Anthony Trollope

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anthony Trollope
Anthony Trollope
Anthony Trollope
Født 24. april 1815
London
Død 6. desember 1882 (67 år)
London
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Storbritannia Storbritannia
England England
Språk Engelsk
Periode 1800-tallet, viktoriatidens litteratur
Sjanger Romaner
Debut The Macdermots of Ballycloran (1847)
Signatur
Anthony Trollopes signatur

Anthony Trollope (24. april 18156. desember 1882) var en engelsk forfatter, en av mest fremgangsrike, produktive og respekterte romanforfattere i viktoriatiden. Noen av de mest populære verkene, kjent som Barsetshire-krønikene, finner sted i det fiktive engelske grevskapet Barsetshire, men han skrev også dyptpløyende romaner om politiske, sosiale og kjønnsmessige spørsmål, og om andre emner.

En del av hans markante lesere var skuespilleren Alec Guinness (som aldri foretok en reise uten en roman av Trollope i bagasjen), tidligere britiske statsministre Harold Macmillan og John Major, økonomen John Kenneth Galbraith, den engelske dommeren lord Denning, de amerikanske forfatterne Sue Grafton, Dominick Dunne, og Robert Caro,[1] Trollopes litterære omdømme dalte derimot en del mot slutten av hans levetid, men han fikk tilbake aktelsen av litteraturkritikerne ved midten av 1900-tallet.

Verker og omdømme[rediger | rediger kilde]

Trollopes første betydelige suksess kom med The Warden (1855) — den første av seks romaner om det fiktive grevskapet Barsetshire (og av den grunn refereres disse romanene kollektivt til som Barsetshire-krønikene), vanligvis med handling som roterte rundt de geistlige. Barchester Towers (1857) er antagelig den best kjente av disse. Trollopes andre betydelige bokserier, Palliser-romanene, er opptatt av politikk med den rike industrimannen Plantagenet Palliser og hans meget spontane og enda rikere hustru lady Glencora i framtredende posisjoner, men som med Barsetshire-serien fylte mange andre utviklede figurer hver roman.

Trollopes popularitet og kritikersuksess dalte i hans siste år, men fortsatte å skrive med uendret produktivitet. En del av hans senere romaner fikk god mottagelse, særlig den feiende satiren The Way We Live Now (1875) som den fremste. Til sammen skrev Trollope førtisju romaner, foruten også et dusin noveller og en del bøker med reisebeskrivelser.

Etter hans død kom Trollopes selvbiografi og ble en bestselger.[2] At hans stjerne dalte hos kritikerne hadde sin årsak i denne utgivelsen. Selv i løpet av hans aktive karriere tenderte anmelderne til å riste på hodene over hans enorme produktivitet. Selvbiografien avslørte at han holdt seg til et strengt skriveskjema med daglige gjøremål. Den inspirerte muse, i kritikernes øyne, ville aldri følge et strengt, fastlagt skriveskjema. Like ille var det at Trollope innrømmet å skrive for penger, men musen, hevdet kritikerne, skulle ikke være befengt med jaget etter penger.

Julian Hawthorne, en amerikansk forfatter, kritiker og en venn av Trollope, mens han lovpriste forfatteren, karakteriserte ham som «en kredit for England og menneskeheten, og [fortjente] å bli regnet blant menneskehetens yndlinger,» men la også til at «han har gjort stor skade på engelsk skjønnlitteratur med sine romaner.»[3]

Henry James uttrykte også blandete meninger om Trollope. Den unge James skrev en del av bitende omtaler av Trollopes romaner, The Belton Estate kalte han eksempelvis for «en tåpelig bok uten en eneste tanke eller ide i den... en form for mental føde». Han gjorde det klart at han mislikte Trollopes fortellerteknikk; Trollopes muntre innskudd i sine romaner om hvordan hans handling kunne ta en hvilken som helst retning om forfatteren ønsket det, appellerte ikke til James' følelse om kunstnerisk integritet. Imidlertid godkjente James gjennomgående Trollopes oppmerksomhet til realistiske detaljer, slik han skrev i et essay kort tid etter romanforfatterens død:

«Hans [Trollopes] storhet, hans uvurderlig fortjeneste var en fullstendig forståelse av det alminnelige. (...) Han følte alle daglige og endeframme ting like godt som han så dem; følte dem på en enkel, direkte, sunn måte, med deres tristhet, deres glede, deres sjarm, deres morsomheter, alle deres åpenbare og målbare meninger. (...)Trollope vil forbli en av de mest pålitelige, om enn ikke en av de mest veltalende, av de forfattere som har hjulpet hjertet til mennesket til å kjenne seg selv. (...) Et folk er heldig når det har en stor mengde av denne forestillingen — av fantasirik følelse — som har kommet til Anthony Trollope; og i denne besittelse er vårt engelske folk ikke fattig.»[4]

Forfattere som Thackeray, Eliot og Collins beundret og ble venner med Trollope, og George Eliot noterte at hun kunne ikke ha gått i gang med et slikt ambisiøst prosjekt som Middlemarch uten at Trollope hadde gått foran i sine romaner med den fiktive befolkning i Barsetshire. W. H. Auden skrev om Trollope at «Av alle romanforfattere i et hvilket som helst land, Trollope er den som best forstår pengenes rolle. Sammenlignet med ham er selv Balzac altfor romantisk.»[5]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Alle er romaner med mindre annet er angitt.

