Andre verdenskrig i Fransk Indokina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Andre verdenskrig i Fransk Indokina
Konflikt: Stillehavskrigen under andre verdenskrig
Andre verdenskrig i Fransk Indokina
Japanske soldater inntar Sai Gon, 1941.
Dato 22. september 194026. august 1945
Sted Fransk Indokina (Viet Nam, Laos og Kambodsja), Siambukten
Resultat
Japansk nederlag og kapitulasjon. August-revolusjonen fører til Viet Nams uavhengighetserklæring og den første indokinesiske krig.
Parter
Frankrike Vichy-Frankrike[1]
Flag of Colonial Annam.svg Fransk Indokina
Flag of North Vietnam 1945-1955.svg Viet Minh
Laos Lao Issara
Flag of the People's Republic of Kampuchea.svg Khmer Issarak
Andre[2]
Flag of Free France 1940-1944.svg FFL-Frankrike
Storbritannia Storbritannia
British Raj Red Ensign.svg Britisk India
USA USA
Republikken Kina Kina[3]
Japan Japan
Thailand Thailand[4]
Flag of the Empire of Vietnam (1945).svg Keiserriket Vietnam
Flag of Cambodia under Japanese occupation.svg Kongedømmet Kambodsja
Flag of Laos (1952-1975).svg Kongedømmet Laos[5]
Kommandanter
Frankrike Jean Decoux
Frankrike Maurice Martin
Frankrike Marcel Alessandri
Frankrike Georges Sabattier
Flag of North Vietnam 1945-1955.svg Hồ Chí Minh
Flag of North Vietnam 1945-1955.svg Võ Nguyên Giáp
Laos Savang Vatthana
Flag of the People's Republic of Kampuchea.svg Achar Mean
Flag of the People's Republic of Kampuchea.svg Tou Samouth
Flag of Free France 1940-1944.svg Philippe Leclerc de Hauteclocque
StorbritanniaBritish Raj Red Ensign.svg Douglas Gracey
Republikken Kina Lu Han
Japan Tsuchihashi Yuitsu
Japan Tsukamoto Takeshi
Japan Nakamura Akihito
Japan Nishimura Takuma
Thailand Plaek Phibunsongkhram
Flag of the Empire of Vietnam (1945).svg Bảo Đại
Flag of the Empire of Vietnam (1945).svg Trần Trọng Kim
Flag of Cambodia under Japanese occupation.svg Norodom Sihanouk
Flag of Cambodia under Japanese occupation.svg Sơn Ngọc Thành
Flag of Laos (1952-1975).svg Phetsarath Rattanavongsa
Styrker
Frankrike ~50.000 (1940)
Frankrike ~24.000 (1945)
Japan ~36.000 (1940) (38. armé)
Japan ~65.000 (1945)
Thailand ~60.000 (1940)
Tap
~5000 franskmenn
Opptil 2.000.000 indokinesiske sivile.
~2803 japanere
>400 thailendere drept og såret

Under andre verdenskrig kom Fransk Indokina, en koloniføderasjon som inkluderte dagens Viet Nam, Laos og Kambodsja, under japansk dominans. I september 1940 gav Vichy-regimet (som nettopp hadde underkastet seg Tyskland etter slaget om Frankrike tidligere det året) etter for Japans krav om militær tilgang til Tonkin. Dette gav i første omgang Japan et nytt oppmarsjområde i forhold til Kina under sin pågående krig (19371945) mot kineserne. I annen rekke var det et ledd i den japanske plan om å få herredømmet over Stillehavsområdet, noe som var blitt vesentlig hjulpet fremover av Tysklands seier over Nederland (som var kolonimakt i Nederlandsk Ostindia) og Frankrike. Japanerne beholdt det franske byråkrati og lederskap intakt for administrasjonen av Indokina.

Den 9. mars 1945, da Tyskland var nær ved det endelige nederlag og amerikanerne rykket stadig nærmere Japan i Stillehavet, besluttet Japan seg for å ta full kontroll over Indokina. De beholdt makten inntil den vietnamesiske nasjonalistgeriljaen Viet Minh lyktes å frigjøre store områder før krigens avslutning.

Da Japan kapitulerte i august 1945, tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. I denne situasjonen overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer og dannet en provisorisk regjering hvor Võ Nguyên Giáp ble innenriksminister. I kraft av denne funksjonen var han leder for politi og sikkerhetsstyrker, og var ansvarlig for henrettelser av ikke-kommunister, pressesensur hvor alle nasjonale medier ble pålagt å følge kommunistpartiets direktiver.[6]

Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen av sin tidligere koloni. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina.

I september 1945 opprettet den fransk-utdannede Ho Chi Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene, men 23. november svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam. Viet Minh, som var kommunistiske vietnamesiske nasjonalister under ledelse av Ho Chi Minh, motsatte seg franske forsøk på å gjenerobre kolonien. Under andre verdenskrig hadde USA støttet Viet Minh i deres motstandskamp mot japanerne, men dette endret seg så snart den kalde krigen mellom de to supermaktene brøt ut. I mars 1945 hadde geriljaen kontroll over det meste av den vietnamesiske landsbygden, og etter å ha overbevist keiser Bao Dai om å abdisere, erklærte Ho seg som president for Vietnam den 21. september 1945. Men før måneden var omme, hadde en kombinert styrke av britiske, franske og indiske styrker, som også tvang japanske fanger til å bistå dem, gjeninnsatt det franske kolonistyre, og med dette brøt den første Indokina-krigen ut. Dette skulle bli starten på en rekke store kriger i Indokina.

