Anna av Sachsen (1544–1577)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anna av Sachsen, prinsesse av Sachsen og Oranien-Nassau. Tegning av Jacques Le Boucq
Anna av Sachsen

Anna av Sachsen født 23. desember 1544 i Dresden, død 18. desember 1577 samme sted, var enebarn og arving til Moritz av Sachsen og hans kone Agnes av Hessen, eldste datter av landgreve Philipp av Hessen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

I 1544 fikk Anna en lillebror Albrecht, som døde allerede to år etter. Da moren ikke fikk flere barn, vokste Anna opp som enebarn, høyt elsket og litt bortskjemt. Barndommen tilbrakte hun i Dresden, hvor også morens yngre søsken Georg og Elisabeth av Hessen oppholdt seg. I denne lille familiekretsen følte Anna seg godt tilpass. Foreldrenes ekteskap var lykkelig, selv om faren for det meste befant seg på en eller annen krigsskueplass. I 1553 ble faren hårdt skadet i slaget ved Sievershausen, og døde senere av skadene. Da han ikke hadde noen sønn, gikk kurfyrstetitlen av Sachsen videre til hans yngre bror August.

Moren giftet seg på ny, men døde selv allerede i 1555, og etterlot Anna alene. Som 11-åring måtte hun nå tilpasse seg livet hos sin grådige og beregnende onkel August og dennes yngre kone Anne av Danmark. Hun følte seg både ulykkelig og alene, og kom til å hate sin pertentlige tante, og den strenge religiøse oppdragelsen hun påla henne. Onkelen var mest interessert i å øke sine territoriale besittelser, så hans oppmerksomhet fikk hun sjeldent.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Anna hadde en deformert skulder, og hun haltet lett, men hennes posisjon og mange penger ga henne en del beilere. I 1556 ba Gustav Wasas sønn Erik om hennes hånd, men ekteskapet ble ikke noe av.

Derimot aksepterte hun et frieri fra Wilhelm den tause, og de giftet seg 25 august 1561. Anna var ustabil, og svinget mellom melankoli, voldelig adferd og suicidal fortvilelse, så Wilhelm gikk fort lei av henne. Hun ble upopulær både i hans familie og hos folket.

De fikk til sammen fem barn:

  1. Anna (1562)
  2. Anna av Nassau (1563–1588)
  3. Maurits August Philip (1564–1566)
  4. Maurits av Nassau (1567–1625)
  5. Emilia av Nassau (1569–1629)

Etter at sønnen Maurits døde i 1566, gikk Anna inn i svære depresjoner som hun forsøkte å drukne i alkohol. I slutten av 1569 vendte hun seg mot den fremgangsrike advokaten Jan Rubens, og hadde en affære med ham. Pga. sin kalvinistiske tro hadde han og konen Maria Pypelinckx med deres fire barn, blitt tvunget til å flykte fra Antwerpen. 22. august 1571 fødte Anna en datter, som fikk navnet Christina (av Diez). Nyheten om Annas antatte indiskresjon nådde Wilhelm, som nektet å anerkjenne barnet som sitt eget. Jan Rubens ble arrestert og sendt hjem til sin kone, som fødte ham den senere så berømte Peter Paul Rubens.

Anna ble sammen med Christina sendt til slottet Belstein, hvor hennes oppførsel utartet seg. Hun begynte å få vrangforestillinger og hallusinasjoner som av og til endte i voldelige utbrudd. For å unngå at hun gikk til angrep på noen fikk tjenerne ordre om å holde alle kniver langt fra henne. Datteren Christina ble fjernet fra sin mor og sendt til oppdragelse sammen med sine halvsøsken. Wilhelm annullerte ekteskapet, og giftet seg siden to ganger.

Anna ble siden tvangsflyttet til Dresden, hvor hennes gemakker ble tilgitret og murt igjen. I døren fantes en liten åpning hvor mat og drikke kunne innføres. Fra mai 1577 led hun av blødninger, og døde 18. desember 1577, like før hennes 33. fødselsdag. Hun ble begravet navnløs ved sine slektningers kostbare epitafier i Meißen domkirke.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]