Andreas Heusler
| Andreas Heusler | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 10. aug. 1865[1][2][3] Basel | ||
| Død | 28. feb. 1940[1][2] (74 år) Basel | ||
| Beskjeftigelse | Filolog, germanist, skribent, universitetslærer | ||
| Far | Andreas Heusler | ||
| Mor | Adele Heusler[4] | ||
| Nasjonalitet | Sveits | ||
| Medlem av | Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab Det prøyssiske vitenskapsakademiet | ||
| Signatur | |||
.jpeg) | |||
Andreas Heusler (født 10. august 1865 i Basel i Sveits, død 28. februar 1940 i Basel) var en sveitsisk filolog, germanist og skandinavist med nordisk middelalder som spesialfelt.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Andreas Heusler kom fra en gammel borgerfamilie i Basel, Sveits. Han var sønn av Andreas Heusler (1834–1921) og sønnesønn av Andreas Heusler (1802–1868), begge med bakgrunn som jurister, rettshistorikere og politikere. I sin ungdom fikk Heusler strålende karakterer på skolen i Basel og i sine videre studier i Freiburg im Breisgau og Berlin, og oppnådde i 1887 doktorgraden i Freiburg med sin doktoravhandling „Beitrag zum Consonantismus der Mundart von Baselstadt“.
Forsker[rediger | rediger kilde]
Heusler ble i 1890, 25 år gammel, privatdosent for germanistik i Berlin. I 1893 giftet han seg med den 14 år eldre hessiske sangerinnen Auguste Hohenschild. Ekteskapet ble imidelrtid ulykkelig, og etter å ha vært separert siden 1901 skilte de seg i 1922.
Heusler ble værende i Berlin og var fra 1894 til 1913 Extraordinarius (assisterende professor) innen nordisk filologi. I denne perioden engasjerte han seg sterkt i studiet av norrøn og islandsk litteratur med særlig fokus på sagalitteraturen. Blant annet oversatte han en lang rekke verker til tysk og dro på to besøk til Island. I 1914 fikk han utgitt verket Die Anfänge der isländischen Saga der han lanserte begreper som friprosa og bokprosa.
I tiden 1914–1919, under og like etter 1. verdenskrig var Heusler professor i germanistisk filologi ved Humboldt-universitetet i Berlin. Fra 1920 bosatte han seg i Arlesheim ved Basel i Sveits. Etter at han gikk av i 1936 fikk han tildelt eget kontor ved universitetet i Basel. Heusler døde i 1940 etter kort tids sykdom.
Heuslersches Gesetz (Heuslers lov) er oppkalt etter Heusler. Den utsier at i de alemanniske dialekter blir fortis og lenis bare uttalt forskjellig når de omgis av stemte lyder («stimmlose Lenis und Fortis bewahren ihre gegensätzliche Natur nur in sonorer Umgebung»[5]), i alemannisk alts av /m/, /n/, /ŋ/, /l/, /r/, /ʋ/, /j/ og /w/. Slik uttales for eksempel i zürichtysk /fyr d̥i/ (für dich) som [fyr d̥i], mend derimot /heb̥ d̥i/ (halte dich fest) som [hep ti].[6] Oppkallingen etter Heusler slo igjennom, selv om han hadde påpekt at Jost Winteler i 1875/76, før ham selv, hadde oppdaget regelen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118704370, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id heusler-andreas, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ VIAF-ID 101218975[Hentet fra Wikidata]
- ^ Andreas Heusler: Der alemannische Consonantismus in der Mundart von Baselstadt. Karl J. Trübner, Strassburg 1888, S. 24.
- ^ Beispiel aus: Jürg Fleischer, Stephan Schmid: Zurich German Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.. I: Journal of the International Phonetic Association. 36, 2006, S. 243–253.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Heinrich Beck: Heusler, Andreas. In: Heinrich Beck, Dieter Geuenich, Heiko Steuer (Hrsg.): Reallexikon der Germanischen Altertumskunde Band 14, de Gruyter, Berlin/ New York 1999, ISBN 3-11-080063-2, S. 533–543.
- Heinrich Beck: Andreas Heuslers Begriff des ,Altgermanischen‘. In: Heinrich Beck (Hrsg.): Germanenprobleme in heutiger Sicht. (= Reallexikon der Germanischen Altertumskunde - Ergänzungsbände. 1). 2., um ein Vorwort erweiterte Auflage. de Gruyter, Berlin/ New York, 1999, ISBN 3-11-080031-4, S. 396–414.
- Klaus Düwel, Heinrich Beck, Oskar Bandle (Hrsg.): Andreas Heusler an Wilhelm Ranisch. Briefe aus den Jahren 1890–1940 (= Beiträge zur nordischen Philologie. Band 18). Helbing & Lichtenhahn, Basel/ Frankfurt am Main 1989, ISBN 3-7190-1022-8.
- Jürg Glauser, Julia Zernack (Hrsg.): Germanentum im Fin de siècle. Wissenschaftsgeschichtliche Studien zum Werk Andreas Heuslers (= Studien zur Geschichte der Wissenschaften in Basel. NF Band 3). Schwabe, Basel 2005, ISBN 3-7965-2163-0.
- (de) Walter Haas: «Heusler, Andreas» i Historisches Lexikon der Schweiz.
- Jan Alexander van Nahl: Andreas Heusler und die Mittelalterphilologie. In: Zeitschrift für deutsches Altertum und deutsche Literatur 144, 2015, S. 421–431.
- (de) Paul-Gerhard Völker: «Heusler, Andreas.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 49–52 (digitalisering).
- Ulrich Wyss: Andreas Heusler (1865–1941). In: Christoph König, Hans-Harald Müller, Werner Röcke (Hrsg.): Wissenschaftsgeschichte der Germanistik in Porträts. de Gruyter, Berlin u. a. 2000, ISBN 3-11-080726-2, S. 128–140. (kostenpflichtig De Gruyter Online)
- Julia Zernack: Andreas Heusler. In: Christoph König (Hrsg.): Internationales Germanistenlexikon 1800–1950. de Gruyter, Berlin / New York 2003, ISBN 3-11-090805-0, S. 738–741.