Den første japanske invasjonen[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fransk Indokina, kart fra 1913.

Frankrike hadde underlagt seg området som i dag utgjør Laos, Kambodsja og Viet Nam i en periode fra 1862 til 1907. I 1885 ble koloniene i området slått sammen til føderasjonen Fransk Indokina, fra 1902 med hovedstad i Ha Noi.

Tidlig i 1940 gikk japanske styrker i gang med å ta kontrollen over Longzhou i det sørlige Guangxi, hvorfra det gikk en jernbane til Hanoi. Japanerne ønsket å ta kontroll over denne jernbanen, ettersom dette ville stanse forsyninger til den kinesiske motstanden fra Fransk Indokina. Etterhvert lyktes det japanerne å kutte denne forsyningslinjen. Imidlertid gikk det fremdeles en jernbane til Yunnan, og japanske bombeangrep hadde liten effekt.

Den 22. juni gikk Frankrike med på en våpenhvile med Tyskland, Japans allierte. Dette førte til etableringen av det tyskvennlige Vichy-regimet, som kontrollerte delene av Frankrike som ikke ble besatt av tyske styrker, og de fleste franske koloniene.

Japan forsøkte å presse Frankrike til å stenge jernbanen til Yunnan, men partene oppnådde ikke enighet. Den 5. september begynte japanerne å forberede seg på en storstilt invasjon av det nordlige Fransk Indokina, og forberedelsene inkluderte bruk av krigsskip, hangarskip og en amfibiebataljon. Stilt ovenfor trusselen om invasjon, gav franskmennene etter, og den 22. september signerte de to landene en avtale som tillot Japan å stasjonere tropper i Indokina, og bevege både tropper og forsyninger gjennom den franske kolonien. Avtalen gav Japan rett til å stasjonere opp til 6,000 tropper i Indokina permanent, og til sammen kunne 25,000 tropper befinne seg i kolonien på det samme tidspunktet.

Japan angriper[rediger | rediger kilde]

Den japanske generalen Nishimura Takuma.

I løpet av et fåtall timer, krysset japanske styrker grensen ved tre punkter i nærheten av jernbanekrysset i nærheten av Lang Son. Dette stred mot avtalen, og førte til krigsutbrudd mellom Frankrike og Japan. Franske styrker holdt stand i Lang Son inntil den 25. september, da de omsider måtte gi tapt. Den japanske seieren åpnet veien til Hanoi for de japanske styrkene.

Tidlig på morgenen den 24. september begynte japanske fly å bombe franske posisjoner langs kysten. De franske styrkene ble gitt ordre om å forhindre enhver landing av japanske tropper, og til tross for at de var underlegne forsøkte franskmennene å holde stillingene. Den 26. september landet japanske styrker like sør for Haiphong, og tok kontroll over Dong Tac. Like etterpå ble stridsvogner sendt fra sjøveien, mens japanske fly bombet Haiphong. Innen kvelden hadde 4,500 japanske tropper og et dusin stridsvogner stilt seg like utenfor byen.

Kvelden den 26. september døde kampene ut, ettersom franskmennene trakk sine styrker ut av kampsonen. Japan tok kontroll over den franske flybasen Gia Lam utenfor Hanoi, og sikret de viktigste jernbanene. 900 japanske tropper ble utstasjonert i Haiphong, og 600 i Hanoi. De japanske okkupantene kom til å bli værende i Indokina inntil slutten på andre verdenskrig.

Japansk kontroll[rediger | rediger kilde]

Ettersom franskmennene trakk sine tropper sørover, ble vietnameserne oppfordret av japanerne til å støtte invasjonen. De vietnamesiske kommunistene i Bac Son-distrikter forsøkte å ta fordel av situasjonen, og etablerte en organisert motstand med geriljaenheter og en forent administrasjon den 27. september. Imidlertid nådde franske protester til slutt frem, og en våpenhvile mellom Frankrike og Japan ble til slutt undertegnet. Avtalen tillot at de franske styrkene fikk returnere til områdene Japan hadde okkupert for å slå ned på opprøret. Dette hadde ikke kommunistene forventet, men de fleste rakk å trekke seg tilbake til fjellene.

I et forsøk på å få Japan med i krigen mot Sovjetunionen, tvang Tyskland det franske Vichy-regimet til å signere en avtale om "felles forsvar" av Indokina mellom Japan og Frankrike. Avtalen gav Japan full kontroll over hele kolonien. De kunne nå stasjonere tropper hvor de ønsket, de kunne benytte alle de franske basene etter eget ønske, og de kunne etablere en egen politistyrke dersom de ønsket dette. Separate avtaler mellom Frankrike og Japan sørget for at all produksjon av ris, gummi og mineraler falt i japanske hender. Til gjengjeld mottok Frankrike en betaling i form av japansk valuta, som ironisk nok kun kunne brukes i Japan.

Avtalene bekreftet Frankrikes suverenitet i Indokina, men fra nå av ville denne deles med Japan. Selv om Fransk Indokina teknisk sett ikke var okkupert av Japan, var forholdet mellom de to styresmaktene generelt urolig. Den 1. august 1941 okkuperte japanerne Saigon i det sørlige Vietnam.

