Andrée Land

Andrée Land på kartet over Svalbard

Andrée Land er et landområde på nordlige Spitsbergen, Svalbard. Det avgrenses av Woodfjorden i vest og Wijdefjorden i øst, og utgjør en nord-sør-gående, 70 km lang halvøy mellom disse fjordene. Mot sør støter området mot James I Land. I vest utgjør Woodfjorden og Woodfjorddalen grense mot Haakon VII Land.

Natur og landformer[rediger | rediger kilde]

Kystområdet på begge sider av den innerste halvdelen av Wijdefjorden utgjør Indre Wijdefjorden nasjonalpark. Halvøya har egen reinstamme langs fjordene. Det er mye isbjørn i Liefdefjorden i nordøst, og havet i nord har hvithval. På øya Moffen nord for området er den en egen hvalross-koloni, og Wijdefjorden har noe sel. Andrée Land har ingen større fuglefjell, i Jakobsenbukta i nordvest er det færre enn 10 000 hekkende individer.

Hele landområdet ligger mellom Woodfjorden og Wijdefjorden, og utgjør ei langsmal, nord-sørstilt halvøy. Området inngår i en devonsk graben som sank ned i silur og ble fylt av sedimenter i devontiden, og siden hevet fra nord. I ettertid har derimot jordskorpen hellet mer og de høyeste fjellene er nå i sør – med Vaktaren (1285 m) som den høyeste. På østsiden mot Wijdefjorden når Seidfjellet 1165 m og Kronprins Haralds fjell 960 m. Berggrunnen har mye rød (sørvest) eller mørk grå (nord) sandstein og skifer. I Woodfjorden slår sandsteinen fra devon over i purpurrødt og grålilla. Området er delvis isdekt, men ingen av isbreene er større enn 40 km². Regnet fra nord bemerkes Balbergbreen, Vogtbreen, Ottobreen, Georgbreen, Skaugumbreen, Hòvbreen, Forkbreen, Anne-Mariebreen, Eddabreen og Uggbreen.

Bosettinger og historie[rediger | rediger kilde]

Det er ingen bosettinger i Andrée Land, og det har heller ikke vært særlig mange. Fangsthytter har vært etablert på Gråhuken helt nord, og ved innløpet til Vestfjorden langt inne i Wijdefjorden der den deler seg.

Navn[rediger | rediger kilde]

Landområdet er oppkalt etter den svenske ingeniøren og polarforskeren Salomon August Andrée (1854-97). Han deltok på den svenske Polarårekspedisjonen til Spitsbergen i 1882–83, og på polare ballongekspedisjoner i 1896 og 1897.^[1]