Barsetshire-romanene[rediger | rediger kilde]

  • The Warden (1855)
  • Barchester Towers (1857)
  • Doctor Thorne (1858)
  • Framley Parsonage (1861)
  • The Small House at Allington (1864)
  • The Last Chronicle of Barset (1867)

Pallisers-serien[rediger | rediger kilde]

  • Can You Forgive Her? (1864)
  • Phineas Finn (1869)
  • The Eustace Diamonds (1873)
  • Phineas Redux (1874)
  • The Prime Minister (1876)
  • The Duke's Children (1879)

Annet[rediger | rediger kilde]

  • The Macdermots of Ballycloran (1847)
  • The Kellys and the O'Kellys (1848)
  • La Vendée (1850)
  • The Three Clerks (1858)
  • The West Indies and the Spanish Main (reiseskildring) (1859)
  • The Bertrams (1859)
  • Castle Richmond (1860)
  • Tales of All Countries--1st Series (noveller) (1861)
  • Tales of All Countries--2nd Series (noveller) (1863)
  • Tales of All Countries--3rd Series (noveller) (1870)
  • Orley Farm (1862)
  • North America (reiseskildring) (1862)
  • Rachel Ray (1863)
  • Miss Mackenzie (1865)
  • Hunting Sketches (sketsjer) (1865)
  • Travelling Sketches (sketsjer) (1866)
  • Clergymen of the Church of England (sketsjer) (1866)
  • The Belton Estate (1866)
  • The Claverings (1867)
  • Nina Balatka (1867)
  • Linda Tressel (1868)
  • He Knew He Was Right (1869)
  • Did He Steal It? (skuespill) (1869)
  • The Struggles of Brown, Jones, and Robinson (1870)
  • The Vicar of Bullhampton (1870)
  • An Editor's Tales (noveller) (1870)
  • The Commentaries of Caesar (Ancient Classics) (biografi) (1870)
  • Sir Harry Hotspur of Humblethwaite (1871)
  • Ralph the Heir (1871)
  • The Golden Lion of Granpère (1872)
  • Australia and New Zealand (travel) (1873)
  • Harry Heathcote of Gangoil (1874)
  • Lady Anna (1874)
  • The Way We Live Now, (1875)
  • The American Senator (1877)
  • Is He Popenjoy? (1878)
  • South Africa (reiseskildring) (1878)
  • How the 'Mastiffs' Went to Iceland (reiseskildring) (1878)
  • John Caldigate (1879)
  • An Eye for an Eye (1879)
  • Cousin Henry (1879)
  • Thackeray (kritikker) (1879)
  • Life of Cicero (biografi) (1880)
  • Ayala's Angel (1881)
  • Doctor Wortle's School (1881)
  • Why Frau Frohmann Raised Her Prices and other Stories (noveller) (1882)
  • Lord Palmerston (biografiy) (1882)
  • The Fixed Period (1882)
  • Kept in the Dark (1882)
  • Marion Fay (1882)
  • Mr. Scarborough's Family (1883)
  • Autobiography (selvbiografi) (1883)
  • The Landleaguers (ufullendt roman) (1883)
  • An Old Man's Love (1884)
  • The Nobel Jilt (skuespill) (1923)
  • London Tradesmen (sketsjer) (1927)
  • The New Zealander (1972)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lunch with the FT: Robert Caro
  2. ^ "Literary Gossip". The Week : a Canadian journal of politics, literature, science and arts. 1 1: 13. 6. desember 1883.
  3. ^ Hawthorne, Julian (1887): Confessions and Criticisms, Ticknor and Company. s. 160–162.
  4. ^ James, Henry (1888): Partial Portraits, Macmillan and Co. s. 100–101, 133. Originalsitat: «His [Trollope's] great, his inestimable merit was a complete appreciation of the usual. ... [H]e felt all daily and immediate things as well as saw them; felt them in a simple, direct, salubrious way, with their sadness, their gladness, their charm, their comicality, all their obvious and measurable meanings. ... Trollope will remain one of the most trustworthy, though not one of the most eloquent, of the writers who have helped the heart of man to know itself. ... A race is fortunate when it has a good deal of the sort of imagination—of imaginative feeling—that had fallen to the share of Anthony Trollope; and in this possession our English race is not poor.»
  5. ^ Sitert i Wintle, Justin & Kenin, Richard, red. (1978): The Dictionary of Biographical Quotation, Routledge & Kegan Paul Ltd. s. 742

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]