For vietnamesiske nasjonalister var delingen av kontroll mellom Japan og Frankrike fra et økonomisk standpunkt svært ufordelaktig. Landets rikdommer gikk nå med på å finansiere den japanske krigsinnsatsen, og matmangel preget krigsårene i Vietnam. Imidlertid medførte avtalene viktige politiske poeng, ettersom både japanerne og franskmennene ønsket å innynde seg hos lokalbefolkningen.

Fransk "hensynspolitikk"[rediger | rediger kilde]

Franskmennene, som fikk kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen, innførte et nytt program, kjent som "hensynspolitikk". Denne strategien gikk ut på å forhindre brutal behandling av den vietnamesiske befolkningen, noe som stod i skarp strid med Frankrikes tidligere historie i Indokina. Franskmennene gikk enda lenger; gjennom propaganda forsøkte de å minne vietnameserne på deres egen historie, spesielt deres lange kamper mot andre asiatiske land som forsøkte å dominere landet. Vietnamesisk kultur ble fremmet på en helt ny og ordinær måte, og en nasjonalistisk ungdomsbevegelse endte til slutt opp med over én million medlemmer. Denne ungdomsbevegelsen, som etterhvert ble dominert av kommunister, begynte etterhvert å trene sine medlemmer opp til væpnet kamp, gjennom blant annet trening på bruk av skytevåpen. Uten å være klar over det, bidrog franskmennene til å trene opp en revolusjonær hær.

Til tross for innsatsen franskmennene la inn, vant de liten støtte for fortsatt fransk kontroll over Indokina. Den muligens største feilen som ble begått fra fransk side, var adopteringen av et juridisk system Vichy-regimet i første omgang hadde lånt fra Nazi-Tyskland.

Den fransk-thailandske krig[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Koh Chang, utkjempet 17. januar 1941.

Fra oktober 1940 til mai 1941 utkjempet de franske kolonimyndighetene en kort krig mot det japanskallierte Thailand under statsminister Plaek Phibunsongkhram. Militært sett hadde de overlegne thailandske styrkene framgang på landjorda mens på havet vant franskmennene det viktige slaget ved Koh Chang. Til slutt forhandlet japanerne fram en fredsavtale, hvor de omstridte landområdene mellom franskmennenes og thailendernes områder ble overført til Thailand.

Indokinesiske grupper[rediger | rediger kilde]

Kollaboratører[rediger | rediger kilde]

Bảo Đại, keiser av Viet Nam til 1945.

I 1941 hadde ikke Japan noen tydelig plan for fremtiden for Indokina. Ettersom de på dette tidspunktet forventet å vinne krigen, hadde de ingen intensjoner til å tillate franskmennene å bli værende etter den franske seieren. Imidlertid ønsket heller ikke japanerne et selvstendig Vietnam, og vietnamesiske nasjonalister som håpte på tidlig selvstendighet under japansk beskyttelse ble dypt skuffet.

Noen nasjonalister var villige til å stole på japanerne. Prins Cường Để hadde levd i eksil i Japan mesteparten av 30-tallet, og var en av dem som støttet ideen om japansk-vietnamesisk samarbeid. Andre villige kollaboratører var enkelte religiøse sekter, som Cao Dai og Hoa Hao. Sistnevnte var blitt opprettet av Huỳnh Phú Sổ, som fra fransk hold ble omtalt som den "gale monken". Han hadde vært syk hele livet, men mottok angivelig en "mirakuløs helbredelse" i et kloster i 1939. Like etterpå opprettet han en ny buddhistisk sekt, som snart tok en spiss anti-fransk posisjon. Denne holdningen sikret ham støtte fra titusenvis av bønder, noe som uroet franskmennene. I 1940 hadde han blitt arrestert og plassert i et psykiatrisk sykehus. Imidlertid slo denne planen feil, og hans omdømme ble styrket ytterligere. Franskmennene hadde deretter forsøkt å sende ham i eksil til Laos, men det japanske hemmelige politiet reddet ham og fikk ham plassert i "husarrest" i Saigon på bakgrunn av påstander om at han var en spion for Kina. Herfra kunne han både styre Hoa Hao-bevegelsen og ha kontakt med sine etterfølgere. Franske protester ble fra japansk hold ignorert, og til slutt stod han igjen med mer enn 40,000 etterfølgere. Japanerne så dette som en potensiell pro-japansk armé, og gikk langt i å forsøke å vinne slike bevegelser for den pan-asiatiske og anti-vestlige sak.

Problemet med denne strategien var at japanerne ikke visste hva de skulle gjøre med sine nye allierte. De var ikke villige til å oppfordre til et grasrotopprør, ettersom de ikke ennå ønsket franskmennenes endelige fall i Indokina. Istedet ble disse gruppene "spart" til senere bruk. Uheldigvis for japanerne, førte dette på sikt til at støtten etterhvert sviktet.

Japanernes og franskmennenes innsats for å gjøre situasjonen vanskeligere for motparten, slo til slutt tilbake på dem selv. Ettersom de begge hadde støttet nasjonalistiske og til dels radikale bevegelser rettet mot motparten, hadde de nå plutselig store grupperinger som var altfor sterke til å bli eliminert av koloniregimet. Dette skulle på sikt bidra til at både Japan og Frankrike begynte å miste kontroll over kolonien.

I 1945, etter det japanske kuppet, ble kortvarige japanske marionettstater ledet av lokale herskere opprettet i alle de tre franskindokinesiske landene.

