André Glucksmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
André Glucksmann

André Glucksmann (født 19. juni 1937 i Boulogne-Billancourt i Frankrike) er en fransk filosof og skribent. Han regnes blant de nye franske filosofer, sammen med blant andre Bernard-Henri Lévy og Alain Finkielkraut.

André Glucksmann er sønn av to østerrikske jøder som flyktet til Frankrike da Hitler kom til makten. Faren døde ung, og familien var nær ved å havne i konsentrasjonsleir, men ble reddet ved sønnens franske statsborgerskap. Under siste delen av annen verdenskrig arbeidet og bodde familien på et barnehjem som familien Rothschild hadde opprettet. Da André var ti år, forlot hans mor ham slik at han fikk klare seg på egen hånd.

André Glucksmann, som deltok i maiopprøret i 1968, ble medlem av kommunistpartiet da han var 13 år, men trådte ut i forbindelse med Ungarnoppstanden. Etter å ha svermet for Maos kulturrevolusjon tok han med tiden avstand fran sosialismen, og har senere, påvirket av Raymond Aron, i 2000-årene tatt politisk stilling for høyresiden.

Han var en av de fremste filosofene som virket ved CNRS, der han konsentrerte seg om de filosofiske sider ved krig og atomvapen, for senere å sette marxismen og nazismen på samme linje, som for eksempel i boken La Cuisinière et le mangeur d'hommes, réflexions sur l'État, le marxisme et les camps (1975), som ble til etter lesningen av Aleksandr Solsjenitsyn. Med denne boken bidro han sterkt til at de franske filosofene distanserte seg fra marxismen, og til opplysning om Gulag.

Han fikk sitt definitive gjennombrudd med Les Maîtres penseurs (1977), som behandler de tyske «mestertenkerne» Fichte, Hegel, Nietzsche og Marx. Han kritiserer deres revolusjonsromantikk som han mener la grunnlaget for de totalitære stater som vokste frem på 1900-tallet.

Glucksmann skildret Berlinmurens fall i fransk presse. Han støttet tsjetsjenerne under den første tsjetsjeniakrigen og den andre tsetsjeniakrigen, stilte seg bak invasjonen i Irak 2003, og støttet Nicolas Sarkozy da han i 2007 stilte opp som presidentkandidat.

Som filosof har han kritisert blant annet marxismen for et forvrengt frihetsbegrep, når den egentlig bare har ført til dannelsen av nye maktstrukturer som etter hans mening går frem med med vold mot det som avviker fra deres paradigme.[1] Han utgjør en av hovedpersonene i den gruppe franske venstrefilosofer, nouveaux philosophes, som går inn for antitotalitære standpunkter og som brøt med Marx, Nietzsche og Hegel.

Han er medlem av Cercle de l'Oratoire som ble dannet etter terrorangrepene den 11. september 2001.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Une rage d'enfant (2006)
  • Le Discours de la haine (2004)
  • Ouest contre Ouest (2003)
  • Descartes c'est la France (1987)
  • Dostoïevski à Manhattan (2002)
  • La Troisième Mort de Dieu (2000)
  • Cynisme et passion (1999)
  • Le Bien et le mal (1997)
  • De Gaulle où es-tu ? (1995)
  • La Fêlure du monde (1993)
  • Le XIe commandement (1992)
  • Silence, on tue (1986) med Thierry Wolton
  • L'Esprit post-totalitaire, précédé de Devant le bien et le mal (1986) med Petr Fidelus
  • La Bêtise (1985)
  • La Force du vertige (1983)
  • Cynisme et passion (1981)
  • Les Maîtres penseurs (1977)
  • La Cuisinière et le Mangeur d'Hommes, réflexions sur L'état, le marxisme et les camps de concentration (1975)
  • Discours de la guerre, théorie et stratégie (1967)

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Filosofilexikonet, red. P. Lübcke, s. 191

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:André Glucksmann – bilder, video eller lyd