Andreas Beck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Andreas Beck
Andreas Beck
Født 8. oktober 1864
Norge Balsfjord i Troms
Død 18. mars 1914 (49 år)
nær Montevideo, Uruguay
Ektefelle Josefine Beck
Yrke Fangstman, skipper, islos og reder

Andreas Beck (født 8. oktober 1864 i Balsfjord, død 18. mars 1914 ombord på polarskuta «Fram» og senket i havet utenfor Montevideo, Uruguay) var fangstmann, ishavsskipper, islos og reder. Han var islos på Roald Amundsens sydpolekspedisjon.

Tidlig ishavsliv[rediger | rediger kilde]

Andreas Beck var sønn av ishavsskipper og reder Lars Andreas Beck, Balsfjord. Han begynte sitt sjømannsliv om bord på brorens skute «Olivia», siden ble det selfangeren «Harald Hårfager» og skonnerten/selfangeren «William Barents». Han reiste i flere år som harpuner på skuter som «Søstrene», «Diana» og «Moderen». I 1896 var han skipper på seiljekta «Aurora» og fra 1903-1906 førte han sin egen skute «Cesilie Malene», som han eide sammen med Lars Hansen jr.

Andreas Beck førte også «Holmengrå» på en vitenskapelig ekspedisjon til Svalbard i 1908 og i 1909 førte han seiljekta «Marie» av Kristiania på Gunnar Holmsens geologiske ekspedisjon til Spitsbergen.

16. november 1909 ble Andreas Beck tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv.

En av Amundsens utvalgte[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1910 gikk Andreas Beck om bord i polarskuta «Fram» som islos på Roald Amundsens planlagte Nordpolekspedisjon. Få visste at Amundsen allerede da planla en «avstikker» til Sydpolen, og at Beck egentlig var hentet inn for oppgaven med å føre «Fram» gjennom sydisen. Kontrakten med Amundsen ble undertegnet i april 1909, etter at Amundsen hadde fått beskjed om at hans gode venn Frederick Cook hadde nådd den nordlige pol, som var Amundsens egentlige mål.

Andreas Beck ble anbefalt av Amundsens venn og kontaktmann i Tromsø, apoteker og korrespondent for Morgenbladet Fritz Gottlieb Zappfe. Amundsen tok selv turen til Tromsø for å få Becks underskrift på kontrakten.

Fra Oslo gikk «Fram» til Madeira, hvor Beck og resten av mannskapet ble informert om endringene i planene og ble gitt muligheten til å trekke seg fra videre ferd. Alle ble med videre.

Etter å ha ført «Fram» gjennom sydisen langt raskere enn planlagt og satt i land polarekspedisjonen i Hvalbukta i januar 1911, dro Beck og «Fram» ut på et flere måneders langt oseanografisk tokt i sydatlanteren. Helmer Hanssen, en av Amundsens fire utvalgte til selve sydpolsferden, skriver i sin bok Gjennem isbaksen: «Beck var en kjempe av en skikkelse, og som vanlig for store og sterke folk, hadde han et ypperlig godt humør. Enda så stor han var, så var ingen raskere i riggen. Han hadde den egenskapen som enkelte ishavsskippere har, de kunne lukte isens gang. Amundsen satte Beck meget høyt, og det Beck mente og foreslo, gikk Amundsen med på.»

I januar 1912 var Beck og «Fram» tilbake i Hvalbukta og hentet ekspedisjonen som 14. desember 1911 hadde plantet det norske flagg på Sydpolen. Turen gikk til HobartTasmania og deretter til Buenos Aires i Argentina, hvor «Fram» gikk i opplag i påvente av ekspedisjonens fortsettelse mot Nordpolen. I Buenos Aires holdt Norges overordentlige sendemann og befullmektigede minister til Argentina, Paraguay og Uruguay, Peter «Don Pedro» Christophersen stor fest, og ekspedisjonsdeltakerne ble tildelt en medaljong av Det Norske La Plata Samfund. Beck og resten av mannskapet reiste med passasjerbåt til Oslo, hvor de fikk en kongelig mottagelse, og ble 20. august 1912 tildelt «Medalje til Erindring om Fram's Expedition til Sydpolen 1910-1912» (Sydpolsmedaljen). Ekspedisjonsdeltakerne fikk også, av Amundsen, hvert sitt lommeur i gull, preget med ekspedisjondeltakerens monogram, samt innskripsjonen «Fram 1910-1912».

Den siste reise[rediger | rediger kilde]

I 1913 reiste Beck igjen til Buenos Aires for å mønstre på «Fram» for å fortsette Amundsens ekspedisjon mot nord. Turen gikk til Panama, hvor de skulle gå gjennom den nye Panamakanalen. På grunn av vanskeligheter med kanalarbeidet ble imidlertid ventetiden for lang og de bestemte seg for å gå sørover og runde Kapp Horn i stedet. På veien sørover ble Andreas Beck syk og døde 18. mars 1914. Han ble senket i havet utenfor Montevideo i Uruguay (33+1/2 gr. s.b., 49+1/2 gr. v.l.). Amundsen som fortsatt var i Norge, valgte da av flere grunner å avbryte ekspedisjonen og «Fram» seilte tilbake til Norge. Dette skulle også bli «Fram»s siste reise. Amundsen tok personlig turen til Tromsø for å kondolere familien, og for å gi enken Josefine Beck 10000 kr.

Andreas Becks Top / Mount A. Beck / Beck Peak[rediger | rediger kilde]

På Amundsens kart over sydpolen er Andreas Beck hedret med sitt navn på en fjelltopp. «Andreas Becks Top» er av Amundsen tegnet inn på 87°20′S 148°0′Ø. Etter senere undersøkelser av United States Geological Survey ga Advisory Committee on Antarctic Names fjellet navnet Beck Peak og lokaliserte det til 86°5′S 158°58′V.

Filmer/TV[rediger | rediger kilde]

TV-serien The last place on earth er en britisk storprodukjon fra 1985 om kappløpet mot Sydpolen, med en mengde kjente og profilerte skuespillere. I denne TV-serien ble Andreas Beck portrettert av Erik Bye. Roald Amundsens Sydpolsferd (1910–1912) er en filmhistorisk utgivelse fra Norsk filminstitutt som bl.a. inneholder de originale filmopptakene fra sydpolekspedisjonen. Andreas Beck kan ses på flere av opptakene, som er en av svært få filmer i UNESCOs internasjonale register Memory of the World.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Andreas Beck (explorer) – bilder, video eller lyd