Vietnamesisk motstand[rediger | rediger kilde]

Mens pro-franske grupperinger hadde stor fremgang på grunn av det reformerte systemet i Indokina, led kommunister og andre radikale anti-franske nasjonalister under det undertrykkende, juridiske systemet. På grunn av dette, begynte nasjonalistene i større og større grad å flytte seg til det sørlige Kina for å fortsette kampanjen sin derfra. Vietnamesiske nasjonalister hadde hatt tilstedeværelse i Kina helt siden det mislykkede Yen Bai-mytteriet ledet av Viet Quoc i 1930. Tidligere hadde den kinesiske regjeringen ikke tillatt vietnamesiske kommunister å operere på kinesisk territorium, ettersom de allerede hadde nok problemer med kinesiske kommunister, men nå hadde de kinesiske kommunistene signert en våpenhvile med regjeringen for å stå sammen i forent front mot japanerne. Dette førte til at vietnamesiske kommunister kunne operere fritt i Sør-Kina.

Etter at Japans stilling i Indokina ble etablert gjennom avtalene i 1941, ønsket nå den kinesiske regjeringen å etablere en forent front blant de vietnamesiske anti-kolonistene i Kina. Kineserne håpte på å gradvis omgjøre denne politiske makten til et spionasjenettverk kapabelt til å avgi nøyaktige rapporter om japanske troppebevegelser. En effektiv vietnamesisk nasjonal front kunne, ifølge kinesiske ledere, til og med føre en effektiv geriljakrig mot de japanske styrkene og deres forsyningslinjer i Vietnam.

For å oppnå denne planen, måtte kineserne først forene de vietnamesiske nasjonalistene. Under eksilet i Kina hadde nasjonalistene splittet opp i flere grupper, og nå måtte dette reverseres. Kineserne opprettet «Vietnams frigjøringsliga» i 1940, en forent front som inkluderte blant annet kommunister. Den kinesiske regjeringen hadde aldri følt seg komfortabel med sin egen allianse med kinesiske kommunister, og følte seg utrygg på å støtte kommunistiske vietnamesere. Derfor sørget kineserne for at kommunistene ikke fikk lederskap i ligaen. Og ved hjelp av midler fra Guomindang, begynte ligaen et militært treningsprogram for fem hundre av medlemmene.

Ligaen var imidlertid dypt skuffet av sine kinesiske sponsorer. Siden 1930 hadde de vietnamesiske nasjonalistene i Kina fungert kun som eksil-partier uten egentlige røtter i selve Vietnam. Derfor manglet de det nødvendige nettverket som skulle til for å opprette et ordentlig spionasjenettverk. På ett eller annet tidspunkt i 1943 innså kinesiske militære ledere at de ganske enkelt kastet bort penger og midler på dette, og i ren desperasjon henvendte de seg til kommunistene.

De vietnamesiske kommunistene hadde hatt stor fremgang siden 1940. Nguyen Ai Quoc, lederen for partiet, hadde gjort to tilsynelatende gode avgjørelser for partiets fremtid. For det første innså han at det ikke kun var arbeidere og bønder som ønsket å se en slutt på det vestlige styret. Mange fra middelklassen, inkludert utleiere, støttet nå selvstendighetsbevegelsen. For det andre, i motsetning til de ikke-kommunistiske gruppene, hadde han nektet å la partiet opptre som et eksilparti. Istedet var han overbevist om at det var viktig å finne en sikker bare på vietnamesisk jord. Sent i 1940 og tidlig i 1941 infiltrerte de Cao Bang-provinsen i det nordlige Vietnam og etablerte bånd med fjellfolket i området. Etterhvert ble landsbyen Bac Bo kommunistenes hovedbase i Vietnam.

Viet Minh opprettes[rediger | rediger kilde]

Viet Minhs flagg.

Den 10. mai 1941 avholdt de vietnamesiske kommunistene i Bac Bo sin åttende partikonferanse. På dette møtet ble det implementert nye strategier på Nguyens oppfordring, hvor de ikke bare skulle kjempe med arbeiderklassen og bøndene, men alle vietnamesere som ønsket selvstendighet, rik eller fattig. Med dette frasa partiet planer om å ta land fra utleierne, og lovet at bare land eid av franskmenn og kollaboratører ville bli konfiskert.

For å organisere de anti-kolonistiske styrkene, ble en ny organisasjon opprettet. Denne fikk navnet «Việt Nam Ðộc Lập Ðồng Minh Hội» (Libaen for Vietnams uavhengighet). Ligaen ville senere bli kjent som det noe kortere Viet Minh. Innenfor Viet Minh ble det opprettet flere undergrupper, hvor det var ment at alle skulle passe inn et eller annet sted – bønder, studenter, arbeidere, kvinner, og – for første gang – landutleiere og intellektuelle. Hver undergruppering ble styrt av demokratisk valgte komiteer.

På toppen av en pyramide som inkluderte landsby – distrikt – og provinskomiteer, stod det sentrale arbeidsutvalget. Selv om Viet Minh og dets undergrupper var ledet av kommunister, var man ikke nødt til å være enig i partiprogrammet for å bli medlem eller delta. Viet Minh fikk dermed en rekke støttespillere som riktignok ikke var kommunister, men ønsket å delta i det som snart ble den mest effektive antikoloniale bevegelsen.

