Anna Bugge Wicksell
| Anna Bugge Wicksell | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. nov. 1862[1][2][3] Egersund | ||
| Død | 19. feb. 1928[1][2][3] (65 år) Stockholm | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, diplomat, stemmerettsforkjemper | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Hartvig Nissens skole | ||
| Partner(e) | Knut Wicksell[4] | ||
| Søsken | Kitty Bugge | ||
| Barn | Sven Wicksell | ||
| Nasjonalitet | Norsk, senere svensk | ||
| Gravlagt | Norra begravningsplatsen (1928–)[1] | ||
| Medlem av | Norsk Kvinnesaksforening Kvindestemmeretsforeningen International Alliance of Women Sveriges Kvinnliga Fredsförening Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen | ||
Anna Kristine Margrete Bugge Wicksell (født 17. november 1862 i Egersund, død 19. februar 1928 i Stockholm), kjent i Norge som Anna Bugge, var en norskfødt svensk kvinnesaksforkjemper, politiker, jurist og diplomat.
I 1878 ble hun en av de første middelskoleelevene ved Nissens Pikeskole, etter en lovendring om middelskoleeksamen for jenter som skolens bestyrere B.C. Pauss, J.C. Keyser og Einar Lyche hadde fått gjennomslag for samme år. Middelskole var frem til 1882 den høyeste utdanningen kvinner kunne ta, og åpningen av middelskoleeksamen for jenter var det første skrittet i åpningen av alle høyere skoler og høyere utdanning for kvinner i årene som fulgte. På Nissens Pikeskole ble hun kjent med Cecilie Thoresen, og deres samarbeid dannet grunnlaget for etableringen av Diskusjonsforeningen Skuld i 1883. Foreningen ble en forløper til Norsk Kvinnesaksforening (NKF), som ble dannet i 1884. I 1885 tok hun examen artium som femte kvinne og begynte deretter å studere jus. Hun var leder for Norsk Kvinnesaksforening fra 1888 til 1889. I en alder av 25 år var hun tidenes yngste NKF-leder.
Hun forlot Norge etter at hun i 1889 inngikk et «samvittighetsekteskap» med den svenske økonomen Knut Wicksell, utdannet seg til jurist i Sverige og ble medlem av Folkeforbundets permanente mandatkommisjon, og dermed Sveriges første kvinnelige diplomat.
Virke i Norge[rediger | rediger kilde]
Slekt[rediger | rediger kilde]
Hun tilhørte slekten Bugge, og var datter av telegraf Jens Bugge (1838–1906) og Anne Hermine. Søstera Erika Bugge (1870–1902) ble gift med språkforsker Jørgen Alexander Knudtzon mens Kitty Bugge (1878–1938) ble telegraf og i likhet med søsteren leder i Norsk Kvinnesaksforening.
Kvinnelig artianer[rediger | rediger kilde]
Anna Bugge var blant de første kvinnene som i 1878 begynte på det første middelskolekurset for kvinner ved Nissens Pikeskole, etter en lovendring som skolens bestyrere B.C. Pauss, J.C. Keyser og Einar Lyche hadde fått gjennomslag for året før. En av hennes medelever var Cecilie Thoresen, som etter middelskoleeksamen i 1879 tok kontakt med Hagbart Berner som i 1882 fremmet et lovforslag som gav kvinner rett til å ta examen artium. Høsten 1883 var Anna Bugge en av de seks kvinnene som startet på Michael Halls privatkurs for kvinner som ønsket å gå opp til examen artium. I 1885 tok hun examen artium som femte kvinne i Norge.[5]
Diskusjonsforeningen «Skuld»[rediger | rediger kilde]
Kvinnene på Michael Halls artiumskurs i Kristiania stiftet 2. november 1883 diskusjonsforeningen Skuld som et forum for debatt om temaer av politisk og samfunnsmessig betydning. Anna Bugge var en av stifterne, og skrev en artikkel om foreningen i Kvindelige studenters jubilæumsskrift 1882–1907.[6] I 1884 ble diskusjonsforeningen videreført som Norsk Kvindesagsforening.
Norsk Kvinnesaksforening[rediger | rediger kilde]
Anna Bugge var formann i Norsk Kvinnesaksforening fra januar 1888 til juni 1889, etter sedelighetsdebatten som avstedkom Ragna Nielsens avgang fra formannsvervet. Bugge var 25 år da hun ble valgt og tidenes yngste NKF-leder.
Bugge var som kvinnesaksforkjemper særlig opptatt av konkrete reformer, som var nødvendige for kvinners likestilling med menn. Hun var mer opptatt av kvinneundertrykkelsens sosiale og økonomiske årsaker enn av åndelige diskusjoner om sedelighet. I artikler i kvinnesaksforeningens tidsskrift Nylænde fremhevet hun kvinners økonomiske uavhengighet som en nødvendig forutsetning for kvinners likestilling med menn. I tråd med dette var hun også opptatt av utdannelse og organisering av kvinner. Hun var en av lærerinnene i den «frie undervisning for kvinner», som noen kvinnesakskvinner hadde tatt initiativ til. Hun holdt foredrag om kvinners faglige utdannelse og var opptatt av at kvinner skulle få lov til å komme i lære hos håndverkere. I Nylænde tok hun til orde for en pensjonskasse for husassistenter.
Bugge deltok aktivt i arbeidet for kvinners stemmerett. I 1888 reiste hun som medlem av Kvindestemmeretsforeningen rundt i landet og talte for kvinners stemmerett.
Virke i Sverige[rediger | rediger kilde]
Ekteskap[rediger | rediger kilde]
I 1889 giftet Anna Bugge seg med svenske Knut Wicksell, som senere ble professor, og hun forlot kvinnebevegelsesarbeidet i Norge.
Juridisk embetseksamen[rediger | rediger kilde]
Hun ble jur.kand. ved Lunds universitet i 1911.
Politisk karriere[rediger | rediger kilde]
Hun deltok også i annet politisk arbeide enn kvinnesaksarbeide. Som resultat av det ble hun medlem av Folkeforbundets permanente mandatkommisjon i 1921, og ble dermed den første kvinne i Folkeforbundet. Hun var der diplomat for Sverige.
Æresbevisninger (posthumt)[rediger | rediger kilde]
I 2013 fikk hun en gate i Egersund oppkalt etter seg: Anna Bugges vei.[7]
I Sverige, hvor hun er kjent som Anna Wicksell, planlegges det en minnemynt med hennes motiv.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Svenskagravar.se, www.svenskagravar.se, oppført som Bugge-Wicksell, Anne Margrete Kristine, besøkt 14. januar 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Sveriges dödbok 1815–2022, oppført som Bugge, Anne Margrete Kristine[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon ID Anna_Bugge_Wicksell, besøkt 23. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, «Anna Bugge Wicksell»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kvindelige studenters jubilæumsskrift. Kristiania: Brydes bogtrykkeri. 1907.
- ^ Mørck, Fredrikke (redaktør); Høgh, Marie (redaktør) (1914). Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914. Kristiania: Berg & Høgh. s. 63.
- ^ Tidende, Dalane. «Anna Bugge får en annen vei». Arkivert fra originalen 20. september 2016. Besøkt 2. august 2016.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Christina Carlsson Wetterberg: Jag saknar fruntimmer här: en biografi över Anna Bugge Wicksell, Natur & Kultur, Stockholm, 2020, 405 s., ISBN 978-9-127-16242-6.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]