
[rediger] 323 f.Kr. Alexander den store overtar for perserne
Israel kom siden under makedonerne da Aleksander den store erobret persernes rike. Den følgende tiden var preget av uro. Makabeeropprøret førte med seg politiske stridigheter. Samtidig var landet til tider selvstendig som et kongedømme.
[rediger] Under romersk styre
Omsider, da romerne kom til makten, ble landet anerkjent som et kongedømme og Herodes den store ble valgt til konge. Etter hans tid ble riket delt mellom tre av hans sønner. Herodesfamilien hadde mer eller mindre makten frem til Jerusalmens ødeleggelse i år 70. Etter dette var det flere opprør, men ingen vant frem. Jødedommen og kristendommen er derimot viktige deler av arven etter oldtidens Israel.
[rediger] Se også
Denne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