Den andre delen av Nguyens strategi kalte for utviklingen av geriljabaser på vietnamesisk jord. Inspirert av Mao Zedong, ønsket Nguyen å etablere baser avsidesliggende områder hvorfra de kunne spre sin innflytelse. Disse baseområdene ville også bli presentert som eksempler på det "frigjorte" Vietnam. Partiets første mål i denne strategien, var å ta kontroll over landsbyene i Cao Bang og gjøre provinsen til en de facto uavhengig enhet. Ettersom Viet Minh var meget opptatt av etniske minoriteters behov, var organisasjonen svært vellykket. Innen slutten av 1941 hadde de organisert en tredjedel av landsbyene i Cao Bang. En treningsbase for geriljaer ble etablert, hvor 40 nye geriljakrigere var ferdigtrent hver tiende dag.

I henhold til det nye partiprogrammet, ble Viet Minh med i Vietnams frigjøringsliga. Imidlertid oppstod det snart konflikter da nasjonalister anklaget kommunistene for å prøve å dominere ligaen og pekte på «Moskva-treningen» Nguyen Ai Quoc hadde bak seg. Like etterpå ble Nguyen arrestert, og plassert i et kinesisk fengsel med begrenset kontakt med verden utenfor. Imidlertid slapp mesteparten av Viet Minhs lederskap unna arrestasjon, da de kunne søke tilflukt i basen i Cao Bang.

Selv om Nguyen satt innesperret, fikk han etterhvert med seg den ineffektive spionasjen og økende kinesisk misnøye med ligaen. Nguyen arrangerte et møte med den kinesiske generalen Zhang Fakui, og tilbød seg å organisere et nytt spionasjenettverk rettet mot japanerne. Zhang Fakui godtok forslaget, og løslot Nguyen fra fengselet. Imidlertid fryktet den kinesiske generalen kritikk fra sine overordnede, og foreslo at Nguyen endret navn. Tidlig i 1943 fremstod en "ny" mann for å lede de vietnamesiske styrkene i Kina: Ho Chi Minh.

Når kineserne valgte å støtte Viet Minh som en ledende gruppering i krigen mot Japan i 1943, betydde dette automatisk støtte fra amerikanske styrker i Kina. Flere amerikanske politikere følte seg allerede knyttet til Ho Chi Minhs visjoner, og alliansen har i senere tid av god grunn blitt sett på som ironisk.

Laotiske og kambodsjanske grupper[rediger | rediger kilde]

Khmer Issaraks flagg, senere også brukt av FUNSK og Folkerepublikken Kambodsja.

I 1940 ble den khmernasjonalistiske gruppen Khmer Issarak opprettet i Bangkok av Poc Khun. Organisasjonen, som var politisk nøytral, håpet å utnytte franskmennenes svake posisjon i Kambodsja til å skaffe seg uavhengighet. Senere kjempet Khmer Issarak mot franskmennene i den første indokinesiske krig.

I Lao ble den antifranske, ikkekommunistiske gruppen Lao Issara opprettet i 1945 av prins Phetsarath Rattanavongsa. Gruppen forsøkte å hindre franskmennene i å ta tilbake kontrollen over området, men mislyktes.

USA blir involvert[rediger | rediger kilde]

Den franske marskalk Philippe Leclerc de Hauteclocque ledet franskmennene i deres forsøkte gjenerobring av Viet Nam i 1945-6.

Etter Frankrikes fall i 1940, hadde amerikanske diplomater møtt et dilemma. Selv om de riktignok ikke hadde sansen for det pro-nazistiske Vichy-regimet, ønsket de ikke å gjøre noe som ville svekke Frankrikes kontroll over koloniene, ettersom dette kunne bane vei for tysk okkupasjon. Derfor anerkjente amerikanerne Vichy-regimet, og oppfordret dem til å motstå japanske krav i Indokina.

På mange måter var det nå ingen vei tilbake i forholdet mellom Japan og USA. På begynnelsen av andre verdenskrig hadde USA importert halvparten av landets gummi fra Vietnam, men nå hadde Japan fått en slutt på denne handelen. USA svarte med å kutte Japans oljeforsyninger, en embargo hvor også Australia og Nederland deltok i. I forhandlinger ført på høsten 1941, krevde amerikanerne blant annet at japanerne skulle trekke seg ut fra Indokina. Japanernes svar på disse kravene, var angivelig angrepet på Pearl Harbour.[7]

Nå som amerikanerne ble involvert i krigen, ble Indokina-spørsmålet mer komplisert. I tillegg til det diplomatiske dilemmaet, oppstod det nå spørsmål om militær strategi. Japanerne planla å bruke Indokina som base for angrep på Nederlandsk Ostindia, og bombet kolonien allerede like etter angrepet på Pearl Harbour. Sørøst-Asia ble snart japanernes viktigste ressurskammer – gummi fra Malaya, ris og gummi fra Vietnam, og viktigst av alt – olje fra Indonesia. Etterhvert ble vietnamesiske havner viktige knutepunkter i handelen mellom Sørøst-Asia og selve Japan.

Amerikanernes mål ble derfor å forsøke å hindre japanerne i å bruke Vietnam som base for fortsatte operasjoner i Kina. Amerikanerne opprettet en enhet kalt «de flygende tigrene», som kjempet under kommando av de kinesiske nasjonalistene, i 1942. Enhetens mål var å skade japanernes konsentrasjoner i Indokina, Stillehavet, Sørøst-Asia og Nordøst-Asia. Allerede i januar utførte enheten sine første flyangrep over Vietnam, hvor de angrep japanske posisjoner i Hanoi. Den 12. mai 1942 fant det første amerikanske dødsfallet i Vietnam sted da John T. Donovan ble skutt ned av japansk antiluftvern.

Ved hjelp av amerikanerne, greide kineserne i 1943 å gjenerobre enkelte japanske flystriper i det sørøstlige Kina, men mistet kontroll over disse områdene igjen et år senere. Først i 1945, etter at USA gjenerobret Filippinene, begynte bombingen av Vietnam å bli virkelig effektiv.

Uenighet om Vietnams fremtid[rediger | rediger kilde]

FFLs leder og Frankrikes senere president Charles de Gaulle, her i 1942.

Selv om USA støttet Viet Minh i kampen mot japanerne, ønsket amerikanerne å opptre varsomt. Dersom USA støttet vietnamesisk uavhengighet for åpenlyst, ville Vichy-regimet vinne viktige politiske poeng. De ville da fremstilt det hele som at det kun var Vichy-regimet som ønsket å bevare fransk storhet, mens de allierte kun ønsket å rive ned det franske imperiet.

Imidlertid var Franklin D. Roosevelt, USAs daværende president, en skarp motstander av kolonialisme. Dette førte til en verdikonflikt mellom USA og Storbritannia. Derfor utarbeidet Roosevelt og Winston Churchill en skriftlig avtale om at USA ikke ville forsøke å tvinge britene til å oppgi sitt imperium, og spesielt ikke Britisk India. Dette gav Roosevelt et mer fritt spillerom i Indokina-spørsmålet, da han slapp å ta hensyn til britenes frykt for amerikansk anti-kolonialisme. I januar 1944 skrev Roosevelt at «Frankrike har hatt landet... i nesten et århundre, og folket har det mye verre enn i begynnelsen... Frankrike har melket det i hundre år. Folket i Indokina fortjener bedre enn dette».

Roosevelt så seg tvunget til å tone ned disse synspunktene for å ikke hisse opp franskmennene. Han ville unngå å tildele Vichy-regimet et gratis propagandapoeng. Lederen over de frie franske styrkene, Charles de Gaulle, visste godt om Roosevelts holdninger, men hadde ingen intensjoner om å skaffe en tilsvarende avtale mellom Frankrike og USA. Istedet henvendte han seg til Storbritannia, hvilket førte til en alvorlig indre uenighet i alliansen. Det ble etterhvert tydelig at britene ønsket å gå langt i å sikre fortsatt fransk kontroll over Indokina ved krigens avslutning.

Mens Roosevelt gjorde sitt beste for å forhindre at Frankrike returnerte til Vietnam i etterkrigstiden, utviklet han også alternative planer for Indokina. Ett av forslagene var å plassere Vietnam under kinesisk kontroll. Chiang Kai-shek var riktignok kjent for sin tilbakeholdenhet i krigstidsdiplomatiet, men her avslo han blankt. Stilt ovenfor forslaget, svarte han «De er ikke kinesere. De vil ikke bli assimilert blant det kinesiske folket». To tusen år av vietnamesisk historie hadde lært Kai-shek en viktig lekse som franskmennene snart skulle betale en dyr pris for.

På grunn av Chiangs avslag på forslaget, fremmet Roosevelt ideen om internasjonal administrasjon av Vietnam inntil de allierte omsider fant at landet var klar for selvstyre. En slik administrasjon ville inkludere både vietnamesere og franskmenn, men også kinesere, russere og amerikanere. Under Tehran-konferansen i november 1943 gikk både Chiang og Stalin med på planen. Bare Churchill var motstander av den, ettersom han fryktet en kjedereaksjon av selvstendighetsbevegelser som på sikt kunne nå Britisk India.

Alliert støtte til Viet Minh[rediger | rediger kilde]

Mens USA forsøkte å bruke internasjonalt diplomati for å sikre vietnamesisk selvstendighet i etterkrigstiden, var Ho Chi Minh og Viet Minh glad for å motta amerikansk støtte i form av etterretning, flystøtte og materiell bistand. I senere tid, når amerikanerne bestemte seg for at Ho Chi Minh var en fiende, ble denne alliansen et kontroversielt emne. Amerikanske talsmenn hevdet at bare en håndfull våpen hadde blitt gitt til de vietnamesiske kommunistene, og sådde tvil rundt Viet Minhs viktighet i kampen mot japanerne. Kineserne var imidlertid langt mer positive ovenfor Viet Minhs innsats, og sluttet å klage på mangelen på etterretningsinformasjon fra Vietnam i 1944.

Viet Minh brukte sine nye forbindelser dyktig i propaganda-sammenhengen. Rykter om møter mellom Viet Minh-geriljaer og amerikanske Office of Strategic Services-ledere sirkulerte gjennom det nordlige Vietnam. Viet Minh portretterte seg selv som den utvalgte geriljagruppen, foretrukket av amerikanerne. Til en viss grad tok de ikke feil i dette, ettersom USA tydelig foretrakk deres innsats fremfor innsatsen fra pro-franske eller pro-japanske grupper.

Bruken av de nye amerikanske forbindelsene var bare ett av mange aspekter i Viet Minhs innsats for å sikre uomstridt lederskap blant de vietnamesiske selvstendighetsbevegelsene ettersom krigen nærmet seg slutten. I desember 1943 uttalte Charles de Gaulle fra Algerie sine planer for etterkrigstidens Indokina. Han anerkjente nødvendigheten av reform og et helt nytt forhold mellom Frankrike og Vietnam, men utelukket vietnamesisk uavhengighet. Viet Minh møtte uttalelsen med avsky. Selv om bevegelsen var villig til å gjøre kompromiss rundt sin marxistiske ideologi dersom selvstendigheten krevde det, ville de aldri gå på kompromiss med selve uavhengigheten. Nøyaktig ett år senere, i det nordlige Vietnam, ble den militære delen av Viet Minh opprettet, Vietnams frigjøringshær.

Allierte angrep i Asia[rediger | rediger kilde]

Ettersom Asia bevegde seg inn i andre verdenskrigs siste år, ble det mer og mer åpenbart at det japanske imperiet kom til å lide nederlag. Sent i 1944 hadde allierte seire i Sørøst-Asia og spesielt Stillehavet tvunget japanerne til å trekke seg tilbake. I november måtte japanerne flytte sitt sørlige hovedkvarter fra Manila til Saigon. I januar 1945 ble tilbakekalte tropper sendt til Indokina for å konsolidere Japans kontroll der. Feltmarskalk Terauchi ble gitt strenge ordre om å holde Vietnam for enhver pris. Japanerne fryktet en alliert invasjon av Indokina, noe som ville ført til at japanerne hadde mistet viktige ressurser nødvendig for krigføringen. Derfor ble det sett på som uhyre viktig at Indokina ikke endte opp i allierte hender.

Etter at USA hadde gjenerobret Filippinene, var Vietnam innenfor rekkevidde for amerikanske bombefly. Den 12. januar bombet amerikanerne Saigon mens tusenvis av franskmenn og vietnamesere var øyenvitner. Fem hundre amerikanske bombefly senker fire lasteskip og to oljetankere ved Saigon havn. Oljebeholdere eksploderte, og enorme mengder røyk nådde over én kilometer opp i lufta. I alt ble 14 fiendtlige krigsskip og 33 handelsskip ødelagt, det høyeste antallet skip sunket av den amerikanske marinen på én dag under hele krigen.

Hensikten bak angrepene var å ødelegge japanske skipsleier, men amerikanerne var også klar over at vedvarende bombing ville styrke den japanske frykten for en invasjon. Den 10. mai ble en tanker sunket utenfor Da Nang, og den 28. april ble fire store handelsskip senket i Saigon-elva. Innen april kunne få japanske skip regne med luftstøtte, ettersom det japanske flyvåpenet på dette tidspunktet i stor grad var blitt tilintetgjort av de allierte. Nå begynte japanerne å bli mer og mer avhengig av vietnamesiske jernbaner for å transportere viktige varer til det sørlige Kina og deretter over havet til Japan. Den 7-8. mai ble den siste forbindelsen brutt, da amerikanske fly slo ut broer og skadet flere jernbaner.

Det japanske kuppet[rediger | rediger kilde]

I 1945 fryktet japanerne en alliert operasjon i Indokina, som fortsatt formelt ble styrt av den Vichy-lojale administrasjonen til Jean Decoux, til tross for at Vichy-regimet i Europa for lengst hadde sluttet å eksistere. 9. mars ga de japanske styrkene de franske soldatene et ultimatum om å overgi seg uten forvarsel, og de som nektet ble massakrert, blant dem Emile-René Lemonnier og Camille Auphalle. Totalt 2192 europeere, både sivile og soldater, ble drept av japanerne i mars 1945 i Indokina. En annen gruppe på 5700 franske soldater, hvorav mange fremmedlegionærer, ledet av generalmajor Marcel Alessandri, klarte å kjempe seg til det nasjonalistiske Kina. Den franske administrasjonen var nå så godt som ødelagt, og japanerne presset sine indokinesiske allierte til å erklære seg uavhengige i tre projapanske marionettstater. Enkelte grupper franske, laotiske og allierte soldater fortsatte riktignok å gjøre motstand mot japanerne, men deres styrker var svært begrensede.

Viet Minh angriper[rediger | rediger kilde]

Med franskmennene slått, kunne Viet Minh styrke sin stilling. Viet Minhs styrker i det nordlige Vietnam hadde allerede i 1944 blitt utvidet, når det britiske Royal Air Force transporterte mange vietnamesiske kommunister som satt fanget i interneringsleire på Madagaskar inn på gerilja-kontrollert territorium. I april 1945 begynte Viet Minh å legge planene for en nasjonal frigjøring, under kommando av Võ Nguyên Giáp. På dette tidspunktet kontrollerte Viet Minh sju provinser i det nordlige Vietnam.

Like etter det japanske kuppet, økte kontakten mellom Viet Minh og den amerikanske etterretningen. Tidligere hadde amerikanerne vært avhengig av informasjon fra det pro-allierte franske lederskapet om japanske troppebevegelser, men nå som franskmennene var blitt slått var amerikanerne avhengige av informasjon fra Viet Minh. I mellomtiden hadde britene, med fransk støtte, etablert sine egne kommando-operasjoner i Vietnams nordlige fjellområder. Etter den 9. mars sluttet mange franske soldater seg til denne enheten.

Forholdet mellom de to geriljagruppene var ikke enkelt. Viet Minh trodde franskmennene var mer interessert i å gjenetablere sitt styre i Vietnam enn å faktisk slå japanerne. Amerikanerne tok Viet Minh's side i denne konflikten, og amerikanske kommandosoldater sluttet seg rutinemessig til Viet Minh og ikke de anglo-franske geriljastyrkene. Ved krigens avslutning var USAs støtte til Viet Minh omfattende.

Viet Minh overtar[rediger | rediger kilde]

I august erklærte den japanske keiseren Hirohito landets overgivelse etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki og SSSRs invasjon av Mandsjuria. Dette eliminerte det siste hinderet mellom Viet Minh og den lenge etterlengtede selvstendigheten. Japanske styrker okkuperte fremdeles Indokina, men kanskje på bakgrunn av et siste forsøk på å bevare «Asia for asiater» overgav japanerne seg til Viet Minh istedet for de allierte styrkene. Japanerne sørget for at våpnene til styrkene som overgav seg, endte opp i Viet Minhs hender. Dette førte senere til franske anklager om at Viet Minh mottok utilslørt japansk støtte. Imidlertid var anklagen urimelig; Viet Minh hadde kjempet lenge mot japanerne, og var dessuten mer effektiv enn europeerne i denne kampen.

Mens de japanske styrkene i Hanoi overgav seg den 19. august til Việt Minh, som så tok kontroll over byen, gjorde de japanske styrkene fortsatt motstand mot Việt Minh andre steder, før de endelig overga seg 26. august.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske presidenten Franklin Roosevelt gjorde det klart at han ikke ønsket at franskmennene skulle få tilbake kontrollen over sine tidligere kolonier og protektorater i Indokina. Han tilbød derimot Republikken Kina å overta hele området, og 200.000 kinesiske soldater under general Hu Lan invaderte også det nordlige Viet Nam, og forlot ikke landet før i 1946, men kinesernes leder Jiang Jieshi nektet.

Etter Operasjon Masterdom fikk Frankrike med hjelp av Storbritannia og Britisk India likevel kontroll over deler av området, mens Viet Minh og andre grupper fortsatt kontrollerte store områder. Denne operasjonen ble etterfulgt av den første indokinesiske krig, som varte fra slutten av 1946 fram til 1954. Denne konflikten endte med et franske nederlag etter slaget om Dien Bien Phu, og førte til at franskmennene trakk seg ut av Indokina. Det nå selvstendige området ble fordelt på fire stater: Kongedømmet Laos, Kongedømmet Kambodsja, det pro-vestlige militærdiktaturet Staten Vietnam og det prosovjetiske, kommunistiske Nord-Vietnam.

I de tre førstnevnte var kommunistiske grupper som Pathet Lao, Khmer Rouge og Viet Cong aktive, og fra 1950-tallet og helt fram til 1975 ble det utkjempet en langvarig krig mellom de kommunistiske og ikkekommunistiske statene og gruppene, hjulpet av en rekke utenlandske aktører inkludert USA og Folkerepublikken Kina, kjent blant annet som den andre indokinesiske krig og som Vietnamkrigen.

Krigen endte med at alle de tre tidligere franske koloniene ble kommuniststater, og to av disse, Laos og Viet Nam, er fremdeles blant verdens fem kommunistiske stater. I Kambodsja førte Khmer Rouges styre til et omfattende folkemord hvor så mange som to millioner kan ha blitt drept.

En splittelse blant de kommunistiske statene etter Vietnamkrigen førte til to nye, relaterte kriger i Indokina: den kambodsjansk-vietnamesiske krig og den sino-vietnamesiske krig. Den første krigen endte med en vietnamesisk seier og slutten på Khmer Rouges styre i Kambodsja (som siden 1993 igjen har vært et monarki), mens i den sistnevnte krigen hevdet begge sider å ha seiret, mens kineserne ikke oppnådde sine mål.

Mellom én og to millioner indokinesiske sivile døde enten av krigsforbrytelser eller av sult under den japanske okkupasjonen. Mer enn 150.000 sivile ble deretter drept i den første indokinesiske krig, mens et sted mellom to og fire millioner sivile og soldater mistet sitt liv under den andre indokinesiske krig, særlig under den vietnamesiske hungersnøden fra oktober 1944 til mai 1945, som i stor grad skyldtes stridighetene i landet, hvor i alle fall 400.000 sultet ihjel. Japanske kilder hevder 2803 japanerne ble drept under okkupasjonen av Indokina. Dette tallet kan ha vært høyere. Omtrent 5000 franske europeere døde også i Indokina under andre verdenskrig.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vichy-Frankrike, som i 1940 hadde kontrollen over Fransk Indokina, var offisielt nøytralt i krigen, og forsvarte seg mot den japanske invasjonen i 1940. Siden samarbeidet Vichy-administrasjonen i Indokina med den japanske okkupasjonsmakten, fram til det japanske kuppet i 1945, da Vichy-styrkene etter kortvarig motstand ble beseiret.
  2. ^ Viet Minh ble grunnlagt i 1941; Lao Issara i 1945 og Khmer Issarak i 1940. Indokinesiske frigjøringsgrupper støttet tidvis både japanske styrker og franske kolonimyndigheter, og gjorde, som Viet Minh, ofte også motstand mot begge.
  3. ^ Hovedsakelig i 1945.
  4. ^ Utkjempet en kort krig mot den franske koloniadministrasjonen i 1940-41.
  5. ^ De tre sistnevnte japanske marionettstatene i Indokina ble opprettet etter det japanske kuppet i 1945.
  6. ^ Encyclopædia Britannica
  7. ^ Vietnam during World War II